Himmelstigen: Litt fra trinn 8 (Mildhet - å bli kvitt sinne)

 

Himmelstigen: Litt fra trinn 8 (Mildhet - å bli kvitt sinne)

 

«Mildhet er en permanent tilstand i sjelen der en forblir uberørt av både skryt og kritikk.»

 

Vi tenker gjerne på mildhet som et personlighetstrekk. Når vi hører om en mild person tenker vi ofte på noen som snakker stille, er føyelig, en som aldri roper, og kanskje til og med er svak. Men mildhet er ikke det samme som svakhet. Ikke er det snakk om en spesiell personlighetstype heller. Det er en dyd, og som alle dyder kan den ikke sees i det ytre.

 

Som kristne er vi kalt til å ta på oss Kristi åk og etterligne hans mildhet. Det betyr ikke at vi skal la oss tråkke på. Men det betyr å utholde urett ydmykt og tålmodig, og å la vårt sinne fare – en frukt av stolthet som det er.

 

Å forbedre oss og oppnå fred skjer ikke ved at andre viser tålmodighet mot oss, men ved at vi viser tålmodighet med vår neste. Når vi prøver å unnslippe denne kampen ved å flykte inn i ensomheten, vil de usunne lidenskapene vi tar med oss, blir værende, bare skjult. De leges ikke.

 

Det er langt bedre å miste temperamentet og slippe det løs enn å framstå overbærende, tålmodig og ydmyk, mens vreden egentlig raser innvendig. Det aller beste er selvsagt å verken miste besinnelsen eller å brygge på innvendig sinne.

 

"Et tegn på fullkommen mildhet er at hjertet er fredfullt og kjærlig innstilt mot noen som har opptrådt provoserende. Et sikkert tegn på et oppfarende temperament er når noen, selv når vedkommende er alene, gestikulerer, bruker sinte ord og protesterer høylydt mot en fraværende person som har vært fornærmende (…) Sinne er en indikasjon på skjult hat, på å ha gjemt på det onde.»

 

Hl. Johannes knytter sinne til stolthet og bedrag, og ser derfor ydmykhet som kuren mot det.

 

"Frihet fra sinne kommer av et umettelig ønske om vanære, slik den æresyke har et umettelig begjær etter skryt. Frihet fra sinne er en triumf over ens egen natur. Det er evnen til å være likeglad når en utsettes for fornærmelser, og denne evnen kommer bare gjennom hardt arbeid, strev og svette."

 

Hvordan er stolthet årsak til sinne? Hl. Johannes snakker ikke om rettferdig harme (sinne mot synd), men om sinne som oppstår når stoltheten vår blir såret. Selv om ekle eller frekke mennesker kan virke som en god grunn til å bli sint, kommer ikke lidenskapen sinne av rettvise grunner, som å bli sint på synd. Selv når noen kommer med rettferdig og klarsynt kritikk med en intensjon om å hjelpe oss, kan sinne bli tent i oss. Noen ganger, enten utvendig eller innvendig, farer vi opp mot kritikeren, fordi vi ikke greier å se sannheten som har blitt fortalt oss. For bare når vi er ydmyke, er vi i stand til å se ting slik de virkelig er. Videre, vi tenker på oss selv som overlegne i forhold til våre kritikere, så selv om vi måtte innrømme at kritikken er treffende, kan reaksjonen være: "Hvem er du til å kritisere meg?" Dess stoltere vi er, dess vanskeligere blir det å overvinne, for vi begynner å se oss selv som overlegne alle andre. Men selvsagt er vi altfor stolte til å innrømme at vi ser oss selv slik.

 

Så hl. Johannes ser på sinne som en fullstendig motsetning til et liv i ydmykhet og omvendelse.

 

"Ingenting er så malplassert i en som søker omvendelse som en ustyrlig personlighet, for omvendelse krever stor ydmykhet, og sinne er en indikasjon på respektløshet."

 

Ydmykhet er botemiddelet mot sinne, for det motvirker stolthet. Jo mer ekte vår omvendelse er, desto mindre preget blir vi av sinne.

 

FRIHET FRA SINNE I TRE STADIER

Å overvinne sinne er på ingen måte enkelt, og i Stigen blir veien mot kontroll over denne lidenskapen delt inn i tre stadier.

 

Det første steget mot frihet fra sinne er å holde munnen lukket når du blir opprørt i hjertet. Dersom vi er i stand til å være stille, selv når vi blir opprørte, har vi i alle fall begynt kampen mot å gi etter for sinnet. Selv om hl. Johannes sier at å undertrykke sinne er verre enn å miste besinnelsen, er det også verdt å huske på at å la sinne få fritt spillerom kan være veldig skadelig for de som er rundt oss. Dersom vi prøver å avstå fra å gjøre noe eller si noe i sinne for andres skyld, og ikke for å få skryt eller motta beundring, så har vi gode intensjoner. Da lærer vi, om ikke annet, å hindre sinne fra å prege en av evnene våre; evnen til å snakke.

 

Det andre steget er å holde tankene stille når vi blir opprørt. Det neste steget er å stilne tankene, og ikke bare ordene våre. Vi må lære å ikke dvele ved en fornærmelse, eller å tenke ondt om de som har såret oss eller gjort oss vondt. Sinne som en dveler ved, blir til bitterhet. Bitterhet er å nekte å tilgi og glemme, og si nei til ydmykhet. Vi snakker kanskje vel om andre, mens tankene våre kan være fulle av negativitet og forbannelser og arrogant fordømmelse.

 

Slike tanker kan komme fra hjertet. Da dreier det seg om bevisste tanker som springer ut av sjelens sykdom, og ikke bare flyktige tanker som måtte dukke opp i hodet vårt som fristelser. Når de kommer fra hjertet, fordømmer de oss foran Gud i like stor grad som om vi hadde sagt disse tankene høyt. Som Paulus skriver: "La ikke solen gå ned over deres vrede" (Ef 4,26).

 

"Det siste steget er å forholde seg rolig når urene vinder blåser." På det siste nivået blir en ikke såret av fornærmelser eller lei seg av skadeverk. Hvor få som virkelig blir herre over sinnet! Men å mestre det betyr ikke å miste evnen. La meg være helt klar på dette punktet. Selv Vårherre ble sint når han så de som gjorde tempelet om til en markedsplass, og Han ble rasende når han så hykleriet hos den religiøse eliten. Dersom det virkelig er sant at Kristus, i sin menneskenatur, er lik oss i enhver forstand bortsett fra i synd, da kan vi ikke si at alle former for sinne er syndig. Som salmisten sier det: "Bli sint, og synd ikke" (Salme 4,4).

 

Vi må selvsagt være forsiktige når vi bruker Jesus som eksempel, for som Gud hadde han rett til å gjøre og si noen ting som ingen andre har rett til å gjøre og si. Men dette gjør eksempelet han satte under sin lidelse, av dyp ydmykhet desto mer relevant og viktig for oss. For han uttrykte ikke noe sinne når Han selv var offer for synd, selv om ingen andre enn Han kunne ha hevdet at vanære og lidelse var helt uforskyldt. Vårt ypperste eksempel er ærens Konge slått og korsfestet i ydmykhet og kjærlighet.

 

SINNE SOM ROTEN TIL DE ANDRE LIDENSKAPENE

Slik sinne har stolthet som årsak, er sinne i neste omgang årsak til mange andre synder. De som har erfaring med å kjempe mot lidenskapene, er veldig klar over dette. Av erfaring vet de at sinne fører til synder av liknende natur, som hat, men også til kjødelige synder, som seksuelt begjær og nytelsessyke:

 

Sinne fører gjerne til mangel på takknemlighet, som igjen fører til selv-misbruk og misbruk av andre. For sinne gjør at vi føler at vi har rett til tilfredsstillelse og gjengjeldelse. Når sinne blinder oss, søker vi tilfredsstillelse og kompensasjon i naturlige instinkter og begjær.

 

EN MEDISIN MOT SINNE

En ting hl. Johannes anbefaler som et verktøy for å overvinne sinne, er sang: "Sang, i moderasjon, kan fra tid til annen dempe dårlig humør. Men dersom den finner sted uten moderasjon eller når den ikke bør, kan det åpne døren til nytelsessyke."

 

Det er ikke tydelig om han her snakker om generell sang eller kirkesang (salmer og hymner). Gitt at han advarer mot mangel på moderasjon som kan føre til en annen lidenskap, tror jeg han snakker om sang generelt. Å synge eller å lytte til musikk, kan hjelpe på sinne.

 

Dette kan lignes med å ta smertestillende medisin. Det mildner smerten, men fjerner ikke problemet. Slik piller og medisin på tas i moderasjon og på riktig tidspunkt, så også med åndelig medisin. Men det er klart at den beste typen sang for å helbrede lidenskapene er å synge "salmer, hymner og åndelige sanger" (Ef 5,19). For dette er ikke bare sang, men bønn.

 

Slike sanger kan ha en karakter av bot og omvendelse, eller være lovsanger med takksigelse. Vi kan begynne med hymner vi kjenner fra kirken, som f.eks. Salme 140/141, som vi synger under aftenens vesper ("Herre, jeg roper til deg"). Eller den store lovsangen som vi synger i morgenens matutin ("Ære være Gud i det høyeste"). Det er mye vanskeligere å holde fast på sinne når vi synger til Gud. Det kan være vanskelig å fokusere på bønn når vi er sinte, men å synge (selv om det bare er i tanken), gjør det lettere å forvise onde tanker.

 

Å FORMANE ANDRE UTEN SINNE

Jeg sa før at sinne ikke alltid er av det onde, og det finnes tilfeller hvor det er nødvendig å formane andre. Særlig gjelder det foreldre og lærere, som ofte må løfte stemmen og irettesette barn eller elever for å hjelpe dem til å skille rett fra galt. Dette er også grunnen til at det er så viktig for åndelige fedre å være herre over sine egne lidenskaper, for ellers vil forsøk på å kurere andre for åndelige sykdommer bare ende opp med å helle bensin på bålet.

 

"Du ønsker, eller har bestemt deg for, å fjerne en flis fra noen? Greit, men bruk en pinsett, ikke en pinne, for ellers vil du bare drive den lenger inn. Harde ord og gester er pinnen, mens å gi instruksjon i et behersket temperament og tålmodig reprimande er pinsetten. "Vis til rette, tal til tukt og tal til trøst", sier apostelen (2 Tim 4,2). Han sier ingenting om å kjefte."

 

Noe lignende sier hl. Johannes Krysostomos:

 

"Uansett hvor rett du har, når du taler med sinne, ødelegger du alt. Dette er sant, uavhengig av hvor tålmodig du taler, og hvor rettferdig du formaner. (...) Den hellige ånd blir ikke værende der det er sinne. Derfor er den som er henfallen til vrede, forbannet. Ingenting sunt kan komme fra en kilde som er blandet med sinne."

 

Hl. Makarius den store sa noe lignende: "Dersom du refser noen i sinne, har du latt en lidenskap kontrollere deg. Du reddet ingen, men ødela deg selv."

 

 

TÅLMODIGHET SOM MEDISIN MOT SINNE

Den eneste måten å utøve effektiv disiplin uten sinne, er ved å mestre tålmodighet. Derfor fortsetter hl. Johannes med å beskrive denne viktige dyden. Han beskriver dem i tre stadier, slik vi så at han gjorde når frihet fra sinne var tema.

 

"Det første steget av velsignet tålmodighet er å akseptere vanære, om enn med bitterhet og smerte i sjelen." Dette er nesten identisk med det første steget i frihet fra sinne. Selv om vi ikke har lært oss å være rolige og upåvirket av andres ord og handlinger ennå, så er vi i alle fall i ferd med å lære oss å utholde vanære, heller enn å fare opp og gjøre opprør.

 

"Neste steg er å bli fri smerten midt i alt dette." Dette minner om det tredje steget under sinne, å forbli upåvirket av vanære. Stigen gir oss ikke noe som tilsvarer steg to, men det tredje stadiet av tålmodighet er enda høyere enn det tredje steget under sinnemestring.

 

"Det høyeste steget, om det i det hele er oppnåelig, er å tenke på vanære som skryt." Tenk hvor livsforvandlende det ville vært å glede seg over det andre tenker er en grunn til sorg og sinne! Å finne glede i det som ellers er til så mye synd og elendighet. De helligste av mennesker, selv helgenene, er ikke de som er høyt elsket og æret av alle. Selv disse velsignede har fiender, selv disse blir hatet. Å være hellig er å reagere med kjærlighet og glede på hat og forakt. Dersom vi var helgener alle sammen, ville vi bo i en fullkommen verden. For det ville være en verden hvor sorg og glede, og der absolutt alt, uansett hvor ille, er en grunn til takk og glede.

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.