Himmelstigen - Innledning og kapittel 1

 Himmelstigen

Innledning

 

Hvordan kan vi bekjempe våre egne indre demoner? De som skaper krøll i våre relasjoner og gjør oss egoistiske. Hvordan blir vi fri fra destruktive tankemønstre som fører til selvmedlidenhet, sinne, falskhet, og begjær etter rikdom og makt?

 

Kirkens svar på disse spørsmålene formidles i Stigen til paradis eller Himmelstigen, skrevet av Johannes Klimakos (579-649) da har var abbed i Katarinaklosteret ved foten av Sinaifjellet. Hans tilnavn, Johannes av Stigen, henspeiler på boken og den åndelige veiledningen som gis der. 30 STEG TIL HELLIGHET av Vassilios Papavassiliou (f. 1977) er en gjennomgang og forklaring til dette tidløse verket.

 

Johannes av Stigen (579-649) skriver:

Å omvende seg er ikke å se ned på egne svik, men oppover mot Guds kjærlighet. Omvendelse er ikke å se bakover med selv-bebreidelse, men forover med tillit. Det er ikke å se hva jeg ikke har greid å være, men å se hva jeg ved Kristi nåde ennå kan bli.

 

 Boka ble oversatt til nesten alle klassiske og moderne språk. Fortsatt leses den i alle verdens ortodokse klostre før påske. En bok kan aldri erstatte en levende åndelig veileder, det være seg en prest, en erfaren kristen eller en hellig person. Men i vår tid er hellighet sjelden, åndelige veiledere få og bøker ofte alt vi har.

 

Ifølge katolsk.no representerer de 30 trinnene i den åndelige stigen til Himmelen hvert sitt år av Kristi jordiske liv frem til dåpen.

 

 

 

 

Trinn 1: Forsakelse

 

 

«En Guds venn er en som lever i tråd med alt som er naturlig og uten synd, og som ikke forsømmer å gjøre det gode han kan. Han har selvkontroll og kjemper av all sin makt imot prøvelsene, fellene og støyen i denne verden, og prøver å være en som hever seg over dette.» Johannes av Stigen

 

Alle kristne er kalt til et liv i forsakelse. "Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det" (Luk 9,23-24).

 

Kristus sier: "Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet (...) men nå er mitt rike ikke av denne verden" (Joh 18,36). Derfor er de som vil følge Ham, heller ikke av denne verden: "Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere" (Joh 15,19). Videre advarer Paulus oss: "Skikk dere ikke lik denne verden" (Rom 12,2).

 

Det å forsake er en integrert del av det å være en kristen. Mens klosterlivet innebærer en fysisk separasjon fra verden eller fra andre mennesker, lever de fleste kristne i det vanlige samfunnet. Og dette samfunnet er ofte ikke-kristent, eller til og med fiendtlig innstilt overfor kristen tro og praksis. Men selv om vi bor i en stor by og lever et hverdagslig liv som alle andre, er vi likevel kalt til å forsake verden.

 

Slik sett betyr "denne verden" alt det som står i opposisjon til Kristus og til vår frelse. "Denne verden" i betydningen den skapte verden, derimot, er god. Og den er vi alle en del av. Uansett hvor fjernt et kloster eller en eneboerhytte måtte ligge, så ligger de alle under den samme sol og måne. De som bor der, puster den samme luften, deler den samme jorda og jordens grøde med resten av menneskeheten. Men på samme som en munk forlater en verdslig livsstil - jakten på rikdom, æresyke, stolthet og kjødelige lyster - så skal også hver kristen person avstå fra disse, riktignok i mindre grad for noen av dem. Det kristne ekteskapet involverer for eksempel seksuell nytelse, men ikke utemmet lyst og egoistisk hedonisme. Og selv om vi alle trenger penger for å leve, skal vi ikke være misunnelige eller grådige.

 

Kristne forsaker verden ved å leve for noe annet enn verden. Slik blir vi verdens lys. Dette blir vakkert uttrykt i brevet Til Diognet (100-tallet):

"Det som skiller de kristne fra andre mennesker, er hverken fedreland, språk eller skikker (...) De lever blant grekere og barbarer, slik det har falt seg for hver enkelt, de følger stedets skikk med hensyn til klær og mat og atferd for øvrig, og likevel er deres vandel slik at den vekker alminnelig undring og beundring. De bor i sine land, men som utlendinger. De tar del i alt som borgere, men finner seg i alt som fremmede. Ethvert fremmed land er for dem et fedreland, ethvert fedreland et fremmed land. De gifter seg som andre og får barn, men setter ikke ut sitt avkom. De deler bord, men ikke ekteseng. De er i kjødet, men lever ikke etter kjødet. De bor på jorden, men har sitt hjem i himmelen. De adlyder de gjeldende lover, men gjør dem overflødige gjennom sin livsførsel.

De elsker alle og blir forfulgt av alle (...) Men de som hater dem, kan ikke forklare årsaken til sitt hat. For å si det enkelt; hva sjelen er i legemet, det er de kristne i verden. Sjelen er spredt i alle legemets lemmer, og de kristne i alle verdens egne. Sjelen bor i legemet, men er ikke av legemet. Og de kristne bor i verden, men er ikke av verden. Usynlig er sjelen og holdes innesluttet i legemet som er synlig. De kristne kan nok kjennes fordi de er i verden, men deres gudsforhold er usynlig."

 

«Gjør det gode du kan. Ikke snakk ondt om noen. Ikke stjel fra andre. Aldri si en løgn. Forakt ingen, og bær ikke nag. Hold deg ikke unna når Kirken samles. Vis miskunn mot de trengende. Vær ikke årsak til at andre faller fra. Hold deg unna en annens manns seng, og vær fornøyd med det din egen kone kan skaffe. Dersom du gjør alt dette, vil du ikke være langt unna himlenes rike.»

 

De ytre omstendighetene i livet er ikke de samme for oss alle. Om vi lever i sølibat eller i ekteskap, om vi lever i et klosterfellesskap eller i en familie, om vi bor i en verdensby med yrende liv eller i en avsidesliggende bygd – så er vi alle kalt til å forsake alt for Kristus. Dette betyr ikke å forlate karrieren, familien eller vennene bare for å gjøre det. Men det betyr at dersom vi ble stilt på valg mellom disse og Kristus – så velger vi Kristus: "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verdig. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verdig. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verdig" (Matt 10, 37-38).

 

Men la oss ikke glemme at for de fleste av oss er det gjennom disse velsignelsene at vi lærer oss å elske Kristus. Dersom klosteret er arenaen for munkens åndelige trening, så er hjemmet, familien, arbeidsplassen og den travle gaten arenaen hvor de som bor i verden, kan trene. Vi må velge den veien som i størst grad hjelper med vår åndelige progresjon. Som hl. Johannes skriver:

 

Dersom Gud har kalt deg til å leve i verden, så er du verdens lys. Uansett hvilke ytre omstendigheter du har å forholde deg til i livet, så kan du ha et lite kloster i hjertet ditt, hvor du kan trekke deg tilbake og være alene. Der kan du finne styrke midt i problemene og fristelsene i livet. Husk at "Guds rike er inne i dere" (Luk 17,21)

 

Kilder:

Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.

Den hellige Johannes Klimakos (~569-~649) | Den katolske kirke, lest 12.01.2026