Grunnlovsfestet rett til arbeid

 

Grunnlovsfestet rett til arbeid

 

Hvem vil ikke ha en sikker jobb uten altfor mye å gjøre; Garantert inntekt hver måned, nærmest i det uendelige.

 

-Opplever vi virkelig dette? Det er mulig, for jeg opplever det. Det ser ut som et drømmeliv utenfra, men for meg er det et mareritt, sier en kuwaitisk borger.

 

-I Kuwait garanterer grunnloven rett til arbeid for kuwaitiske borgere. Det er et privilegium som kan sikres fordi Kuwait er en oljeøkonomi. Derfor er det mulig å innføre og verne den retten. Jeg tror at dette er en enestående situasjon. Kuwait er svært lite, og det er i stand til å videreføre denne nærmest utopiske situasjonen i lang tid. Derfor er mange mennesker ansatt i offentlig sektor, statlig sektor. 20 personer kan for eksempel være ansatt for å gjøre en jobb som én person kunne ha utført alene, sier forfatter og professor Mai al Nakib.

For å få utbetalt lønn, må en imidlertid møte opp på jobb. Den ovenfor nevnte kuwaitiske borgeren forteller om sine erfaringer fra en jobb han hadde i seks år:

 

-Det var altså en kommunikasjonsavdeling ved departementet for vann og elektrisitet. Jeg fikk jobb som oversetter, selv om jeg ikke har studert oversetting. Jeg var litt engasjert i begynnelsen fordi jeg trodde at jeg kunne utgjøre en forskjell. Jeg visste fra før at en statlig jobb egentlig ikke ville gi meg det. Men kanskje. Det var altfor mange ansatte. Avdelingen vår hadde ikke plass til alle, og jeg var én av dem. Jeg husker at jeg gikk på jobb og ikke visste hvor jeg skulle være, for jeg hadde ingen pult. Det var en kjeller med mange rom til … la oss kalle det ‘overflødige ansatte’. Det var ikke PC-er der, bare tomme pulter. Og det satt ansatte ved dem; Som et lager av ansatte i kjelleren. Og der var jeg. Og sakte, men sikkert, etter en måned, skjønte jeg at jeg ikke hadde noe å gjøre. Jeg bare satt der ved pulten. Jeg begynte å ta med meg bøker på jobb. Jeg tok med PC-en og så mange filmer. Jeg hadde denne jobben i seks år. Hver dag så jeg på to eller tre filmer. Det er et stort skuespill som alle deltok i. Høyere embetsmenn trengte dette spillet. Ellers ville det sett komplett latterlig ut.

 

En annen statlig, offentlig ansatt har liknende erfaringer:

-Jeg arbeider i et departement. Jeg bare møter opp, og så sitter jeg der, i nesten seks timer, kanskje. I de seks timene gjør jeg ingenting. På tre måneder utførte jeg bare én eneste oppgave. Bare én ting; Departementet mottok et brev, og så sendte jeg det videre til et annet departement. Det var en lett jobb.

 

På arbeidsplassen til sistnevnte kuwaitiske borger kan en se mange mennesker som sitter ved pulter; Sekretærer, assistenter og andre. De sitter og spiller dataspill, eller de spiller på telefonen, i stedet for å gjøre noe nyttig.

 

-En ser at en ikke har noe å gjøre, så det ender med at en ikke gjør noe. Det er kjedelig her, selvsagt, for en gjør ingenting. Noen ganger tar jeg med en bok, eller PC-en for å se en film på Netflix eller noe. Men det er lettjente penger. Ja, en bare møter opp, og ved slutten av måneden får man en god lønn. Det er ikke noen konsekvenser ved å komme mye for sent på jobb. Og da mener jeg tre timer for sent. Man får ikke sparken for det.

 

-Dette var et folk som led, som kjempet hver dag for å overleve, før vi hadde oljen. Så fant de denne skatten. Gi blaffen i det livet vi hadde før. La oss bare bruke penger på ting. La oss bare spise og slappe av og reise. En kuwaiter som kjeder seg, er en som ikke finner mening i jobben sin. Han gjør ikke noe, og han kompenserer ved å spise hele tiden. Bestille mat, gå på kjøpesenter, bruke tiden til å handle. I Kuwait har vi penger, og vi har tid. Men vi bruker ikke tid og penger til å fordype oss eller intensivere oss som mennesker. Ja, dersom det er en drøm, burde det være helt fantastisk. Resultatet burde vært helt fantastisk. Men når en lever i det, ser en at folk er deprimerte, frustrerte og sinte. De har ikke noe mål, ingen følelse av mening.

 

Samtidig er det ikke slik at kuwaitere står for alt arbeidet som utføres i Kuwait:

 

-Samme hva slags oppgaver det gjelder, overlater vi til utlendinger å ordne opp. Det er de som gjør alt det daglige arbeidet, altså det daglige slitet. Det er mange jobber som kuwaitere ikke vil utføre. Dersom borgerlønn innebærer at roboter og maskiner gjør arbeidet, så har vi en liknende situasjon i Kuwait, men med mennesker. I alle hus er det minst to hushjelper. Før var det én hushjelp, men nå er det vanlig med to.

 

-Folk behandler dem som om de ikke var mennesker. Og de snakker om dem som om de var maskiner; "Hvor mye koster filippineren?" "Hvor mye må jeg betale srilankeren?"  Maskiner eller slaver.

 

-Jeg taklet depresjon ved å fylle på med mat, kompenserte for ensomhet ved å spille spill og videospill. Jeg holdt på sånn veldig lenge. Spiste og spiste og... Jeg var i den komfortsonen hele tiden; Var aldri ute av reiret. Vi er en generasjon av bortskjemte, uvitende og uansvarlige mennesker. Og når det blir dårlige tider, vil vi ikke greie å takle det. Det kommer til å knekke oss.

 

Kilde: Dokumentaren ‘After work’ (NRK TV)

 

(Teksten over er relevant i forhold til blant annet å reflektere over hvordan en tilværelse vil være der en fysisk må være på jobb omtrent uten å ha arbeidsoppgaver i det hele tatt, eller uten å ha særlig meningsfulle arbeidsoppgaver.)