Torsdag 21 November
Angelo - liten på jorden, stor i Himmelen
Angelo – liten på jorden, stor i Himmelen
Rick Joyner forteller fra en visjon han har hatt fra Himmelen der han får undervisning av Herren om at ”de minste skal bli de største og de største de minste”:
”Da stoppet han (Herren), og jeg snudde meg for å se på dem som satt på tronene ved siden av oss. Vi var fortsatt på det stedet hvor de aller høyeste kongene satt. Da gjenkjente jeg en mann som var like ved.
”Min herre, jeg kjenner deg fra et eller annet sted, men jeg kan bare ikke huske hvor.”
”Du så meg i en visjon,” svarte han.
Jeg husket øyeblikkelig, og var sjokkert!
”Så du var en virkelig person?”
”Ja,” svarte han.
Så begynte jeg å huske den dagen da jeg som ung kristen var blitt frustrert over noe i mitt liv. Jeg gikk inn i en part like ved leiligheten min og bestemte meg for å vente der til Herren talte til meg. Som jeg satt og leste i Bibelen, ble jeg løftet opp i en visjon, en av de første jeg hadde.
I visjonen så jeg en mann som tjente Herren brennende. Han vitnet stadig for folk, underviste og besøkte syke for å be for dem. Han var svært ivrig for Herren og hadde ekte kjærlighet til mennesker.
Så fikk jeg se en annen mann som tydeligvis var landstryker eller uteligger. En liten kattunge kom ruslende i hans vei, og han skulle til å sparke den, men behersket seg. Likevel skjøv han den temmelig røft til side med foten. Så spurte Herren meg om hvem av disse mennene som behaget ham mest.
”Den første,” sa jeg uten å nøle.
”Nei, den andre,” svarte han og begynte å fortelle meg deres historie:
Den første mannen var vokst opp i en herlig familie som alltid hadde kjent Herren. Han ble oppdradd i en blomstrende menighet, og gikk så på en av de beste bibelskolene. Han hadde fått hundre porsjoner med hans kjærlighet, men han brukte bare syttifem.
Den andre mannen var født døv. Han ble misbrukt og stengt inne på et mørkt, kaldt loft inntil han ble funnet av myndighetene da han var åtte år gammel. Så var han blitt flyttet fra den ene institusjonen til den andre der misbruket fortsatte. Til slutt havnet han ute på gaten. Til å seire over alt dette hadde Herren bare gitt ham tre porsjoner av sin kjærlighet, men han hadde samlet opp hver bit av den for å bekjempe raseriet i sitt hjerte så han skulle la være å skade kattungen.
Nå så jeg på denne mannen, en konge som satt på en trone langt herligere enn Salomo noen gang kunne ha tenkt seg. En hær av engler sto oppstilt rundt ham og ventet bare på å utføre hans befalinger. Jeg snudde meg i ærefrykt til Herren. Fortsatt kunne jeg ikke tro at han var virkelig, langt mindre en av de store kongene.
”Herre, vær snill å fortelle meg resten av historien hans,” ba jeg.
”Selvfølgelig, det er derfor vi er her. Angelo var så trofast med det lille jeg hadde gitt ham. Jeg ga ham tre porsjoner til med min kjærlighet. Han brukte alt sammen for å slutte å stjele. Han sultet nesten i hjel, men han nektet å ta noe som ikke var hans. Han kjøpte mat for det han tjente på å samle tomflasker og på tilfeldig hagearbeid. Han kunne ikke høre, man han hadde lært å lese, så jeg sendte ham en traktat med evangeliet. Da han hadde lest den, åpnet Ånden hans hjerte, og han ga sitt liv til meg. Jeg fordoblet igjen porsjonene med min kjærlighet, og trofast brukte han alt sammen. Han ønsket å dele meg med andre, men han kunne ikke snakke. Selv om han levde i fattigdom, begynte han å bruke mer enn halvparten av alt han tjente, til å kjøpe traktater med evangeliet som han delte ut på gatehjørnene.”
”Hvor mange ledet han til deg!” spurte jeg og tenkte det måtte ha vært mengdevis siden han satt her sammen med kongene.
”Én,” svarte Herren.
”Jeg lot ham lede en døende alkoholiker til meg for å oppmuntre ham. Det oppmuntret ham på mye at han ville ha stått på det gatehjørnet i mange flere år bare for å få enda en sjel til å omvende seg. Men hele Himmelen ba meg om å hente ham hit, og jeg ønsket også at han skulle få sin lønn.”
”Men hva gjorde han for å bli konge?” spurte jeg.
”Han var trofast i alt han fikk. Han overvant alt til han ble lik meg, og han døde som en martyr.”
”Men hvordan seiret han, og hvordan døde han som en martyr?”
”Han seiret over verden med min kjærlighet. Svært få har seiret over så mye med så lite. Mange av mitt folk bor i hjem som konger ville ha misunt dem bare for hundre år siden fordi de er så bekvemme. Men de setter ikke pris på dem, mens Angelo satte så stor pris på en pappeske en kald natt at han ville omskape den til et herlig tempel med mitt nærvær. Han begynte å elske alt og alle. Han frydet seg mer over et eple enn noen av mitt folk fryder seg over en stor fest. Han var trofast med alt det jeg ga til andre, det inkludert. Jeg viste ham til deg i en visjon fordi du fikk forbi han mange ganger. En gang pekte du ham til og med ut for en av vennene dine og snakket om ham.”
”Gjorde jeg? Hva sa jeg?
”Du sa: Der er enda en av disse Elias’ene som må ha rømt fra busstasjonen. Du sa at han var en religiøs galning som var sendt av fienden for å få mennesker til å vende seg bort fra evangeliet.”
Dette var det verste slaget jeg hadde fått hittil i denne opplevelsen. Jeg var mer enn sjokkert. Jeg var forferdet. Jeg prøvde å huske denne spesielle hendelsen, men kunne ikke, ganske enkelt fordi der var så mange lignende. Jeg hadde aldri hatt mye medlidenhet med fillete gatepredikanter som for meg så ut til å være sendt spesielt for å få folk til å vende seg bort fra evangeliet.
”Jeg er lei meg, Herre. Jeg er virkelig lei meg.”
”Og du er tilgitt,” svarte han raskt.
”Og du har rett. Det er mange som prøver å forkynne evangeliet på gatene med feil, ja til og med meg fordreide motiv. Likevel er det mange som er ekte, selv om de er uten opplæring og trening. Du må ikke dømme etter utseendet. Det er like mange sanne tjenere som ser ut som han gjorde, som det er blant de polerte profesjonelle i de store katedralene og organisasjonene som mennesker har bygget i mitt navn.”
Han gjorde tegn til meg at jeg skulle se opp på Angelo. Da jeg snudde meg, hadde han gått ned trinnene til tronen sin og sto rett foran meg. Han åpnet armene og ga meg en stor klem og kysset meg på pannen som en far. Kjærlighet strømmet over meg og gjennom meg inntil jeg følte at den ville overbelaste nervesystemet mitt. Da han til slutt slapp meg, sjanglet jeg som om jeg var full, men det var en vidunderlig følelse. Det var kjærlighet som jeg aldri før hadde opplevd.
”Han kunne ha gitt deg dette på jorden,” fortsatte Herren.
”Han hadde mye å gi til mitt folk, men de ville ikke komme nær ham. Til og med mine profeter unngikk ham. Han vokste i troen ved å kjøpe en bibel og et par bøker som han leste gjennom om og om igjen. Han prøvde å gå i menigheter, men han kunne ikke finne noen som ville ta imot ham. Hvis de hadde tatt imot ham, ville de ha tatt imot meg. Han var jeg som banket på døren deres.”
Jeg holdt på å lære en ny definisjon på sorg.
”Hvordan døde han?” spurte jeg og husket at han var blitt martyr. Jeg ventet halvveis at jeg på en måte var ansvarlig for det også.
”Han frøs i hjel da han prøvde å holde liv i en gammel alkoholiker som var besvimt ute i kulden.”
Som jeg så på Angelo, kunne jeg simpelthen ikke tro hvor hardt hjertet mitt var. Likevel forsto jeg ikke hvordan dette kunne gjøre ham til en martyr. Den tittelen trodde jeg var reservert for dem som døde fordi de ikke gikk på akkord med vitnesbyrdet sitt.
”Herre, jeg vet at han sannelig er en overvinner,” sa jeg.
”Og det er rettferdig at han er her. Men blir de som dør på den måten, også betraktet som martyrer?”
”Angelo var en martyr hver dag i sitt liv. Han ville bare gjøre så mye for seg selv at han holdt seg i live, og han ofret gladelig sitt liv for å redde en venn som trengte ham. Som Paulus skrev til korinterne: ”Om du gir ditt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gagner det deg ingen ting.” Men når du gir deg selv med kjærlighet, så gagner det mye. Angelo døde hver dag fordi han ikke levde for seg selv, men for andre. Mens han var på jord betraktet han alltid seg selv som den minste av de hellige, men han var en av de største. Som du allerede har lært, så er det mange av dem betrakter seg selv som størst og av andre blir betraktet som størst, som ender opp som de minste her. Angelo døde ikke for en læresetning, ikke en gang for sitt vitnesbyrd, men han døde virkelig for meg.”
”Herre, vær snill og hjelp meg å huske dette. Vær snill og la meg ikke glemme det jeg ser her når jeg vender tilbake,” ba jeg.
”Det er derfor jeg er sammen med deg her, og jeg vil være med deg når du vender tilbake. Visdom er å se med mine øyne og ikke dømme etter utseendet. Jeg viste deg Angelo i visjonen slik at du skulle kjenne ham igjen når du gikk forbi ham på gaten. Hvis du hadde delt med ham kunnskapen om hans fortid slik som jeg viste deg i visjonen, ville han ha gitt sitt liv til meg da. Så kunne du ha lært opp denne store kongen, og han ville ha hatt stor innvirkning på min menighet. Hvis mitt folk ville se på andre på den måten som jeg gjør det, så ville Angelo og mange andre lik ham, blitt anerkjent. De ville ha blitt vist frem på de største talerstolene, og mitt folk ville ha kommet fra jordens ende for å sitte ved føttene deres, fordi ved å gjøre dette, ville de ha sittet ved mine føtter. Han ville ha lært deg å elske og hvordan du skulle investere i gavene som jeg har gitt deg, slik at du kunne bære mer frukt.”
……
Da vi begynte å gå igjen, snakket Angelo for første gang:
”Vær snill og husk vennene mine, de hjemløse. Mange ville elske vår Frelser dersom noen ville gå til dem.”
Kilde: Boka ”Det siste slaget” av Rick Joyner. Utgitt på Esca Forlag.