Bok - Innenfor Paradisets Porter

Innenfor Paradisets Porter

 

 

Rebecca Springer

 

 

Forlaget www.himmelen.info

Innholdsfortegnelse:

Innledning   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .  

1: Innenfor Paradisets porter   .   .   .   .   .   .   .   .   

2: Endelig hjemme   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .  

3: Livet i Paradis   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   

4: Rebecca treffer sine nærmeste   .   .   .   .   .   .  

5: Overraskelser i Himmelen   .   .   .   .   .   .   .   .   .

6: Rebecca møter Mesteren   .   .   .   .   .   .   .   .   .

7: Besøk av en venn   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .  

8: Et besøk i det store auditoriet   .   .   .   .   .   .   

9: Gamle blir unge   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .

10: Rebecca besøker den store byen   .   .   .   .   .   

11: Det store templet   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .   .  

12: Den botferdige sønnen   .   .   .   .   .   .   .   .   .  

13: Rebecca gjenforenes med mannen sin   .   .   .   

14: Rebeccas siste dager i Paradiset   .   .   .   .   .   

 

”Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.”  Jesus Kristus

 

 

ISBN 978-82-996843-7-8

Innledning

 

Rebecca Ruter Springer levde fra 1832-1903.  Under en reise, langt borte fra sin mann og sønn, ble hun alvorlig syk. Den pleien hun fikk var svært mangelfull. I nesten tre uker fikk hun ingen næring, knapt nok vann. Til slutt falt hun i koma. Under denne tilstanden opplevde hun at hennes ånd ble ført til Paradiset.

 

Helt siden boka for første gang ble gitt ut i 1898, har den vært til trøst og oppmuntring for mange mennesker og gitt næring til deres håp om å få treffe sine nærmeste igjen på et bedre sted.

 

 

1: Innenfor Paradisets porter

 

I flere uker hadde jeg ligget syk og var langt borte fra hjem og venner. Jeg befant meg blant bare fremmede, og min eneste sykepasser - som på alle måter var vennlig mot meg – visste ingen ting om hva man bør gjøre i et sykerom. Følgelig fikk jeg ikke den omsorg som et sykt menneske trengte. Jeg fikk ingen næring i nesten tre uker, knapt nok vann. Derfor ble jeg sterkt medtatt. Jeg hadde en uutsigelig lengsel etter mine nærmeste som befant seg så langt borte. Men de kunne ikke komme.

 

Jeg lå i et stort og bekvemt rom i andre etasje i et hus i Kentville. Et stort vindu var til å åpne ut til balkongen som vendte ut mot gaten. Det meste av min sykdomstid lå jeg vendt mot dette vinduet. Når min lengsel etter mine kjæres ansikter og stemmer ble sterkere enn jeg kunne holde ut, ba jeg at Jesus skulle hjelpe meg til å forstå og kjenne hans underbare nærvær, når mine nærmeste ikke kunne hjelpe meg. Jeg ba også spesielt om støtte dersom jeg skulle kalles til å gå gjennom de mørke vann alene.

 

Det var ingen tom bønn og svaret kom snart. All uro og engstelse forsvant i fra meg som et avlagt klesplagg, og fred, Kristi fred svøpte seg om meg. En mørk kald og stormfull morgen etter et døgn med intens lidelse, sto jeg plutselig på gulvet ved sengen foran vinduet. Noen sto ved siden av meg, og da jeg så opp, så jeg at det var min manns elskede bror som var ”gått over floden” for mange år siden.

-Min kjære bror, Frank, ropte jeg. Så godt at du kom!

-Det var virkelig hyggelig at jeg kunne gjøre det, kjære lillesøster, sa han vennlig. Skal vi gå nå?

 

Han dro meg mot vinduet. Jeg snudde hodet og tittet bak meg inn i

rommet, som jeg på en måte kjente at jeg holdt på å forlate for alltid. Min sykepasser satt bekvemt i en stol ved ovnen lengst borte og leste en avis. I sengen med ansiktet vendt mot vinduet, lå en hvit stille skikkelse med skyggen av et smil i det medtatte ansiktet. Min svoger førte meg villig framover, og jeg lot meg villig lede. Sammen gikk vi ut gjennom vinduet til balkongen og derfra på en uforklarlig måte ned på gaten. Der stanset jeg og sa alvorlig:

-Jeg kan ikke forlate Will og vår elskede gutt.

-De er ikke her, min venn, men hundrevis av kilometer borte, svarte Frank.

-Jeg vet det, men jeg vil være her. Å, Frank, de trenger meg. La meg stanse, ba jeg.

-Er det ikke bedre at jeg fører deg tilbake litt senere, etter at de har kommet hit? Spurte han meg med et vennlig smil.

-Vil du virkelig gjøre det?

 

Og med hans forsikring begynte vi å gå sakte oppover gaten. Men mitt hjerte hang fast ved de kjære som jeg tenkte at jeg aldri ville få se igjen her på jorden. Mange ganger stanset jeg og så lengselsfullt tilbake på den vei som vi hadde gått. Frank var meget tålmodig og mild mot meg og ventet alltid til jeg var klar til å fortsette igjen. Til slutt sa han:

-Du er så svak at jeg tror det er best at jeg bærer deg.

 

Uten å vente på svar, stanset han og løftet meg opp i sine armer som om jeg var et lite barn. Og som et barn føyde jeg meg og hvilte mitt hode mot hans skulder og la min arm om hans hals. Det var så skjønt etter den lange og ensomme kampen å ha noen som tok på seg ansvaret med slik ømhet.

 

Rebecca kommer inn i Paradiset

 

Frank gikk med faste, raske skritt, og jeg tror at jeg hadde sovnet, for det neste jeg ble klar over var at jeg satt i et beskyttet hjørne, omgitt av blomstrende busker på det mykeste og vakreste gressteppe som var helt overstrødd med duftende blomster, lik dem jeg kjente til og elsket på jorden. Ved første øyekast la jeg merke til hvor fullkommen hver plante og blomst var.

Hvilken scene det var som bredte seg ut for mine øyne mens jeg hvilte på denne myke pute, avsides men ikke gjemt! Så langt jeg kunne se, strakte denne underbare blanding av blomster og gress seg. Midt i dette vokste underbare trær som ble tynget av herlige blomster og frukt av

mange slag. Da kom det tanker til meg om apostelen Johannes’ syn på Patmos og på livets tre som vokste i Paradisets midte og som bar tolv ulike frukter og hvis løv tjente til legedom for folkene.

 

Under disse trærne var det barn i små grupper som lo og lekte og sprang hit og dit i sin glede. Overalt så jeg spaserende eldre mennesker, iblant i grupper, noen to og to, og noen ensomme. Men alle med et fredfullt og blidt ansikt. Selv jeg kjente denne fred og glede enda jeg var en fremmed. Alle var kledd i flekkfritt hvitt. Flere av dem holdt på å plukke blomster eller bar på vakre blomsterbuketter. Da jeg så deres lykkelige ansikter og flekkfrie klær, tenkte jeg: -Disse er de som har tvettet sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.

 

Hjemme i Paradis

 

Da jeg så meg omkring, så jeg elegante og vakre hus i en uvanlig tiltalende byggestil. De lå halvt gjemt blant trærne. Jeg forsto at disse bygninger måtte tilhøre de lykkelige innbyggerne av denne henførende plass. Jeg skimtet glitrende fontener og nær min beskyttede plass fløt en fredfull flod med krystallklart vann. Stiene som gikk til mange forskjellige steder virket som om de var flekkfrie ekte perler. Hver sti ble kantet av smale bekker på hver side med klart vann, som rant over stein av gull. Den eneste tanken som kom for meg da jeg åndeløs og målløs så på denne vakre scenen, var:

-Renhet, renhet! Ingen antydning til støv. Ingen skjemt eller råtten frukt eller vissen blomst. Alt var fullkomment, alt var rent. Gresset og blomstene så ut til å være nyvasket av en sommerskur. Ikke et eneste blad hadde en annen farge enn den mest glinsende grønne. Luften var mild, vederkvegende og styrkende. I stedet for sollys var det en gyllen og rosenrød glans overalt, noe som lignet aftenrøden når solen går ned i vest.

 

Plutselig så jeg opp og hørte Frank som sto ved siden av meg si:

-Nå!

Jeg oppdaget at han iakttok meg med et lykkelig smil. I min store forundring og henrykkelse hadde jeg fullstendig glemt bort hans nærvær. Jeg skulle akkurat til å svare da en overveldende følelse av Guds godhet og min egen uverdighet kom over meg så jeg gjemte ansiktet i hendene og brast i heftig og høyst menneskelig gråt.

 

Frank hjalp meg vennlig opp, og da jeg hadde reist meg, sa han:

-Kom, jeg vil vise deg floden!

Livets flod

 

Da jeg befant meg på noen skritts avstand fra floden, så jeg at det vakre gressteppet vokste helt ned til vannkanten, og her og der så jeg blomster som blomstret nede i dypet blant alle fargede stein som hele flodbunnen var dekket av. Frank gikk ned i vannet og oppfordret meg til å gjøre det samme. Jeg dro meg unnvikende tilbake.

-Jeg er redd at det er kaldt.

-Ikke i det hele tatt, forsikret Frank smilende. Kom!

-Akkurat som jeg er? spurte jeg og kastet et blikk på klærne mine som jeg til min store glede fant å være lik deres som bodde på dette fantastiske sted.

-Akkurat som du er, forsikret Frank atter med et smil.

 

Oppmuntret gikk jeg selv ned i den stille floden. Til min store overraskelse fant jeg vannets temperatur og tetthet å være nesten identisk med luftens. Dypere og dypere ble strømmen jo lenger ut vi gikk.

-Det kommer til å gå over hodet på meg, protesterte jeg. Jeg kan ikke puste under vannet. Jeg kommer til å bli kvalt.

 

Et muntert glimt kom i Franks øyne, selv om han sa med alvor:

-Slikt skjer ikke her.

 

Da jeg forsto det urimelige i påstanden min, kastet jeg meg hodestups ned i det klare vannet som snart perlet frem flere meter over hodet mitt. Til min forundring og glede, fant jeg ut at jeg ikke bare kunne puste, men også le og snakke og høre like naturlig under vannet som over det.

 

Da vi skulle gå opp av vannet, lurte jeg på hva vi skulle bruke som håndklær. Fremdeles var tankene fra jordelivet der. Jeg undret på om mine vakre klær som jeg hadde fått ikke ville bli ødelagt. Men da vi nærmet oss stranden og hodet mitt kom over vannet, forsto jeg i samme øyeblikk som luften kjentes mot ansiktet og håret mitt, at jeg ikke trengte verken håndkle eller børste. Huden, håret mitt og de vakre klærne mine var like myke og tørre som de var før de kom i vannet.

 

Stoffet i klærne mine var ulikt alt annet som jeg tidligere hadde sett. Det var mykt og lett og hadde en svak glans som minnet meg mer om den fineste silke enn noe annet jeg kunne minnes – bare så mye, mye vakrere. Det omsluttet meg i myke folder. Det virket som vannet hadde gjort dem enda mer glinsende enn før.

 

Vi gikk noen få skritt, og jeg snudde meg og så bakover på den glitrende floden som fløt fram så stille.

-Frank, hva gjorde vannet med meg? spurte jeg. Det føles som om jeg kunne fly.

 

Frank så på meg med alvorlige og kjærlighetsfulle øyne da han vennlig svarte:

-Det har skyllet bort de siste restene av jordelivet og gjort deg passende for det nye liv som du nettopp har begynt.

-Det er guddommelig, svarte jeg.

-Ja, det er guddommelig, svarte Frank.

 

 

2: Endelig hjemme

 

Vi gikk fremover under stillhet. Hjertet mitt skalv ved tanken på dette forunderlige nye liv. Da jeg kom nærmere bygningene, så jeg at de var vidunderlig vakre. De var bygget av fineste marmor og omringet av brede terrasser. Taket ble støttet av smekre og vakre søyler. Svingede trappetrinn ledet ned til stier av perler og gull. Glade ansikter tittet ut fra disse ”søylevegger” og lykkelige røster hørtes i den klare luften fra mangt et himmelsk hus.

-Frank, hvor skal vi hen, spurte jeg til slutt.

-Hjem, lillesøster, svarte han mykt.

-Hjem? Har vi et hjem, Frank. Er det noe lignende disse her? spurte jeg med et sterkt ønske i mitt hjerte om å rope høyt av glede.

-Kom og se, svarte han bare idet han svingte inn på en sidevei som ledet til et vidunderlig vakkert hus, hvis lysegrå marmorsøyler skimtes gjennom bladverket av hengende tregrener med den mest innbydende skjønnhet. Innen jeg nådde ham igjen, hørte jeg stemmen til en velkjent si:

-Jeg må få lov til å være den første som ønsker deg velkommen hit!

 

Da jeg så meg omkring, oppdaget jeg en av mine gamle venners kjære ansikt, fru Wickham.

Å, å, ropte jeg mens vi omfavnet hverandre.

-Unnskyld meg, Frank, sa hun et øyeblikk senere og hilste varmt på ham. Det virket nesten utilgivelig å forstyrre dere nesten den første timen, men da jeg hørte at Rebecca skulle komme, kunne jeg ikke vente. Men nå da jeg har sett hennes ansikt og hørt hennes velkjente stemme, skal jeg tålmodig vente til jeg kan få treffe henne og ha en lang, lang samtale. Vi har hele evigheten på oss. Men du kommer vel til å føre henne til meg snart, Frank? spurte hun.

-Så fort jeg kan, svarte han, og så henne fast inn i øynene. Etter et varmt håndtrykk og avskjedsordene ”Kom snart”, forsvant hun hurtig.

 

Rebecca kommer inn i sitt eget hjem

 

-Din venninnes hjem er ikke langt herfra. Dere kan treffes ofte. Det er en fin kvinne. Kom nå, lillesøster. Jeg lengter etter å ønske deg velkommen til vårt hjem.

Med disse ord tok Frank hånden min og ledet meg opp til den brede terrassen med dets vakre gulv av sjelden dyrebar marmorinnlegging. Mellom disse smekre, grå søyler hang vinranker, dekket av rikt glinsende grønt løvverk blandet med blomster i utsøkte farger. De spredte en mild duft i de hengende blomstergirlandere. Vi stanset her et øyeblikk for at jeg skulle få se den fantastiske utsikten til hver side.

-Dette er himmelsk, sa jeg.

 

Frank svarte at det ikke kunne være annerledes og ledet meg gjennom en åpning mellom marmorsøylene inn i en stor hall hvis gulvbelegg og brede, lave trapper lengst borte straks falt i min smak. Innen jeg kunne tale, tok han begge hendene mine og sa:

-Velkommen, hjertelig velkommen til ditt himmelske hjem, min kjære søster!

-Dette er vel ditt hjem, og jeg skal få bo hos deg, spurte jeg forundret.

-Nei, det er ditt hjem, og jeg skal få bo her til min bror kommer.

-For alltid, kjære du, for alltid! ropte jeg og tok ham i armen.

Frank smålo og sa:

-Vi skal nyte av nuet. Vi kommer aldri mer til å være langt borte fra hverandre. Men kom nå, jeg vil gjerne vise deg alt.

 

Frank ledet meg til venstre mellom de vakre, smekre søylene – som overalt virket å være en erstatning for dører – til et stort avlangt rom. Henrykt og forundret stanset jeg på terskelen. Også her besto veggene av denne vakre høyglanspolerte marmor i lys grå farge. Overalt på vegger og gulv, var de vakreste, langstilkede roser utstrødd av hver tenkbar sort farge, fra den mørkeste røde til den mest lekre og skjære skifting i gult.

 

 

De unge kunsthåndverkerne

 

Jeg stanset for å røre ved rosene da jeg så at de var innstøpt i marmoren. Frank forklarte:

-Mens huset holdt på å bli bygget, kom en dag noen ungdommer til døren og spurte om de fikk lov til å komme inn. Jeg ga dem gladelig tillatelse. Siden spurte de hvem huset ble bygget til. Da jeg fortalte dem det, spurte de om de fikk lov til å dekorere dette rommet. Jeg tillot dem det og undret meg på hva de ville gjøre. Pikene som hadde herlige og store rosebuketter i hendene, begynte å kaste ut blomster på gulvet og på veggene. Overalt hvor de kom, festet de seg - til min forundring - som om de alltid hadde sittet der. Da rosene var blitt strødd ut, så rommet ut som nå, selv om de da var helt friske og nyplukkede. Etterpå tok guttene fram hver sin lille kasse med fint verktøy, og på et øyeblikk var de i fullt arbeid med gulvet. Hvordan de gjorde det, vet jeg ikke. Det er et av de himmelske kunsthåndverk som de mest kunstneriske får lære. Men de bygde inn hver blomst på den plass som den hadde falt på marmoren, og konserverte dem, slik som du ser framfor deg.

 

De kom flere ganger før arbeidet var klart. Blomstene verken visner eller faller av her, men er alltid friske og fullkomne. Slikt et lykkelig og trivelig ungdommelig selskap har jeg aldri sett før! De lo og pratet og sang mens de arbeidet. Jeg ønsket mer enn én gang at deres venner som de hadde forlatt på jorden og som sørget over dem, skulle kunne se denne lykkelige gruppen, og se at de ikke hadde noen årsak til å sørge.

 

Da de var ferdig med arbeidet, ba de meg komme og se, og jeg var ikke gjerrig med lovord verken for arbeidets skjønnhet eller for deres dyktighet til å utføre det. Siden sa de at de ville komme tilbake når noen av dere var kommet hit. Deretter gikk de for å gjøre det samme et annet sted.

 

Gledestårer dryppet ned på hendene mine, og jeg spurte dypt rørt hvem disse fine ungdommene var. Frank svarte at han kjente dem nå, men at de hadde vært fremmede for ham da de kom første gangen. Han navnga dem. Det var barn som jeg hadde kjent mens jeg var på jorden.

-Kjære barn, sa jeg. Jeg syntes min kjærlighet til dem under jordelivet hadde vært så liten, og så skulle de gi meg så stor glede her! Så lite vi vet om båndene som lenker sammen og forener disse to verdener.

 

 

Livet i Paradis – fortsettelse av jordelivet

 

-Nettopp det, sa Frank, slik er det. Vi vet så lite. Om vi bare kunne forstå at mens vi lever på jorden, bygger vi dag for dag for evigheten. Hvilken forskjell skulle det da ikke bli i våre liv på alle vis! Hvert vennlig ord, hver edel tanke, hver uselvisk gjerning kommer til å bli en søyle av evig skjønnhet i det kommende livet. Vi kan ikke være selviske og ikke elske i et liv og så bli kjærlighetsfulle i det neste. Det ene er bare en fortsettelse på det andre – Men nå skal vi gå til biblioteket.

 

Vi reiste oss og gikk tvers over rommet – som heretter skal gi meg så lyse minner – inn i biblioteket. Det var et fantastisk rom. Veggene var fylt fra gulv til tak med sjeldne og dyrebare bøker. Et stort, malt vindu sto åpent til terrassen på framsiden. En halvsirkelformet rad med hyller, støttet av smekre små marmorsøyler som var omtrent to meter høye og plassert på fem meters mellomrom i det romslige, store rommet og delte rommet i to deler, hver av dem med bueformede vinduer i bakgrunnen.

 

Ved det ene bueformede vinduet sto et vakkert skrivebord med alt klart til bruk. På det var det satt en enkel gyllen skål, som ga fra seg en krydderaktig duft som jeg hadde vært svakt bevisst på et øyeblikk.

 

Dette er min brors skrivebord og hans elsklingsblomster, sa Frank. Her glemmer vi aldri våre kjæres smak og det setter de pris på.

 

Likheten mellom himmel og jord

 

Jeg la ikke merke til alle detaljene med det samme, men smått om senn ettersom vi ble der og snakket sammen. Da vi steg inn i rommet, var min første følelse forundring da jeg så bøkene, og mine første ord ble:

-Finnes det virkelig bøker i Himmelen?

-Hvorfor ikke? spurte Frank. Hvilke merkelige idéer vi dødelige har om glede og forpliktelsene i dette fantastiske livet! Det virker som vi tror at kroppens død betyr en fullstendig forvandling av sjelen. Men slik er det jo ikke i det hele tatt. Vi får med oss til dette livet den smak og ønsker og kunnskap som vi hadde da vi døde. Om ikke disse var tilstrekkelig rene og gode for å finnes her, får vi ikke selv komme hit. Hva skulle det være for en mening med våre ofte så lange liv – som vi lever og strever for å få en viss verdifull og kompetent kunnskap – skulle regnes for ingenting når vi dør. Skulle vi altså begynne på dette livet på et helt annet vis i tenkemåte og studere? Nei, nei, om alle bare kunne forstå – som jeg tidligere har sagt – at vi bygger for evigheten under vårt jordeliv. Jo renere tanker, jo edlere ambisjoner, jo høyere ønsker, desto høyere rang får vi blant de himmelske hærskarene. Jo mer alvorlig vi tar forpliktelsene under vårt jordeliv, desto bedre tilpasset kommer vi til å bli, til å føre dem videre mot fullbyrdelsen og fullendelsen her.

-Men hvem skriver bøkene? Finnes det noen av de bøker som vi kjente til og elsket mens vi var på jorden?

-Uten tvil mange av dem. Alle bøker som på noen måte hjalp til å opphøye det menneskelige sinnet eller den udødelige sjelen. Mange av de mest intelligente sjeldne personlighetene på jorden har – når de har kommet inn i dette høyere liv – oppnådd et sådant opphøyet og utvidet syn på de emnene de studerte i sin livstid at de strever etter ytterligere forfining og skriver til formål for de som er mindre begavet. Med den høyere og sterkere innsikt de erverver seg, forblir de ledere og lærere i denne fantastiske verden akkurat som de var i den andre.

 

Man ville kanskje tro at de store sjelene som nettopp var kommet hit og som bidro til å foredle så mange liv mens de var på jorden, skulle legge bort sine penner. Ikke i det hele tatt! Når de har lært sin oppgave, kommer de til å skrive den ned i lærdom for andre, mindre begavede som så må etterfølge. Det må alltid finnes ledere og lærere på mange ulike vis i dette guddommelig liv, akkurat som det er under jordelivet. Men all denne kunnskapen kommer til deg, enkelt og naturlig, når du vokser i dette nye livet.

 

 

3: Livet i Paradis

 

Etter en kort hvile i det vakre biblioteket, viste Frank meg resten av rommene i huset. Hver og ett var de fullkomne og vakre på sin måte, og de ble tydelig og uutslettelig ”fotografert” i min hukommelse. Jeg vil bare fortelle om et rom til. Frank dro til side de klare grå draperiene – som skiftet i de mest underfulle ravfarger, og som hang foran den søyleutrustede døren til et vakkert rom i annen etasje og sa:

-Ditt eget rom for hvile og studier.

 

Hele annen etasje var innvendig helt og holdent belagt med tre av fin satenglignende beskaffenhet og sjelden fint bonet. Det rom vi kom inn i nå var utsøkt vakkert på alle måter. Det var avlangt med et stort ovalt vindu i den ene enden. Det lignet de som var i biblioteket som lå delvis under dette rom. Ved dette vinduet sto et skrivebord på den ene siden. Det var helt og holdent av elfenben med sølvbeslag. Midt imot var en montering med velfylte bokhyller av samme materiale. Blant bøkene fant jeg noen av mine favorittforfattere. Kostbare sølvgrå tepper lå på gulvet, og alle draperiene i rommet var i samme fine nyanse som de ved inngangen. Grunnstrukturen i møblementet var av elfenben. Stoffet på sengeteppet på den elegante sengen var av samme sort. Mange uvanlige og smakfulle vaser var fylt med roser.

 

Paradisets renhet og skjønnhet

 

Etter å ha vært en stund i dette fantastiske rommet, gikk vi gjennom den åpne glassdøren til balkongen. En trapp av kunstnerisk fullkommen marmor svinget seg behagelig ned til gressplenen under trærne. Disse grener fulle av frukt hang innenfor rekkevidde fra balkongen, og jeg så syv ulike sorter den morgenen jeg sto der. En sort lignet en av våre pæresorter, bare at den var mye større og uendelig mye bedre i smak. En annen variasjon vokste i klaser. Den var også pæreformet, men mye mindre. I konsistens og smak minnet den om frossen fløte. Det virket – noe som også viste seg å være riktig – som om man uten arbeid og omsorg fikk de mest smakfulle, varierende og utmerkede måltid og føde.

 

Frank tok noen forskjellige sorter og ba meg smake på dem. Jeg gjorde det og fant at de var veldig gode og forfriskende.

 

En gang rant den rikelige saften fra den pærelignende frukten og strømmet over hendene mine og ned på klærne.

-Å, sa jeg, jeg er redd for at jeg har ødelagt klærne mine.

 

Frank lo lykkelig da han sa:

-Vis meg flekkene!

 

Til min forbauselse syntes ingen ting.

-Se på hendene dine, sa Frank.

 

De var rene og fine som om de nettopp var blitt vasket.

-Hva betyr dette? Hendene mine var jo nettopp innsauset av den fyldige fruktsaften.

 

Enkelt, svarte Frank. Intet urent kan overhode forbli i denne luften. Intet råtner eller ødelegges eller blir fordervet på denne vidunderlige og vakre plass. Så snart en frukt modner og faller ned og ikke straks blir tatt vare på, forsvinner den helt. Ikke engang kjernen blir igjen.

 

Jeg hadde lagt merke til at det ikke fantes noen frukt under trærne, og nå fikk jeg forklaringen til det.

-Det skal aldri komme inn noe urent, siterte jeg, tankefullt.

-Nettopp det, svarte Frank. Akkurat slik er det.

 

 

Rebecca møter foreldrene sine

 

Vi gikk ned trappen og kom enda en gang inn i blomsterrommet. Mens jeg sto der og beundret de innlagte rosene, spurte Frank:

-Hvem av alle dine venner som du har i Himmelen vil du helst møte?

-Foreldrene mine, svarte jeg straks.

Frank lo så uttrykksfullt at jeg raskt snudde meg, og der fikk jeg se mine elskede foreldre og min yngste søster. De var kommet til dette rommet for å treffe meg. Med et gledesrop fløy jeg i min fars utstrakte armer og hørte med glede hans velkjente ”min kjæreste lille pike.”

-Endelig, endelig, ropte jeg, og klynget meg fast til ham. Endelig får jeg være hos dere igjen!

-Endelig, sa også pappa med et dypt befriende åndedrag. Så overlot han meg til min kjære mor, og vi omfavnet hverandre ømt.

-Min kjære mor! Mitt kjære barn! ropte vi samtidig. Søsteren min omfavnet oss begge med et lykkelig utrop:

-Jeg kan ikke vente. Jeg vil ikke bli holdt utenfor. Jeg løsgjorde den ene armen og la den om hennes hals og dro henne inn til oss.

 

Å, hvor fantastisk det var! Jeg kunne aldri drømme om at det en gang i Himmelen kunne være slik lykke. Etter en stund sa Frank, som til fulle delte gleden:

-Nå kan jeg trygt forlate deg noen timer i dette overlykkelige selskap. Jeg har annet arbeid å utføre.

-Ja, sa min far. Du må gå. Vi skal med glede ta hånd om piken vår.

-Adjø for en kort stund, sa Frank vennlig. Glem ikke å hvile. For en som nettopp har kommet inn i det nye livet, er det ikke bare en glede, men en av de himmelske pliktene.

-Ja, vi skal se til at hun ikke glemmer det, sa min far med et vennlig smil og et glimt i øyet.

 

 

4: Rebecca treffer sine nærmeste

 

Etter at Frank hadde gått, tok mor hånden min og sa:

-Kom, jeg vil så gjerne få deg hjem til oss.

 

Vi gikk alle sammen ut gjennom bakre utgang og gikk noen hundre meter over den myke gressbakken. Vi kom inn i et vakkert hus som på en måte lignet vårt, men allikevel var ulikt. Også dette var bygget av marmor, men mørkere enn vårt. Hvert rom vitnet om en diskret, forfinet eleganse og smak, og man fornemmet straks hjemmets vidunderlige atmosfære. Min fars studierom lå i andre etasje, og det første jeg la merke til da jeg gikk inn, var de rikt blomstrende grenene på et rosentre som dekket vinduet ved skrivebordet hans.

-Å! ropte jeg. Jeg kan nesten forestille meg at jeg er i ditt gamle studierom på jorden når jeg ser ut gjennom dette vinduet.

-Ja visst, er det likt, lo pappa glad. Iblant tror jeg nesten at det er det samme gamle treet som er blitt omplantet her.

-Jeg synes at dette burde være ditt hjem også. Det er jo våre foreldres hjem, sa søsteren min tankefullt.

-Nei, innskjøt min far hurtig. Frank er hennes rettmessige beskytter og lærer. Men jeg har også forpliktelser som kaller meg bort et øyeblikk. Hvor herlig det er å vite at det aldri mer kommer til å bli noen lange skilsmisser! Nå kommer du til å ha to hjem, mitt kjære barn, ditt eget og vårt.

 

Undervisning for dem som har kort

forberedelse for Himmelen

 

I det samme nærmet en budbærer seg hurtig til min far og sa noen ord med lav røst.

-Ja, jeg skal straks gå, svarte han og vinket adjø mens han gikk i vei sammen med engelen.

-Han blir ofte kalt til slike som kommer hit og ikke er forberedt for dette livet. De opplevde det som vi på jorden kalte ”dødsseng-anger”. Du husker hvor egnet han var til å vinne sjeler for Jesus. Disse sjelene må læres fra grunnen. De kommer inn i det åndelige livets laveste fase, og det er din fars oppgave å lede dem oppover skritt for skritt. Han går helhjertet inn for oppgaven og er høyt elsket av dem han hjelper. Ofte får jeg følge med og arbeide sammen med ham, og det er en slik fornøyelse for meg. –Og vet du, sa mor med et ubeskrivelig lykkelig utseende, jeg glemmer ingenting nå.

 

Det hadde vært mors største bekymring i de siste årene før hun døde at hennes hukommelse så ubehjelpelig svek henne. Jeg kunne forstå og føle med henne i hennes nåværende glede.

 

Varm omtanke for de som enda er tilbake på jorden

 

Litt senere dro søsteren min meg diskret til side og hvisket:

-Fortell meg om gutten min. Min elskede sønn! Jeg tenker ofte på ham. Vi får ikke alltid vite så mye om jordelivet som vi engang trodde at vi skulle. Faderens visdom gir oss kunnskap alt etter som han ser det er best, og vi er fornøyde med å vente på hans tid for å få vite mer. Kommer sønnen min snart hit til meg? Kommer jeg til å få omfavne min elskede gutt?

-Jeg er helt sikker på det. Ditt minne er meget dyrebart for ham.

-Siden fortalte jeg henne alt jeg kunne huske om sønnen hennes som hun forlot mens han ennå var barn. Nå var han fullvoksen, elsket og aktet med hjem og hustru og en sønn som trøst og velsignelse for ham.

-Da kan jeg vente, sa hun, da han sikkert kommer til meg når hans jordeliv er slutt og har med seg sin hustru og sønn. Nå skal jeg elske dem også.

 

Rebecca møter sin eneste bror

 

I samme øyeblikk kjente jeg et par ømme armer omkring meg, og en hånd ble varsomt lagt over øynene mine.

-Hvem er det? hvisket noen mykt.

-Å, jeg kjenner igjen røsten og din måte å ta om meg på, kjære Neil! ropte jeg og snudde meg rundt og slo armene om halsen på min eneste bror. Han trykket meg varmt til brystet sitt. På sin velkjente lekne måte løftet han meg deretter opp i armene sine.

 

Etter at vi hadde vekslet noen ord, sa han:

-Men kom nå! De har hatt deg lenge nok her, resten av oss vil også være sammen med deg en stund. Kanskje du også vil være med? spurte han og vendte seg mot vår mor med et varmt smil.

-Jeg kan ikke gå, min kjære gutt. Jeg vil være her når din far kommer tilbake. Ta med søstrene dine. Det er så morsomt å se dere sammen igjen.

-Kom da, sa Neil, og så vandret vi i vei hånd i hånd.

 

Etter en kort spasertur, stanset vi plutselig foran et smakfullt bygget hus av det fineste polerte tre. Det var vidunderlig vakkert. Jeg stanset et øyeblikk på den romslige verandaen for å se nærmere på en vinranke som slynget seg rundt de fineste polerte tresøylene. Broren min sa med en latter til søsteren min:

-Hun er den samme gamle søster! Vi kommer ikke til å få henne noe sted før hun har fått vite navnet på hver eneste blomst, vinranke og plante i Himmelen.

 

Da vi var kommet inn i den vakre hallen med luftige, store rom i hver retning, ropte Neil mykt:

-Alma! Straks kom en vakker kvinne ut fra et av rommene og nærmet seg oss.

-Mitt kjære barn, sa jeg. Det virker helt utrolig!

Du var jo bare et barn da jeg så deg sist.

-Hun er fremdeles pappas pike, sa Neil med et fortryllende smil. Hun og Carrie, som du aldri traff, gir meg et vidunderlig hjem. Hvor er din søster, min pike?

-Hun er i musikkaulaen. Hun har en meget vakker og fyldig stemme som hun utvikler, sa Alma og vendte seg mot meg. Vi kommer til å besøke deg når hun kommer hjem, la hun til.

 

Så viste Alma meg deres vakre hjem som var fullkomment og sjarmerende til minste detalj. Da vi kom ut på en sideveranda, så jeg at vi var like innpå et annet hus, og at vi lett kunne komme fra den ene verandaen til den andre. Broren min løftet meg lett over til den andre siden.

-Det er noe jeg vil at du skal se.

 

Rebecca møter andre venner

 

Huset vi kom inn i var nesten identisk med min brors. Da vi gikk inn, kom tre personer hastig fram for å hilse på meg. Det var min fars søster – alltid favoritt-tanten – med sin sønn og hans hustru. Å, hvordan vi pratet og omfavnet hverandre og stilte og besvarte spørsmål.

-Det er så trivelig å være nabo med Neil. Du forstår, vi har nesten samme hushold. Vi kjente alle at vi måtte få være i sammen.

-Det er virkelig fint, svarte jeg, skjønt nå trenger dere ikke Neil som lege og yrkesmann.

-Nei, takk og lov, men vi trenger ham på så mange andre måter.

-Jeg tror at det er jeg som burde være takknemlig, sa min bror. Rebecca, jeg lovte Frank å følge deg hjem. Han tror det er klokt å la deg være alene en stund. Skal vi gå nå?

 

Så fulgte Neil meg hjem, og med en klem full av kjærlighet forlot han meg i døråpningen.

 

Vel inne la jeg meg på sengen for å tenke gjennom alt som hadde hendt meg denne vidunderlige dagen. Jeg glemte alt annet da Jesu fred omsluttet meg som en kappe. Jeg opplevde det som en ”hvis mor vederkveger henne”.

 

5: Overraskelser i Himmelen

 

En dag jeg var ute sammen med Frank, så jeg en høy ung mann som tankefullt betraktet oss. En nærmere granskning avslørte hans identitet og jeg ropte høyt av glede mens jeg rakte ut hendene mot ham:

-Min kjære Carol!

Carol lo lyst og rakte fram begge hendene:

-Vil du komme og se huset som jeg holder på å bygge til min mor?

 

Jeg så på Frank for å få hans tillatelse. Han nikket fornøyd og sa til Carol:

-Det går bra. Jeg forlater dere sammen og etterpå følger du henne hjem, eller hva?

-Ja, naturligvis, sa nevøen min, og så gikk vi glade i vei.

 

Vi kom snart fram til huset, og jeg ble henrykt over det på alle måter. Det lignet en hel masse på min brors hjem. Det var på samme måte bygget av polert tre. Det er bare delvis ferdig, men alt var meget kunstferdig utført. Selv om det ikke var ferdig, slo det meg at alt som var klart, var helt perfekt. Det fantes ingen byggerester, ingen trefliser, intet høvelspon eller støv. Treet virket som det var fullkomment tilvirket et annet sted, men hvor visste jeg ikke. Stykkene var nøyaktig tilpasset som brikkene i et stort puslespill. Det trengs dyktighet og kunstnerisk smak å få hver bit inn på sin rette plass.

-Du forstår, sa nevøen min, det høres ingen lyd fra arbeiderne her, ingen hammerslag eller uvelkomne lyder.

 

Jeg tenkte straks på Jerusalems tempel. Da det ble oppført, hørtes ingen hammerslag eller lyd fra øks eller noe annet redskap i huset.

-Det er meget vakkert, min kjære gutt, sa jeg entusiastisk. Men hva er dette her – en åpen peis? Blir det noen gang så kaldt at man trenger å fyre?

-Det er aldri kaldt, svarte Carol, men ilden her sender aldri ut noen unødvendig varme. Vi har denne trivsel og skjønnhet og glød uten noen av disse ulempene.

-Det er fantastisk! Men er det du som har malt vinduene også?

-Nei, jeg har en venn som har blitt opplært i den kunsten. Vi gjorde et arbeidsbytte. Han hjelper meg med vinduene og jeg hjelper ham med hans finere trearbeider og innlegninger. Jeg kommer til å lage et ”blomsterrom” til mamma lik dette, men med bare liljer og fioler som alltid kommer til å ha hver sin duft.

 

Så vakkert! Jeg vil takke deg, kjære Carol, for din del av vårt blomsterrom. Det er det mest utsøkte arbeid jeg noen sinne har sett, og det er dobbelt så verdifullt når jeg tenker på hvilke hender som har utført det.

-Det var et kjærlighetsverk fra vår side, sa han enkelt.

-Det er det som forhøyer skjønnheten for meg, svarte jeg. Men sitt ned her hos meg og fortell om deg selv. Tilbringer du all din tid med dette vidunderlige arbeidet?

-Å nei da, virkelig ikke! Kanskje en to – tre timer daglig. Mye av min tid tilbringer jeg fortsatt med min farfar. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort da jeg kom hit, om ikke han hadde vært her. Jeg var så uvitende om dette livet, og jeg flyttet så hastig. Han møtte meg ved inngangen og tok meg straks hjem til seg og farmor og gjorde alt for å lære meg og hjelpe meg.

 

Selv de rettferdige ønsker at de

hadde gjort mer på jorden

 

-Om jeg bare kunne gå tilbake til jordelivet i ett år! Om jeg bare kunne gå til mine gamle venner, eller enda bedre, til hver søndagsskole på jorden og bønnfalle barna til å forsøke å forstå og dra nytte av den undervisning som de får. Jeg pleide å gå på søndagsskolen, sang med i sangene, lærte meg det jeg skulle, og lyttet til alt som ble sagt og nøt virkelig hvert minutt. Iblant kjente jeg en sterk lengsel etter et bedre liv, men det virket ikke som om det fantes noen som kunne lede eller hjelpe meg, og inntrykkene gikk snart over. Hvorfor kan lærerne ikke vise mer interesse for elevenes daglige liv? Jeg ønsker virkelig at jeg kunne gå tilbake og fortelle for dem om alt dette her.

 

Ansiktet hans strålte av begeistring mens han talte, og selv jeg ønsket at det hadde vært mulig for ham å gjøre det. Men dessverre…”De kommer ikke til å tro selv om noen kommer tilbake fra de døde,” tenkte jeg.

-Nå er det tid for meg å gå til farfar, sa Carol og reiste seg opp, men vi tar følge hjem til deg, og så kommer vi til å treffes ofte, ikke sant?

-Gjerne, svarte jeg da vi gikk.

 

Vi samtalte fremdeles om mange ting mens vi gikk, inntil vi skiltes ved døren min med ordene om at vi snart skulle sees igjen.

 

Nye overraskelser for hvert skritt

 

Ettersom tiden gikk og jeg ble mer og mer vant til livet i Himmelen, fant jeg ut at den skjønnhet åpnet seg for meg, som når en sjelden vakker blomst åpner seg. Vidunderlige overraskelser møtte meg ved hvert skritt. En kjær venn, som jeg ble skilt fra for flere år siden nede på jorden, kom helt uventet og omfavnet meg. En annen, som jeg visselig likte, men – som jeg holdt på avstand av forskjellige grunner, kunne nærme seg meg og vise seg å være så full av vennlighet og omtanke at jeg kjente et stikk av anger over hva jeg gikk glipp av under jordelivet. Siden kom den fulle åpenbaringen, noen sannheter, som jeg bare delvis hadde forstått på jorden, enda jeg ivrig hadde søkt etter den. Nå sto den tydelig og klar framfor meg og overveldet meg med sin glans, og kanskje viste meg enda tydeligere den nære forbindelsen mellom jordelivet og det himmelske. Men det mest vidunderlige var når jeg uventet traff på noen som jeg håpet å få treffe der, og som med et varmt håndtrykk og tårefylte øyne uttrykte sin oppriktige takknemlighet for noen oppmuntrende ord, en alvorlig formaning, eller til og med en skarp tilrettevisning som hadde gjort at han – meg uvitende – vendte om fra syndens vei, til det evige livet. Å, hvor jeg gledet meg over slike sammentreff. Men hvordan jeg angret at mitt liv på jorden ikke hadde vært fylt med mer av slikt arbeid for evigheten!

 

Rebecca møter niesen sin

 

En stund hver dag lyttet jeg til Franks strålende åpenbaringer og lærdommer. En dag, da jeg var på vei til floden og sang med i de vidunderlige lovsangene som lød overalt, så jeg en vakker ung pike som skyndte seg mot meg med utstrakte armer.

-Kjære tante Bertha! Ropte hun og omfavnet meg. Kjenner du meg ikke igjen?

-Min lille Mae, svarte jeg og slo armene om den spede skikkelsen. Hvorfra kom du så hastig? La meg få se på deg igjen, sa jeg og holdt henne en armlengde ifra meg før jeg igjen omfavnet henne. –Du har blitt meget vakker, mitt barn. Det kan jeg vel si her, uten at du blir stolt, eller hva? Du har alltid vært vakker, men nå er du helt enkelt strålende. Er det dette guddommelige livet som gjør det?

-Ja, svarte hun beskjedent og elskverdig, men mest av alt fordi man er så mye nær Frelseren.

-Ja, naturligvis, sa jeg. Det å være nær ham gjør hvem som helst strålende og vakker.

-Han er så god mot meg, så edel og kjærlighetsfull! Det virker som om han har glemt hvor lite jeg har gjort for å fortjene en slik omsorg.

-Han vet at du elsker ham, kjære deg, og det betyr alt for ham.

-Elsker ham? Om kjærligheten fortjener belønning, er jeg sikker på at jeg burde ha fått hvert ønske oppfylt allerede. Jeg elsker ham tusenfold høyere enn noe annet i Himmelen eller på jorden. Jeg skulle kunne dø for ham.

 

Det vakre ansiktet ble uvanlig strålende og tiltrekkende mens hun talte, og jeg begynte å svakt å forstå Jesu underbare kraft blant de gjenløste i Himmelen. Den elskelige piken var så vakker i sin dødelige skjønnhet, så oppfylt av jordens gleder under sitt korte liv, så ren og god – på den måten som vi opplever godheten på jorden. Enda virket det som hun var for opptatt av livets glede til å kunne tenke dypere på ting som hun verdsatte og æret i sitt hjerte. Men i dette underbare livet regnet hun lykken i å få elske Jesus og være nær ham som den største glede. Den kjærligheten forfinet og forskjønnet henne.

 

I vår samtale snudde hun seg mot meg og sa:

-Når kommer onkel Will?

 

Min hånd sluttet seg hardt om hennes, og et lite sukk hørtes svakt før jeg stille svarte:

 

-Det hviler i Guds hender. Vi får ikke spørre.

-Ja, jeg vet det. Hans vilje er alltid best, men jeg lengter etter å få treffe onkelen min igjen. Å lengte er ikke å knurre.

 

Besøket ved sjøen

 

Mae hadde blitt så kvinnelig og vis. Dette barn, som i så unge år, skiltes fra oss, var det nå en virkelig glede å tale med. Mens vi snakke sammen, spurte hun meg om jeg hadde sett sjøen, og jeg svarte:

-Finnes det en sjø her?

 

-Javisst, svarte hun, med en liten berettiget ”stolthet” over at hun visste mer om de himmelske omgivelser enn meg. Vi vendte oss i retning mot sjøen og gikk gjennom et stadig vekslende landskap og kom til slutt fram.

 

Jeg dro etter pusten, stanset så hastig og satte hendene for øynene for å beskytte dem for den strålende scenen. Jeg tittet på den som en som ikke er riktig våken. Foran oss bredte en speilblank sjø seg ut. Stråleglansen fra himmelens gyllenhet, gjorde at den fortonet seg som en sjø av smeltet gull. De blomstrende, fruktrike trærne vokste like ned til strandkanten. På mange plasser – også langt borte på den andre siden av det skinnende vannet, hevet statlige kupler og tårn seg fra noe som så ut til å være en mektig stad. Mange mennesker hvilte seg på disse blomstrende strender, og på vannet gled underbart byggede båter, fylt av glade skikkelser og drevet av usynlige propeller.

 

Over oss så vi en gruppe syngende kjeruber, som gled fram høyt oppe.

 

-Lovet og æret, sang de.

-Herligheten og makten tilhører ham som sitter på tronen og Lammet i evighetenes evigheter, svarte røstene fra skarene nedenfor.

 

Vi sto på stranden. Mine kinn var våte av tårer, og øynene mine ble tåkete av bevegelse. Jeg kjente meg svak som et barn. Men hvilken henførelse og uutsigelig glede som fylte og overveldet meg! Drømte jeg? Eller var det i virkeligheten bare en annen fase av det evige livet?

 

Mens vi så på, lekte grupper av barn rundt omkring oss i glede og frihet, og man hørte glad latter som gjenlød over sjøen. Ingen frykt for skade eller sykdom, angst eller for noen ulykke, bare trygghet, glede og fred!

 

-Dette her er det himmelske livet, sa jeg mens vi sto og betraktet de glade barnas lek.

-Jeg tenker ofte på det vi fikk lære, at i Himmelen skulle vi bære gullkroner og stå med harper i hendene! Våre gullkroner er den glorie som Herrens velsignede nærhet gir oss. Vi trenger ingen harper som spiller til våre lovsanger. Vi kan faktisk se kronene og høre engleharpene her om Gud vil det, men vår beste tilbedelse er å gjøre hans vilje, sa Mae når vi vendte om for å gå.

-Hva er avstand i Himmelen? Vi kommer og går som vi vil. Vi kjenner ingen tretthet og intet jag. Vi erfarer ingen forsinkelser. Det er virkelig vidunderlig. Så skiltes vi for å gå hver til våre oppgaver.

 

 

6: Rebecca møter Mesteren

 

Følgende morgen etter en interessant leksjon, sa Frank:

-Skal vi gå og besøke fru Wickham som vi lovte?

-Ja, det gjør vi, svarte jeg ivrig. Straks gikk vi av gårde.

 

Så snart vi kom fram til hennes trivelige hjem, fant vi henne stående ved inngangen som om hun ventet på oss. Etter en hjertelig hilsen, sa Frank:

-Jeg kommer til å forlate dere en stund slik at dere kan ha den lange pratestunden som dere begge lengter etter. Jeg går nå til mine andre plikter. Vi sees hjemme senere.

Da Frank var gått, tok min venninne meg inn i sitt vakre hjem og viste meg fornøyd rommene som var satt i stand for hvert elsket familiemedlem som enda ikke var kommet fra jorden. Vi gikk tilbake ned en bred trapp og kom inn i et stort musikkrom med brede balkonger som ble holdt oppe av marmorsøyler. Disse balkonger lå på tre sider av rommet i høyde med annen etasje. I dette galleri var flere musikkinstrumenter slik som harper, fioliner og noen ukjente instrumenter som jeg aldri hadde sett tidligere.

-Min datter som forlot oss i sine tidlige barneår, har fått en fin musikkundervisning her, forklarte venninnen min. Hun liker å samle unge venner og gi musikalsk underholdning.

Vi gikk tilbake til det smakfulle mottakelsesrommet. Det lå ved den ytre trappen ved verandaen på framsiden. Her satte venninnen min seg ned og sa:

-Fortell meg nå alt om mitt hjem der nede og alle venninnene!

 

Mens vi holdt hverandres hender og samtalte, spurte hun og jeg svarte på ting som er for hellige til å gjengi her. Vi samtalte i flere timer. Til sist sa venninnen min i det hun reiste seg opp:

-Jeg forlater deg en liten stund – nei, du får ikke gå, sa hun da jeg tenkte på å reise meg opp. Vi har fremdeles mye å samtale om. Vent til jeg kommer tilbake.

 

En fremmeds besøk

 

Jeg hadde allerede lært meg til å ikke stille spørsmål til visere venners omdømme og føyde meg. Da venninnen min gikk gjennom døren til det indre av huset, så jeg en fremmed ved inngangen på fremsiden. Jeg reiste meg opp for å møte ham. Det var en høy og staselig mann med et ubeskrivelig vakkert ansikt. Hvor hadde jeg sett ham før? Visst hadde jeg sett ham – siden jeg kom?

 

-Nå vet jeg det, tenkte jeg. Det er Johannes, den elskede disippelen. Mae hadde vist meg ham en morgen ved floden.

 

-Fred være med dette hus, hilste mannen mens han gikk inn. Hvordan hans røst rørte og henførte meg! Ikke å undres over at Mesteren elsket ham – med den røsten og det ansiktet!

 

-Stig inn, du er en velkommen gjest! Stig inn, og jeg skal straks hente fruen i huset, sa jeg idet jeg nærmet meg for å hilse ham velkommen.

-Nei, ikke gjør det. Hun vet at jeg er her. Hun kommer tilbake, sa han. Sett deg ved siden av meg, sa han, da han så at jeg fremdeles sto etter at han hadde satt seg. Han reiste seg og ledet meg til en stol ved hans side. Som et barn gjorde jeg det jeg ble bedt om, mens jeg hele tiden betraktet det vakre ansiktet foran meg.

 

-Har du nylig kommet? Spurte han.

-Ja, jeg har bare vært her en kort tid. Så kort at jeg ikke vet hvordan man skal regne tiden her, svarte jeg.

 

-Det spiller ingen rolle, forsikret han meg vennlig og smilende. Mange holder fast ved den gamle regnemåten og det jordiske språket. Det er en lenke mellom det jordiske og det himmelske livet. Vi skulle ikke ville ha det annerledes. Hvordan har forandringen påvirket deg? Hva synes du om livet her?

 

-Å, om de bare visste, sa jeg. Jeg har ikke før nå forstått meningen med ordene ”Hva intet øye har sett og intet øye har hørt, har Gud beredt for dem som elsker ham.” Det overgår virkelig den jordiske forstand, sa jeg i dyp bevegelse.

 

-”For dem som elsker ham”, tror du at alle kristne virkelig elsker ham? spurte han. Tror du at de elsker Faderen for at han ga sin sønn, og Sønnen på grunn av Faderens kjærlighet og barmhjertighet? Eller er deres tilbedelse bare en plikt i stedet for kjærlighet? spurte han tankefullt og mildt.

 

-Du som kjente vår elskede mester på jorden og selv var en elsket venn av ham, hvordan kan du tvile på at hans kjærlighet ikke skulle inspirere alles hjerter som søker å lære ham å kjenne?

 

Rebecca kjenner igjen Mesteren

 

En stråleglans bredte seg over det vakre ansiktet hans da han løftet blikket og så rett på meg. Sløret for mine øyne ble skjøvet til side, og jeg kjente ham igjen. Med et lavt rop i tilbedelse kastet jeg meg ned for hans føtter og vætet dem med lykketårer.

 

Jesus strøk meg vennlig over håret et øyeblikk. Deretter løftet han meg opp ved siden av seg.

 

-Min Frelser og min Konge! hvisket jeg og satte meg nærmere ham.

-Javisst, og eldre bror og venn, tilla han og tørket ømt bort tårene som smøg seg fram.

-Du er den beste blant titusen og den som er helt igjennom elskverdig, hvisket jeg igjen.

-Nå begynner du å møte virkeligheten i dette nye liv! Likesom for mange andre skaper forandringen fra tro til beskuelse en liten skygge, litt frykt. Det er helt feil. Har du glemt løftet: ”Jeg går bort for å berede dere et sted….for at dere skal være der jeg er?” Når du elsket meg da du ikke kunne se meg uten gjennom troen, elsker du meg mer nå når vi er blitt Faderens sanne medarvinger. Kom til meg med alt som forvirrer eller gleder. Kom til din eldre bror som alltid venter på å ta imot deg med glede!

 

Deretter dro Jesus frem en stol og samtalte lenge og alvorlig med meg og åpenbarte mange av det guddommelige livets gåter. Jeg klynget meg fast ved hans ord. Jeg drakk inn hvert tonefall og skiftning i hans røst. Jeg betraktet nøye hver linje i hans vakre ansikt og ble henført, oppløftet og oppbygget langt utover min evne til å uttrykke det i ord. Til slutt reiste han seg med et guddommelig smil.

 

-Vi kommer til å treffes ofte, sa han, og jeg bøyde meg fram og kysset forsiktig hånden hans som stadig klappet min egen. Etter at Jesus hadde lagt sine hender på mitt bøyde hode og velsignet meg, gikk han lydløst og hurtig bort fra huset.

 

Mens jeg sto og betraktet Frelserens skikkelse som raskt fjernet seg mellom de blomstrende trær, så jeg to vakre unge piker som nærmet seg veien der han gikk. Med armene om hverandre kom den inntagende Mary Bates og Mae Canden i lykkelig samtale. Da de så Mesteren, skyndte de seg mot ham med et lykkelig utrop. Han rakte smilende ut sine hender mot dem, og de vendte om og gikk på hver sin side av ham. Hånd i hånd fulgte de ham på veien. De så fortrøstningsfullt opp i hans ansikt når han talte med dem. De samtalte med ham glad og utvunget. Av og til så jeg Jesu ansikt i profil da han snudde seg og så kjærlighetsfullt på den ene eller den andre av pikene som fylt av kjærlighet så tilbake på ham. Jeg tenkte:

 

-Det er på denne måten han vil ha oss med seg – akkurat som barn sammen med en elsket eldre bror.

 

Jeg så etter dem til trærne gjemte dem for blikket. Så gikk jeg stille gjennom huset til den vakre utgangen på baksiden. Like før jeg nådde døren, møtte jeg venninnen min, fru Wickham. Før jeg rakk å si noe, sa hun:

-Jeg vet alt sammen. Forsøk ikke å tale. Jeg vet at ditt hjerte er overfullt. Jeg kommer snart til å treffe deg igjen. Der, gå – og så puffet hun meg vennlig ut gjennom døren.

 

Hvor mitt hjerte velsignet henne. Det kjentes virkelig ut som en helligbrøde å forsøke å tale med noen, så rett etter denne vidunderlige opplevelsen. Jeg fulgte ikke stien, men gikk tvers over gressteppet under trærne til jeg kom hjem.

 

Jeg fant Frank sittende på verandaen, og når jeg gikk opp trappen, reiste han seg for å møte meg. Da han så inn i ansiktet mitt, tok han mine hender et øyeblikk og sa meget vennlig:

 

-Jeg forstår. Du har vært sammen med Mesteren! Han steg nesten ærbødig til side for meg da jeg gikk inn i huset.

 

Jeg skyndte meg inn til rommet mitt, trakk for draperiene bak meg og kastet meg ned på sengen. Men lukkede øyne gjenopplevde jeg hvert øyeblikk som jeg tilbrakte i Mesterens hellige nærvær. Jeg gjenkalte hvert ord og tonefall i Frelserens stemme og la hans uutslettelige lærdommer i minne. Det kjentes som jeg var blitt løftet opp på et høyere plan og hadde fått drikke dype drag av den friske kilden etter at jeg hadde møtt ”ham som min sjel elsker”. Det var en lang og herlig stund jeg opplevde denne vidunderlige dagen.

 

Da jeg til slutt reiste meg opp, var jeg omsluttet av den myke gylne skumringen omkring meg. Jeg falt på kne ved sengen for å be min første bønn i Himmelen. Inntil nå hadde livet her vært en uavbrutt takksigelse. Det virket som det ikke var rom for noe begjær eller behov. Nå når jeg bøyde kne, var alt jeg kunne si:

 

-Jeg takker deg, underbare Fader, jeg takker deg, jeg takker deg!

 

Da jeg til slutt gikk ned trappene, fant jeg Frank stående i det store blomsterrommet.

 

-Å, hvilket herlig liv – hvilket guddommelig liv! Hvisket jeg til ham.

 

-Du er bare i begynnelsen av det, svarte Frank. Denne herlighet kan bare gradvis åpenbares for oss, ellers kunne vi ikke – selv ikke her – holde ut dens glans.

 

 

 

7: Besøk av en venn

 

Neste dag, mens Frank var borte i et viktig oppdrag, gikk jeg alene ut for å se om jeg kunne treffe de fine ungdommene som jeg hadde fått et flyktig glimt av dagen før. Jeg visste at alt var fullkomment ordnet i denne vidunderlige verden, og at jeg før eller senere skulle gjenfinne dem, men fremdeles håpet jeg at det skulle skje meget snart.

 

Jeg tenkte igjen på deres lyse, lykkelige ansikter da de møtte sin elskede Frelser. Jeg ble så opptatt av disse tanker at jeg glemte alt det vakre omkring meg. Plutselig hørte jeg noen si:

-Visst er det Rebecca?

 

Da jeg tittet opp, så jeg den søte Mary Bates på noen skritts avstand. Hun betraktet meg ivrig. Jeg ropte glad:

 

-Min kjæreste Mamie!

 

Hun fløy meg om halsen, og da hun klemte meg, dro hun hodet mitt mot skulderen sin på sin gamle, kjærlige måte og nesten sukket i sin store glede.

 

-Hvordan visste du at jeg var her, Mamie?

 

-Mesteren fortalte det til meg, svarte hun mykt. Mae hadde allerede fortalt det til meg, og vi var akkurat på vei for å se etter deg da vi møtte ham. Mesteren fortalte at han nettopp hadde forlatt deg, og da visste vi at vi måtte vente litt, sa hun omsorgsfullt.

 

Hvor mitt hjerte ble rørt! Mesteren hadde tenkt på meg og talt om meg etter at vi skiltes. Jeg ville gjerne spurt Mamie hva han hadde sagt, men jeg våget ikke. Som om hun forsto mine tanker, fortsatte hun:

 

-Han talte så ømt om deg, og sa at vi måtte være mye sammen med deg. Mae hadde arbeid som hun måtte gjøre i dag, og ettersom hun allerede hadde truffet deg, kom jeg alene. Hun kommer kanskje hit senere. Kan jeg være hos deg en stund? Det er så mye jeg har lyst til å fortelle deg, så mye å spørre om!

-Det kan du være sikker på at du får lov til. Jeg gikk nettopp og lette etter deg da vi traff hverandre. Kom, kjære barn, la oss straks gå tilbake.

 

Med armene om hverandre gikk vi hjem til meg.

 

-Hva skal jeg fortelle deg først? Spurte jeg.

 

-Alt om mine kjære og nære, om hver og en særskilt. Begynn med min kjære, fortvilte mor. Hun har ikke kommet over sorgen sin ennå. Om hun bare kunne vært en eneste time sammen med meg her og kunne få kjenne Guds visdom og kjærlighet, da skulle skyen forlate hennes liv.

 

-Ja, kjæreste, svarte jeg. Jeg ba henne alltid inntrengende å ha tillit til Faderens fullkomne omsorgsfulle forvaring og aldri skiftende kjærlighet. Men det er vanskelig for oss å se hinsides den ensomme peisen og den tomme stolen. Likevel tror jeg at hun begynner å få et svakt grep om den vederkvegelse du opplever.

 

De ser Mesteren

 

Mens vi gikk sakte fremover og samtalte om jordelivet som på mange måter var så kjært for oss, stilte Mamie ivrig spørsmål, og jeg svarte så godt jeg kunne. Litt ifra veien så vi en gruppe på fire personer, tre kvinner og en mann, som sto under noen trær. Mannens rygg var vendt mot oss, men vi kjente straks igjen Mesteren. Alle kvinnene var fremmede for oss, og en av dem virket som om hun nettopp var kommet hit. De andre lyttet spent til hans ord. Vi betraktet gruppen i taushet da vi stille gikk forbi. Vi hadde ikke noe håp om at han skulle legge merke til oss i en slik anledning. Men nettopp da vi befant oss midt imot dem, snudde han seg og så på oss. Han talte ikke – men, å, for et blikk! Så fullt av ømhet og oppmuntring og velsignelse! Det løftet oss og bar oss, inspirerte og styrket oss. Da vi fortsatte fremover, grep vi hardere om hverandres hender, og en usigelig henførelse strømmet over våre hjerter.

 

Etter en stund hvisket jeg for meg selv:

 

-Jeg har aldri noen sinne sett et slikt blikk!

 

Øyeblikkelig løftet Mamie hodet og spurte ivrig:

-Opplever du det også slik? Jeg var sikker på at du ville det. Det er alltid slik. Om han er for meget opptatt til å tale med en, da ser han bare på deg, og det er som om han hadde talt med deg en lang stund. Er han ikke vidunderlig? Hvorfor kunne vi ikke oppleve og kjenne ham på jorden slik som vi gjør nå?

 

-Hvor lenge var du her før du traff ham? Spurte jeg.

-Det første jeg så da jeg forlot kroppen, var hans vakre ansikt. Det var så vidunderlig å se ham. Jeg følte meg først så fortumlet da jeg forsto at jeg hadde forlatt kroppen. Jeg sto et øyeblikk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da fikk jeg se Jesus stå tett ved meg med det samme blikk i øynene som han hadde nå. Først kjente jeg meg blyg og litt redd. Da rakte han hånden ut mot meg og sa vennlig:

 

-Jeg har kommet for å ta hånd om deg. Stol på meg og vær ikke redd.

 

Da kjente jeg ham igjen og all frykt forlot meg. Jeg omfavnet ham som det skulle vært min bror. Han sa ikke stort til meg, men jeg kjente på meg at han forsto alle mine tanker.

 

Ingen natt der

 

Vi samtalte til skumringen falt. Jeg er ofte blitt spurt om det var noen natt der. Slett ikke. Det vi kaller dag besto av en rosenfarget gyllen stråleglans som lyste klart. Det finnes intet jordisk språk som kan beskrive denne vidunderlige glansen. Den fullkomment overstrømmet skyene. Etter en periode som var mye lengre enn en dag her på jorden, fordypedes og modnedes glansen til den gikk over i en fredfull, glødende skumring. Barna sluttet å leke under trærne. De små fuglene krøp inn blant vinrankene, og alle som hadde vært sysselsatt i løpet av dagen på ulike måter, søkte hvile og ro. Men det var intet mørke der, ingen skygger – bare en hvilefull, myk glans.

 

 

8: Et besøk i det store auditoriet

 

Ikke så lang tid deretter sa Frank:

-I dag skal vi gå til det store auditoriet. Det kommer til å bli en uvanlig dag i dag – selv for oss som har vært her lenge. Martin Luther kommer til å tale, og deretter gjør John Wesley et innlegg. Det blir kanskje andre talere også.

 

Det var ikke første gangen vi besøkte det store auditoriet, selv om jeg ikke har nevnt det eller beskrevet det tidligere. Det var oppført på en liten høyde. Den mektige kuppelen ble holdt av veldige søyler – annenhver av ametyst og annenhver av jaspis. Det var ingen vegger i denne store bygningen, bare den store kuppelen og støttesøylene. En bred plattform av skjønn marmor med porfyrinnfatninger hevet seg i midten, og derfra klatret sitteplassene oppover og formet seg som et stort ”amfiteater”. Stolene var av skinnende sedertre, og bak plattformen hang tunge, purpurfargede draperier. Et alter av ekte perler sto nær plattformens midte. Den store kuppelen var dyp og mørk i all sin staselighet. Bare de gylne skulpturene nederst langs kanten var synlige. Alt dette hadde jeg lagt merke til ved tidligere besøk.

 

Da vi kom fram, fant vi stedet fylt av mennesker som ivrig ventet på hva som skulle skje. Vi hadde snart tatt plass, og også vi ble fylt med forventning. Myke, vellydende toner hørtes overalt fra et usynlig kor. Snart kom Martin Luther – som virket å være en dynamisk og kraftig person – opp trappen og stilte seg foran oss. Det er ikke min mening å beskrive hans utseende som er så kjent for oss. Men jeg vil si at hans store intellekt og åndelige styrke, sammen med hans staselige skikkelse, så ut til å gjøre ham til en dugelig leder selv her.

 

Luthers preken ville i seg selv fylle et helt bind, og kan ikke gjengis i dette lille heftet, selv om jeg forkortet den. Han holdt oss fengslet med sin viljekraft og sin veltalenhet. Da han sluttet og trakk seg tilbake, begynte John Wesley, og hans ansikts hellige skjønnhet – som ble forsterket av det himmelske lyset – var vidunderlig. Hans tema var ”Guds kjærlighet”. Om han talte med kraft over dette emnet i løpet av sitt liv på jorden, dro han nå med seg våre sjeler gjennom sin henførelses glød, til vi var som voks i hans hender. Han viste hva Guds kjærlighet hadde gjort for oss, og at vi overhodet aldri kunne betale tilbake med takksigelser og lovprisning hele evigheten lang.

 

Bortsett fra den svake, vakre melodien fra det usynlige koret, hvilte stillheten over det store auditoriet en stund etter at han hadde gått. Alle virket som de var sunket i dype tanker og grunnet på det han hadde sagt så kjærlighetsfullt.

 

Deretter dro de tunge portierene seg til side, og en staselig skikkelse trådte fram og stilte seg midt på plattformen. Det virket som hele himmelens herlighet var konsentrert på ham. Øyeblikkelig reiste den store forsamlingen seg og med én munn sang den herlige hymnen som vi så ofte sang på jorden:

 

”Hyll Jesus fra Betlehem

tilbe hans dyrebare navn

Bær fram et kongelig diadem

og kron kongenes konge!”

 

En slik sang med en slik samstemthet i harmoni og lydstyrke, har aldri blitt hørt på jorden. Sangen steg og svulmet ut og fylte, ikke bare det store auditoriet, men også Himmelen.

 

Over alt dette hørtes fremdeles englekoret, som ikke lenger hvisket fram den myke, vakre sangen, men lot den bryte fram i en jublende lovprisning. En strøm av herlighet fylte stedet, og da vi så opp, så det ut som om kuppelen sto i brann i det gylne skinnet. I midten så vi nå englekoret synlig med sine harper og fioliner. Englenes ansikter strålte, selv om de ikke strålte så sterkt som hans, hvis lov og pris de sang. Og Jesus Kristus, som hele Himmelen bøyde seg for i tilbedelse, sto med oppløftet ansikt og kongelig holdning; Himmelens og jordens sanne Gud. Han var lysets sentrum, og en guddommelig stråleglans som var ubeskrivelig, omga ham.

 

Da lovsangen og tilbedelsen stilnet, sank alle ned på sine knær. Hvert hode var bøyd og øynene lukket da englekoret igjen sang de velkjente ordene:

 

”Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,

slik som det var fra begynnelsen, er nå, og skal være

fra evighet og til evighet. Amen. Amen.”

 

Når jeg så på den strålende skikkelsen framfor oss, kledd i sin guddommelige majestet, spurte mitt hjerte med beven:

 

Kan dette virkelig være den mannen, den Kristus, som menneskene dømte til å dø en heslig død på korset?

 

Jeg kunne ikke tro det. Det virket umulig at noe menneske, selv om han var ond, kunne være blind for den guddommelighet som så tydelig ble åpenbart i ham.

 

Så begynte Frelseren å tale, og hans milde røst lød myk og mer vidunderlig enn det himmelske korets sang. Hvilke nådefulle ord! Om jeg bare kunne og våget å skrive dem ned akkurat slik som de kom fra hans lepper! Det finnes imidlertid intet jordisk språk som kunne gjengi deres høye innhold. Han berørte først flyktig jordelivet og viste tydelig og klart det fine sambåndet mellom det jordiske og himmelske livet, det forgagne og det nåværende.

 

Så åpenbarte Jesus for oss noen av jordelivets gåter når det gjelder det himmelske livet, og åpenbarte for oss oppgavene som lå foran oss.

 

Da Jesus sluttet, satt vi med bøyde hoder i det han trakk seg tilbake. Våre hjerter var så overfylte, våre sjeler så oppløftet, vår ånd så betatt, ja, hele vårt vesen var så gjennomtrengt av hans guddommelighet at vi

reiste oss og forlot plassen i ærbødig taushet. Hver og en var fylt med høye og guddommelige ønsker og et klarere syn på det himmelske livet som vi var kommet inn i.

 

Jeg kan bare flyktig berøre disse himmelske gledesemnene. Det finnes en dybde og en gåtefullhet i alt det som tilhører det himmelske livet som jeg ikke våger å beskrive. Jeg kunne ikke klare det selv om jeg ville. Jeg skulle ikke ville om jeg kunne. Et hellig slør svøper inn alt det som nysgjerrige øyne ikke burde få se på. Må det være nok sagt at ingen jordisk glede vi noensinne har opplevd her nede, hvor selvsynt god og hellig den enn var, kan bli mer enn et svakt skyggebilde av den glede som finnes der. Ingen lykkelige drømmer, som virker helt urimelige her, kan være like eller nærme seg den lykksalighet som finnes i den himmelske verden. Ingen sorg, ingen plage, ingen sykdom, ingen død, ingen skilsmisse, ingen misforståelser, ingen tårer – foruten av glede, ingen brustne forhåpninger, ingen planer som går i stykker, ingen natt, ingen storm, ikke en gang skygger, bare lyd, glede, fred og hvile i all evighet.

-Amen! Og atter sier mitt hjerte med ærbødighet: Amen!

 

 

9: Gamle blir unge

 

En dag da jeg nettopp var på vei over gressbakken mellom mine foreldre og vårt hus, hørte jeg mitt navn bli nevnt av en kjærlighetsfull røst. Jeg snudde meg og så en røslig og trivelig mann som nærmet seg. Hans bare hode var sølvhvitt, og hans dype blå øyne så lykkelig og kjærlighetsfullt inn i mine da han kom nærmere.

-Oliver, ropte jeg og rakk fram hendene for å ønske ham velkommen. Kjære, kjære Oliver!

 

Det var min eldste søsters mann som vi alltid elsket så høyt.

 

I de neste månedene besøkte jeg hjemmet hans mange ganger. En dag da jeg kom, var han borte, og selv om jeg ventet lenge, kom han ikke.

 

Jeg hadde ikke sett ham på flere dager og dro derfor den slutningen at han var sendt på et oppdrag av Mesteren. Da jeg gikk hjem igjen, møtte jeg en gruppe unge, glade piker og gutter i forskjellige alderstrinn, som skyndte seg framover på veien. Så snart de så meg, begynte de å rope ut sin glede:

 

-Mormor kommer! Mormor kommer! Vi har plukket blomster og strødd overalt.

De gamle og syke blir unge igjen

 

Med stor glede i mitt hjerte skyndte jeg meg til mine foreldres hus. Jeg fant dem fylt med glede og forventning. Det var en stor skare som var på vei for å ønske vår kjære velkommen til hennes hjem. Når vi nærmet oss huset, hørte vi lyden av glade stemmer, og når vi så inn, så vi min søster stå i rommet med sin manns arm rundt livet. De glade barnebarna flokket seg rundt dem. Men hva var dette? Kunne denne strålende skikkelsen med glatt panne og lykkelige øyne, være den bleke, gustne kvinnen jeg så sist, som var så bøyd av lidelser og sorg? Ja, det var min søster, men som hun var for drøyt tretti år siden. Nå hadde hun helsens farge i ansiktet og ungdommelig lys i sine varme øyne. Jeg dro meg tilbake inn blant vinrankenes ly og lot de andre gå føre meg, for mitt hjerte var fylt av en selsom, jublende glede. Dette var virkelig ”seieren over døden” som så sikkert ble lovt oss av vår oppstandne Herre. Jeg betraktet dem mens de glade hilste på hverandre, og på måten søsteren min tok hver og en kjærlig i sin favn. Når hun hilste og omfavnet den ene etter den andre, så jeg henne – med en underlig lengsel i mitt hjerte – vende seg rundt og tankefullt se seg omkring og så hviske til min far:

 

-Er ikke lillesøstera mi her?

 

Jeg kunne ikke vente lenger, men skyndte meg fram til henne og ropte:

 

-Kjære, her er jeg! Velkommen, velkommen!

 

Min søster trykket meg til brystet sitt og holdt meg fast i sine varme armer. Hun overøste mitt ansikt med kyss, som jeg i min tur gjengjeldte og lo og ropte av glede over at hun endelig var kommet. Hvilken gjenforening innenfor Himmelens porter! Denne store lykke ble større ved den trygge forvissning om at vi aldri mer skulle skilles.

 

Jeg snudde meg til Oliver og spurte:

 

-Synes du ikke at hun ser ung ut?

 

Da jeg så hans friske utseende og strålende øyne, sa jeg:

 

-Hennes komme har også gjort deg ung!

 

Oliver så oppmerksomt på meg og sa:

 

-Jeg lurer på om du ser din egen forandring i dette fantastiske klimaet?

 

-Jeg? Spurte jeg og rykket litt til ved tanken. Jeg må erkjenne at jeg ikke har hatt den ringeste tanke på mitt personlige utseende. Jeg opplever hva livet her betyr for meg på det åndelige området gjennom Faderens barmhjertighet, men utseendet mitt har jeg aldri tenkt på i et øyeblikk.

 

-Din forandring er akkurat like stor som hos Lus, selv om den har skjedd mer gradvis.

 

Jeg kjente en selsom glede ved tanken på, at når min mann kom til meg, skulle han finne meg med det samme friske og behagelige utseendet som jeg hadde hatt i tidligere år. Det var en skjønn tanke, og mitt hjerte ble fylt av takknemlighet til Faderen for dette ytterligere bevis på hans kjærlighetsfulle omsorg.

 

Så gikk timene, og tiden nærmet seg til å gå. Med lett hjerte gikk vi vår vei, og forlot Lus og Oliver for at de kunne tilbringe sine første timer sammen i Himmelen.

 

 

10: Rebecca besøker den store byen

 

På en av mine spaserturer, kom jeg til å se noe som minnet meg om det Mae hadde fortalt meg om Frelserens kjærlighet til de små barna. Jeg så Jesus sitte nede ved strandkanten under et blomstertre med et dusintall barn samlet omkring seg. En sped, liten pike, som ikke kunne være mer enn ett år, krøp sammen i armene hans og lente fortrøstningsfullt sitt gullokkede hode mot brystet hans. De små hendene hennes sluttet seg omkring en bukett av de vakre vannliljene som fløt omkring overalt på vannet. Hun var for liten til å forstå sitt privilegium, men det så ut til at hun satte pris på Jesu omsorg. En del av barna satt ved føttene hans og lente seg mot knærne hans. En liten gutt med alvorlige øyne sto ved siden av Jesus og lente seg til skulderen hans med Mesterens høyre arm omkring seg. Hvert øye var oppmerksomt rettet mot Jesus, og hvert barn virket å være rede til å ta til seg hvert ord han sa. Det så ut til at han fortalte dem en fengslende fortelling, som var avpasset etter barnas smak og evne til å forstå.

 

Jeg satte meg ned på gresset sammen med noen andre et lite stykke fra barna, og forsøkte å høre hva Jesus fortalte. Vi var for langt ifra til å høre mer enn noen ord av og til. I Himmelen er det så at man ikke trenger seg inn på andres privilegier eller gleder. Derfor satt vi helt enkelt og nøt barnas smil, ivrige spørsmål og utrop, og fikk på den måten litt av innholdet i fortellingen i de løsrevne ordene som hørtes.

 

-Et lite barn gikk seg vill i de mørke skogene nede på jorden…hørte vi Mesteren si, som svar på barnas spørrende blikk.

 

-Løver og bjørner…kom det senere.

 

-Hvor var pappaen hans? spurte en urolig røst.

 

Vi kunne ikke høre svaret, men snart sa en liten krabat trygt, som lente seg mot Frelserens kne:

 

-Inger løver eller bjørner her oppe!

 

Nei, svarte Jesus, ingenting som skader eller forskrekker mine smårollinger her.

 

Alt ettersom historien fortsatte og ble mer interessant, trykket barna seg enda nærmere Mesteren. Siden vendte han seg mildt smilende mot den lille krabaten med de alvorlige øynene, han som lente seg mot skulderen hans. Vi så at Jesus trykket skulderen hans fastere da han spurte:

 

-Hva ville du har gjort da, Leslie?

 

Med skinnende øyne og blussende kinn svarte barnet raskt og bestemt:

 

-Jeg ville ha bedt til deg at du skulle stenge løvens gap slik som du gjorde for Daniel, og da skulle du har gjort det!

 

Om foreldrene hans kunne sett blikket vår elskede Frelser ga gutten deres, da han svarte så godt, ville de kjent seg trøstet i sorgen over sitt elskede barn, tenkte jeg.

 

Nedsunket i disse tanker hørte jeg ikke mer av det som hendte, inntil et henført rop fra smårollingene tilkjennega hvor gledelig historien hadde sluttet. Da jeg så opp, så jeg Frelseren vandre videre med babyen fortsatt i armene sine og barna tett inntil seg.

 

-Slik er det i det himmelske kongeriket!

 

Så godt Mesteren forsto dem! Så høyt han elsket dem!

 

Byen på den andre siden av sjøen

 

Jeg reiste meg også opp og begynte å gå hjemover. Jeg hadde ikke gått langt før jeg møtte Frank som hilste meg med ordene:

 

-Jeg er på vei til byen på den andre siden av sjøen. Vi du slå følge?

 

-Jeg har lenge ønsket å besøke den byen. Jeg har bare ventet på at du skulle finne det tilrådelig å gå, svarte jeg.

 

-Du vokser fort i den himmelske kunnskapen, sa Frank, så jeg tror at jeg kan ta deg med nesten hvor som helst nå. Du samler opp kunnskap fordi du liker det – ikke for at du kjenner det som en forpliktelse å vite hva vi vil du skal lære deg. Din iver etter selv å få vite sannheten og din tålmodige lydighet, når du ofte må vente, vet jeg er en stor prøvelse for deg, men det har gitt deg mange lovord fra vår kjære Mester, som våker over alle fremskrittene våre i det himmelske livet. Jeg tror at det bare er rett og riktig at du får vite dette. Vi trenger oppmuntring her likeså vel som i jordelivet, men på en annen måte. Jeg forteller dette med Herrens tillatelse. Jeg tror ikke det varer så lenge før han gir deg et oppdrag. Men det sier jeg av meg selv og ikke på hans befaling.

 

Det er umulig for meg ved hjelp av et jordisk språk å utrykke de inntrykk som disse ordene gjorde på meg. De var så uforutsette og uventede. Jeg hadde holdt på – akkurat som Frank sa – å ivrig tatt del i den kunnskapen som ble gitt meg. Uten å tenke på at jeg på noen måte skulle fortjene noen som helst anerkjennelse for egen del, hadde jeg med ekte kjærlighet tatt del i studiene som hørte til dette fantastiske livet. Og nå hadde Mesteren uttrykt sitt eget bifall over meg! Lykken ble meg nesten overveldende!

 

-Frank, min kjære Frank! var alt jeg kunne si i min dype glede, da jeg plutselig stanset og så opp i ansiktet hans med takknemlighetens tårer i øynene mine.

 

-Jeg gleder meg med deg, min lille søster! svarte han og klappet meg ømt på hånden. Det finnes lønn i Himmelen, som du forstår. Det gjør min sjel så godt at du ubevisst har fått den så raskt.

 

Jeg ønsker at jeg i detaljer kunne gjengi de dyrebare visdomsordene som kom fra leppene til Frank. Jeg ønsker at jeg minutt for minutt kunne fortelle om de hendelser som ble åpenbart for meg dag for dag av dette livet, men jeg kan bare si:

 

-Jeg kan ikke!

 

Da jeg begynte å skrive om denne uforglemmelige tiden, sto det ikke klart for meg hvor mange alvorlige vanskeligheter jeg skulle få regne

med, hvor ofte jeg måtte stanse opp og overveie om jeg virkelig skulle avsløre den og den sannheten eller beskrive den og den scenen som så ofte trådte fram for meg. Selve kjernen er ofte blitt utelatt i noen fantastiske scener som jeg har forsøkt å beskrive, fordi jeg ikke våget å avsløre dets hellige gåtefullhet. Jeg er pinlig oppmerksom på at beretningen på denne måten er blitt så uhørt mye mer kortfattet enn hva jeg hadde tenkt fra begynnelsen. Men ha overbærenhet med meg! Det er ingen fantasier jeg beskriver, men det virkelige livet på den andre siden, slik som det ble vist meg da min forløste ånd triumferende reiste seg fra den kraftløse jordiske kroppen, som den til da hadde vært slavisk underlagt gjennom alle lidelser.

 

Frank og jeg gikk sakte tilbake til vannkanten, hvor vi steg ned i en liten båt som lå nær stranden. Vi ble straks forflyttet til den motsatte strand, og der steg vi i land på en marmorterrasse, som utgjorde byens ankomststed fra sjøen. Jeg ble aldri klar over hvilken kraft som drev propellene. Det var ingen roere, ingen maskin, intet seil med hvilket vi kunne fare over vannet, med den beveget seg stadig fremover til vi sikkert var kommet i land ved vårt bestemmelsessted.

 

En stor by i Paradiset

 

Jeg ble vekket av mine tanker da båten rørte ved marmorterrassen. Frank sto allerede og ventet på å få hjelpe meg opp på land. Vi gikk opp en liten bakke og kom til en bred gate, som ledet inn i byens hjerte. Gatene var meget brede og jevne og belagt med marmor og alle slags dyrebare steiner. Selv om det myldret av folk som holdt på med ulike oppgaver, syntes intet støv eller skrot noe sted. Det så ut til å være store forretningshus, selv om de ikke lignet våre varehus. Det var mange universiteter og skoler, mange bok- og musikkvareforretninger og offentlige plasser. Jeg fikk også vite at det var flere store fabrikker, hvor man spant forskjelligfargede silketråder, som for det meste ble brukt når man vevde de tidligere omtalte draperiene. Det var også kunst og billedgallerier, bibliotek, forelesningssaler og store aulaer.

 

Jeg så imidlertid ingen kirker av noe slag. Først ble jeg forundret over det. Siden kom jeg på at det ikke finnes forskjellige trosoppfatninger i Himmelen, men alle tilber i fellesskap og i harmoni og kjærlighet som barn til én og samme Fader.

-Det er virkelig synd, tenkte jeg, at ikke dette her kan forkynnes for jordens innbyggere! Da skulle det bli slutt på alle de ubetydeligheter som forårsaker strid, misunnelse og konkurranse i den kjempende forsamling. Ingen skilte troslærer i Himmelen! Ingen tvist i lærespørsmål! Ingen anklager om kjetteri som en bekjennende kristen framfører mot en annen. Intet kirkesamfunn som bygges på en annen sekts bekostning eller ruiner. Bare et stort broderskap hvis hode er Kristus, og hvis hjørnestein er kjærlighet.

 

Jeg tenkte på den gangen vi hadde vært i det store auditoriet og lyttet til vår elskede Frelsers fantastiske tale, på de bøyde hodene og den store massens sterke stemme, når alle forente seg i den herlige sangen: ”Kron kongenes Konge!” Jeg kunne ha grått når jeg tenkte på dem som en dag må bøye sine hoder i skam, når de kommer i hu hvordan de ofte i løpet av jordelivet hadde sagt til et kristent medmenneske:

 

-Gå til siden, jeg er mer hellig enn deg!

 

I sentrum var det ikke bolighus. De lå i utkanten. Her sto de i all sin prakt og glans. Det var virkelig hyggelig å se at hvert hus hadde sin egen store hage med masse trær, blomster og deilige stier å spasere på. Omgivelsene rundt sentrum lignet faktisk en stor park bestrødd med vakre hus.

 

Serafkorets tempel

 

Det var mye som henførte meg, og mye som forbauset meg i denne store byen, som jeg aldri kan glemme, og heller aldri beskrive.

 

Et sted lå det en veldig stor park med gangveier, vannfontener, miniatyrsjøer og benker i skyggefulle lunder. Her var det ingen bolighus eller andre bygninger av noe slag, men bare et stort rundt tempel som kunne romme flere hundre sitteplasser. Frank fortalte at et helt kor av serafer samlet seg en time hver dag for å gjengi oratorier, skrevet av de store musikk-komponistene på jorden og i Himmelen. Koret hadde nettopp fjernet seg, og mengden, som hadde nytt deres herlige musikk, var der fortsatt, som om de var uvillige til å forlate en slik herlig plass.

 

Vi skal huske på tidspunktet, sa Frank, så kommer vi tilbake når vi kan høre dem synge.

 

 

11: Det store templet

 

Før vi riktig hadde passert parken, var vi ute på den åpne landsbygda. Vi gikk fremover gjennom blomstrende enger og bølgende sletter. Til sist kom vi inn i en stor skog hvor trærne hevet seg over oss som veldig bølgende kjemper. Dagen var nesten slutt – en dag, så fylt av glede, hyggelige overraskelser og lykkelige timer. Selv om jeg hadde vært med på så mye, kjente jeg at det enda var noe jeg skulle oppleve, noe som var gjemt i dagens skumringsstund, og som holdt min sjel i hellig ærbødighet, liksom de siste øyeblikk før nattverden.

 

Frank gikk ved siden av meg, nedsunket i stille tanker, men jeg kjente allikevel hans varme omtanke. Jeg spurte ikke hvor vi skulle ved dette uvanlige tidspunkt så langt hjemmefra. Ingen frykt, ingen tvil, ingen spørsmål uroet min sjels dype fred. Selv om skogen vokste tett, hvilte den gylne skumringsgløden under trærne og skinte i gjennom de skjelvende grener over oss, som om den skulle komme gjennom vinduene på en stor katedral.

 

Første glimt av tempelet

 

Til slutt kom vi ut av skogen og ble møtt av en stor slette, som strakk seg uendelig langt. Fremfor oss, ved horisonten, hørtes det svake bruset av bølger som slo mot stranden. Det var det uforgjengelige havet som jeg hadde hørt tale om så mange ganger, men aldri hadde sett. Utenom havets bølger, var stillheten dyp omkring oss. Vi ble stående et øyeblikk i skogbrynet. Da vi så fortsatte ut på sletten, ble jeg oppmerksom på en høyde på min høyre side. Da jeg vendte meg om og så opp mot høyden, trådte et slikt syn fram for mine forbausede øyne, som årene under jordelivet eller himmelens evighet aldri kan fordunkle. På toppen sto et tempel hvis høye tårn, veldige søyler og gedigne fasade, var av ekte perler. Gjennom dens todelte vinduer skinte en hvit stråleglans som ”svelget” den gylne skumringsgløden, og gjorde den til sin egen.

 

Jeg ropte ikke høyt eller gjemte ansiktet mitt, som ved tidligere åpenbaringer, men jeg sank ned på knærne mine. Med hendene korslagt over brystet, så jeg opp mot himmelen. Mitt hjerte var stille og mine lepper tause, når jeg la fram hele mitt vesen i tilbedelse ved hans føtter ”som sitter på tronen”. Hvor lenge jeg lå slik, vet jeg ikke. Selv det udødelige livet virket å forsvinne innenfor de største av de himmelske mysterier.

 

Til sist reiste Frank seg opp, som stille hadde bøyd kne ved min side. Han hvisket mildt:

 

-Kom!

 

Jeg snarere kjente enn så at ansiktet hans var blekt av bevegelse. Jeg underkastet meg hans ledelse i stillhet. En lang trapp med lave, brede trappetrinn begynte i nærheten av der vi sto og ledet opp til templets port. Selv trappetrinnene var av ekte perler. Ved sidene av trappen var kanaler belagt med gullsteiner hvor det rant krystallklart vann som møttes og ble forent langt ute på sletta. Da vi hadde gått opp trappa og inn i templet, stanset vi tause et øyeblikk. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men i dette korte øyeblikk – som kunne ha vært lengre enn jeg visste om – festet hver detalj av templets innside seg i min hukommelse akkurat som en scene som er malt på lerretet av en kunstner. Før hadde jeg gjentatte besøk i et rom for at jeg skulle kunne beskrive det korrekt i minste detalj, men nå var det som et flammende lyn stemplet alt i min hukommelse med uutslettelige spor for evig.

 

Den veldige kuppelen, som for anledningen var fylt av en lys sky, ble holdt oppe av tre rader med veldige gullsøyler. Veggene og gulvet var av perler, likeså den store plattformen, som fylte i det minste en tredjedel av templets østre side. Det fantes ingen sitteplasser av noe slag. De store gylne søylene sto på rad som vaktposter på det skinnende gulvet. Det var derfor ikke tilgjengelig fra selve templet. På tempelgulvet, nedenfor gelenderet var en alterring av perler. Midt på plattformen sto et stort, gyllent alter påsatt en vinge i hvert hjørne. Nedenfor alteret var det et stort basseng av perler hvori det sto en fontene som sprutet opp sitt glitrende vann. Intuitivt visste jeg at den var den fantastiske flodens kilde, som fløt gjennom de himmelske hagene og førte med seg de siste restene av synd og død.

 

Englekoret

 

Foruten oss selv og to andre personer nedsunket i bønn lenger borte, var det fire engler rundt alteret. De var kledd i en bølgende hvit skrud og hadde lange, smale gulltrompeter i hendene sine, klare til å la dem lyde. Lange sølvflor-draperier hang i tunge folder bak plattformen ved alteret. Plutselig så vi draperiene skjelve og gløde med en stråleglans som overgikk solens ved middagstid, og hele templet ble ”oppfylt av Herrens herlighet”. I midten av den lysende skyen i kuppelen så vi konturene av

engleharper. Da vi bøyde kne ved alterringen, og gjemte våre ansikter for ”hans ansikts skinn”, hørte vi de fire englenes trompetstøt ved alteret, og de himmelske harpespilleres røster når de sang:

”Hellig, hellig, hellig! Herre Gud allmektig!

Jord og hav og himmel prise høyt din store nåde. Hellig, hellig, hellig! Ingen er din like, treenig Gud, i visdom og råd. Amen.”

 

Stemmene forsvant mykt og stille. De siste tonene fra de gylne trompetene hadde lydt, og det ble ”tyst i Himmelen”. Vi visste at Herrens herlighet nettopp nå dro tilbake fra templet, som er hans trone. Vi bøyde kne ennå en stund nedsunket i stille tilbedelse innfor Herren. Når vi til slutt reiste oss, gikk jeg med bøyd hode gjennom templet. Jeg ønsket å bevare det mektige inntrykk jeg hadde mottatt, da Herrens herlighet oppfylte templet.

 

Vi gikk en stund i stillhet. Jeg lente meg mot armen til Frank, da jeg dirret av sinnsbevegelse. Jeg var forbauset over at vi ikke vendte tilbake gjennom skogen, men fortsatte lenger ut på sletten. Da jeg deretter så at vi nærmet oss stedet hvor strømmene fløt sammen, de som hadde begynt ved alterkilden, forsto jeg at vi skulle vende tilbake på floden i stedet for gjennom skogen og over sjøen.

 

Tilbakeferden på floden

 

Vi nådde fram til floden og steg ned i en båt som lå ved stranden. Vi fløt snart med strømmen hjemover. Vi passerte de mest vidunderlige naturscener på vår vei som jeg aldri tidligere hadde sett. Jeg besluttet meg for å komme tilbake en gang i framtiden dersom jeg fikk anledning. Vakre villaer omgitt av vidunderlige hager som rakk helt ned til vannkanten, lå på begge sider av floden og laget et panorama som mine øyne aldri ble trette av å se på. Mot slutten av reisen passerte vi min søsters vakre hjem, og vi kunne tydelig se hvordan hun og mannen hennes drakk inn scenen utenfor med henførte øyne.

 

Frank og jeg var begge helt stille det meste av hjemreisen. Vi la i høy grad merke til at vi på begge sider var omgitt av en del lykkelige mennesker i sine hjem. Glade stemmer hørtes overalt, fra verandaer, trappene og i husene. På de blomstrende gresslettene sprang glade barn og lekte. En gang brøt jeg vår stillhet ved å si til Frank:

 

-Mer enn én gang har jeg blitt overrasket over å høre at våre velkjente sanger fra jorden synges også her. Men sangen i dag gjorde meg helt overlykkelig. Den har lenge vært en av mine favoritter.

-Disse glade overraskelser er ingen tilfeldighet, svarte Frank. En av gledene her er å bruke anledninger til å gjengi de rene gledene fra jordelivet. Det er Faderens glede å la oss mer og mer forstå at dette livet bare er en fortsettelse på det gamle, men uten alle ufullkommenheter og bekymringer.

 

-Frank, jeg tror du er den eneste av mine venner her som aldri spør meg noe om våre kjære som fortsatt er på jorden. Hvorfor?

 

Frank lo spesielt lykkelig da han svarte:

-Kanskje fordi jeg allerede vet mer enn du kan tale om for meg.

 

-Jeg skjønte nesten det, sa jeg. Jeg husket veldig godt hva min kjære far hadde sagt, da han snakket om Frank den første dagen jeg var her: ”Han står Mesteren meget nær”, og jeg visste hvor ofte han ble sendt til spesialoppdrag.

 

Da vi kom hjem, gikk jeg opp på rommet mitt og la meg på senga. Hjertet mitt fløt over av glede, takknemlighet og kjærlighet i en grad som jeg ikke kan beskrive. -Jeg vil nå det nivå av fullkommenhet som du har bestemt for meg, min Frelser, stammet jeg med hendene mine foldet og løftet mot ham, om det så tar hele livet mitt i Himmelen og all hjelp fra alle lysets engler å fullbyrde det. Med disse ordene på leppene mine, sank jeg ned i en velsignet himmelsk hvile.

 

 

12: Den botferdige sønnen

 

Livet mitt i Himmelen fortsatte. Månedene begynte å bli til år, og mine daglige studier avanserte alt høyere på de himmelske mysterienes ”stige”. Jeg ble aldri trett av å studere. Jeg lærte mye gjennom å samle informasjon under reisene sammen med Frank til de forskjellige steder i det himmelske riket. Jeg fikk også alltid tid til overs til samfunn og fornøyelser. I Himmelen finnes det ingen motsetning mellom forpliktelser og ens egne ønsker, ingen skuffelse eller bortkastet møye etter det uoppnåelige som her på jorden. Jeg tilbrakte mange fine timer sammen med foreldrene mine, og fikk i enkelte tilfeller følge med min far til hans arbeidsfelt, og hjelpe ham med å undervise dem som var kommet inn i det himmelske livet med liten eller ingen forberedelse i det hele tatt for disse oppgaver og tiltrodde verv.

Ved et tilfelle sa min far til meg:

-Jeg har fått et uvanlig stort problem å hanskes med. Jeg har aldri møtt et slikt tidligere i dette arbeidet. Det gjelder hvordan man skal opplyse og hjelpe en mann som plutselig falt ned fra et tydelig hederlig liv til den dypeste kriminalitet. Jeg har aldri klart å få ham med meg ned til floden hvor disse jordiske ”spindelvev” skulle spyles bort fra hans stakkars hjerne. Han unnskylder seg alltid med at Guds nåde er så stor som har tillatt ham å komme innenfor Himmelens porter, og han er fornøyd med å stanse her på dette livets laveste gledesnivå. Intet argument har hittil lykkes i å få ham til å endre beslutningen sin.

 

Han ble forført av en fremmed kvinne som han forelsket seg i. Han drepte sin gamle mor for å kunne gi hennes juveler til denne elendige skapning. Han ble henrettet for sin ugjerning, som han alvorlig angret etterpå. Han forlot livet med all tenkbar avsky for sin gjerning fastklebet til sjelen sin.

 

-Har han truffet sin mor siden han kom hit? Vet hun at han er kommet?

 

-Nei, hun er helt alene i denne verden, og jeg synes ikke at det var forstandig å fortelle henne at han er kommet så lenge hans sjelstilstand er slik at han ikke kunne ta imot henne. Han var eneste barn og manglet ikke utdannelse, men han kom fullstendig under denne onde kvinnens kontroll. Det sies at hun dopet ham med vin og siden drev ham til å gjøre denne forferdelige gjerning, mens han var under rusens innflytelse. Kvinnen hatet moren hans, som var imot henne. Da han våknet opp av rusen, ble han forskrekket over hva han hadde gjort, og hans forelskelse til kvinnen vendte seg til avsky, med det var dessverre for sent! Han ville ikke treffe henne under hele fengselsoppholdet.

 

-Hvor lenge satt han i fengselet?

 

-Nesten ett år.

 

-Har han sett Jesus?

 

-Nei, han ber om å slippe å se ham, han er så full av anger, men samtidig takknemlig over at han er blitt frelst fra å gå fortapt som han kjenner burde ha vært hans rette straff. Selv om han vet at hans synd er tilgitt, kjenner han det fremdeles slik at han aldri kunne stå innfor den hellige.

 

Det er her som det er på jorden. Hver og en må være villig til å ta imot Jesus. Jesus trenger seg ikke på noen som ikke ønsker det. Jeg har ennå

ikke bønnfalt om høyere hjelp. Hele min lengsel er å få hjelpe disse svake sjeler videre og oppover gjennom den kraft som blir gitt meg. Kan du foreslå noe som muligens kunne hjelpe ham?

 

-Moren. Kan jeg hente henne?

 

Min far tenkte seg om et øyeblikk og sa så:

-En kvinnes intuisjon. Ja, gå og hent henne!

 

Jeg ga meg i vei med en gang og fant straks den stakkars kvinnen og talte vennlig til henne om det som hadde skjedd. Jeg trengte ikke å vente lenge på svaret. Det var ikke den minste betenkning fra hennes side da hun straks svarte:

 

-Min stakkars gutt! Naturligvis vil jeg straks følge med deg.

 

Min far ventet på oss, og sammen skyndte vi oss til det store ”hjemmet”, der disse ”studenter” – om vi kan kalle dem det – bodde. Det var en vakker stor bygning midt i en park med skyggefulle promenadeveier, fontener og blomster over alt. For en som nettopp var kommet fra jorden, virket dette unektelig som ”Paradis”, men for oss, som hadde smakt av himmelens selsomme glede, manglet noe. Vi savnet de vakre, personlige hjemmene med de små barna som lekte på gressplenene og englekorets musikk. Dette var virkelig fargeløst sammenlignet med den glede som vi hadde smakt.

 

Vi fant den unge mannen sittende under ett av de blomstrende trærne, der han ivrig studerte en bok som min far hadde gitt ham. På det bleke ansiktet hvilte en fredfull skimmer, men det var snarere et uttrykk av tålmodig resignasjon enn av ivrig forventning og glede. Moren hans nærmet seg. Min far og jeg stanset i bakgrunnen og lot henne gå frem alene. Etter en liten stund så mannen opp og merket at moren hans sto ved hans side. En forbauset mine bredte seg utover ansiktet hans da han reiste seg opp. Moren hans rakk ut armene mot ham og ropte så rørende kjærlighetsfullt:

 

-John, min kjære gutt, kom med meg hjem – jeg trenger deg!

Det var alt.

 

Himmelsk tilgivelse

 

Med et langt rop sank han ned på kne ved føttene hennes og omfavnet hennes knær mens han hulket:

 

-Mamma! Mamma!

Moren bøyde seg ned og la kjærlig armene sine rundt ham. Hun trykket hodet hans ømt til brystet og overøste hans bøyde hode med kyss. Å, denne varme morskjærlighet, som er likedan på jorden som i himmelen!

Det er bare Jesu kjærlighet som overgår den. Her var denne mishandlede moren, som ble sendt inn i evigheten gjennom disse hender som tilhørte han som burde ha beskyttet og støttet henne. Nå bøyde hun seg ned over sin angerfulle sønn. Med hjertet overfylt av kjærlighet lot hun sine milde og vennlige øyne hvile på ham. Jeg så min far vende hodet bort for å skjule sin bevegelse, og jeg visste at mine egne øyne var fulle av tårer.

Min far hadde forklart moren at det første som måtte skje, var å få sønnen til floden. Vi hørte henne nå inntrengende si:

 

-Kom John, gutten min! Ta det første skrittet oppover for din mors skyld. Snart får jeg gleden av å se deg i hjemmet vårt. Kom, John, så går vi sammen!

 

Hun dro ham vennlig med seg, og til vår store glede så vi at han reiste seg og fulgte med henne ned til floden. De gikk hånd i hånd, og så langt vi kunne se dem trøstet og oppmuntret hun ham.

 

-Takk, Gud, sa min far med varme. Det kommer ikke til å bli noe problem nå. Når han kommer tilbake, vil han ha et klarere syn på alt.

 

Slik ble det også.

 

Etter dette ble jeg etter guddommelig tillatelse min fars medarbeider i en stor del av tiden. På den måten fikk jeg være sammen med ham og fikk del i lærdommene hans mye mer enn jeg ellers ville ha gjort.

 

 

13: Rebecca gjenforenes med mannen sin

 

En kveld omkring tre år senere – regnet på jordisk vis – da jeg mer og mer var kommet inn i det himmelske livets gledesemner og oppgaver, satt jeg og hvilte på den øvre balkongen i hjemmet vårt. Jeg var nettopp kommet hjem etter en noe anstrengende ferd til en fjern stad i det himmelske riket. Fra denne balkongen hadde vi fin utsikt over floden som syntes mellom grenene. Her fant Frank meg og kastet seg ned i en myk lenestol i nærheten og lå stille og urørlig en stund. Han hadde for en stund vært borte på et oppdrag. Han hadde ikke fortalt meg hvor hans oppdrag hadde ledet ham, og jeg hadde ikke spurt ham da jeg hadde en forvissning om at det var riktig. Jeg visste at hvis det var meningen at jeg skulle få rede på det, så ville han fortelle meg det. Mine egne plikter på samme tid hadde vært uvanlig ansvarsfulle og ledet meg daglig til en fjern del i det himmelske riket.

 

Etter en stunds hvile, satte Frank seg opp mens han betraktet meg under et øyeblikks stillhet. Så sa han vennlig:

 

-Jeg har nyheter til deg, lillesøster.

 

En skjelving, lik et elektrisk støt, gikk gjennom meg, og straks ropte jeg glad:

 

-Han kommer!

 

Frank nikket og lo varmt, men svarte ikke straks. Så sa han:

 

-Han fikk et slag helt plutselig mens han var midt oppe i sitt arbeid og så ut til å være i perfekt helse. Han har ikke fått igjen bevisstheten ennå, og det kommer han heller ikke til å få på jorden.

 

Jeg sa: -Kan jeg gå og møte ham? Han vil du at jeg skal gjøre? Du vet at jeg retter meg etter dine avgjørelser selv om det går imot mitt hjertes ønske.

 

-Jeg vil ikke si at du ikke skal gå, svarte Frank. Dersom du ønsker, får du følge med. Men jeg tror at han vil være bedre skikket for det underbare gjensynet som venter, etter at han har gått gjennom livets flod. Du minnes selv hvordan vannet gjorde deg fri fra din usikkerhet og beklemthet som du opplevde den morgenen før vi gikk gjennom floden.

 

-Du har rett som alltid, min bror. Jeg vil gjøre som du råder meg til, selv om hjertet mitt roper etter straks å komme til hans side.

 

Frank reiste seg og bøyde seg over meg og kysset meg lett på pannen. Deretter forsvant han. Jeg hvilte hodet i hendene og henga meg til en blanding av bedrøvede og lykkelige tanker. Var min elskede make virkelig ufølsom for sin lidelse? Å, at det allerede var morgen! Hvordan skulle jeg vente enda en kort stund på å få se igjen det elskede ansiktet?

 

Mesteren kommer igjen

 

Plutselig kjente jeg en myk hånd på hodet mitt. En røst som jeg hadde lært å kjenne og elske over alt annet i Himmelen og på jorden sa:

 

-Var det ikke sant det jeg sa at han som var død skal stå opp? Hva betyr nå årene som dere har vært atskilt når dere nå får møtes? La oss nå samtale litt med hverandre, sa Mesteren.

 

Han satte seg ved min side, tok min utstrakte hånd i sin og fortsatte:

 

-Tenk etter hva disse årene i Paradiset har betydd for deg. Kjenner du ikke at din kjærlighet nå er så uendelig mye større til din elskede enn den var da dere skiltes?

 

Jeg nikket lykkelig enig.

 

-Forstår du ikke at du nå står på et høyere plan, med mer opphøyde og edle tanker om livet og dets oppgaver, og at dere heretter i sammen kommer til å vandre oppover i Faderens kraft?

 

Igjen samtykte jeg lykkelig.

 

-Er livet her mindre tiltalende enn livet på jorden?

 

-Nei, nei! Tusen ganger mer! ropte jeg.

 

-Da er det ikke annet enn glede i gjensynet?

 

-Ikke annet enn glede, gjentok jeg.

 

Så ba Frelseren meg om å fortelle om ham som snart skulle komme. Jeg fortalte med lykkelig hjerte om Wills edle liv, hans uselviske slit, hans høye ønsker og den uryggelige tillit jeg hadde til min sjels elskede. Jeg talte om hans sinns styrke i ulykker, hans mot i store prøvelser og besviktelser, hans tilgivelse når det gjaldt forsettlige overgrep, og jeg sluttet med å si:

 

-Han levde den kristendom som mange andre lærte. Han var et forbilde for meg!

 

Mesterens ansiktsuttrykk inspirerte meg til å tale. Når han siden talte med meg, førte han meg videre, til min sjel sprang opp som en lerke en tidlig morgen. Han åpenbarte for meg sjelslivets gåter, som jeg ikke vil avsløre her, men som fylte hjertet mitt med overveldende glede. Til slutt oppdaget jeg til min store forbauselse at den rosenrøde gløden begynte å fordypes i skyene. Endelig hadde denne etterlengtede morgenen begynt å gry. Mesteren reiste seg og pekte på stråleglansen da han sa:

 

-Når du er klar til å ta imot dem, kommer de til å være her.

 

 

Med et smil og et vennlig klapp, som til like var en velsignelse, forsvant han.

 

Da jeg reiste meg opp og sto og betraktet den gryende dagen, oppfanget jeg de jublende tonene i englekorets sang et sted i nærheten. Denne morgenen sang de som om de hadde lest tankene mine:

 

”Jesus lever! Denne hilsen går gjennom sekler fram.

Jesus lever til vår frelse, selv om han døde på korsets stam.

Jesus lever! Lev alle! Pris høyt vårt påskelam!”

 

Jeg hevet røsten min i glede og forenet meg med dem i deres fantastiske sang. Ettersom de svevde videre, døde tonene bort, og jeg begynte sakte å gå ned trappen. Jeg kjente ingen hast, ingen nervøsitet eller uro, selv om jeg visste at han skulle komme som min sjel hadde ventet på i alle disse årene. Mesterens nærvær hadde fylt meg med en slik ro og en slik fred, at ingenting hadde makt til å forstyrre.

 

Plutselig hørte jeg stemmer og skritt. Stille! Ja, det var de samme gamle skritt, som jeg så ofte lyttet etter i det gamle livet – disse skrittene, som alltid gjorde hjertet mitt lykkelig og førte solskinn til hjemmet. Hans skritt i Himmelen! Jeg løp mot døråpningen. I neste øyeblikk kjente jeg de sterke armene hans omkring meg, som trykket meg mot sitt elskende og bankende hjerte. Hva mer kunne jeg ønske i Himmelen?

 

Frank gikk omtenksomt noe forbi oss og opp til husets øvre rom, og for en stund var vi sammen igjen alene. Våre liv hadde vært så lykkelig sammenfattet i mange år på jorden. Jeg dro ham med inn i huset, og i hallen tok han meg igjen i armene sine og trykket meg til brystet sitt.

 

-Dette er virkelig Himmelen, sa han.

 

Vi gikk gjennom blomsterrommet, og han stanset et øyeblikk på terskelen aldeles henført av dets skjønnhet. Da jeg ville fortelle rommets historie, slik som Frank hadde fortalt den til meg, sa han bare:

 

-Ikke i dag, elskede. Akkurat nå har jeg bare øyne for deg. Alt annet i Himmelen får vente.

 

Siden satt vi og samtalte med hverandre som i gamle tider. Timene forsvant og dagen smeltet ned i skumringsgløden før vi hadde lagt merke til at den var halvveis til ende. Frank kom tilbake til oss ved middagstid, og sammen gikk vi gjennom det vakre hjemmet vårt. Til slutt stilte vi oss på verandaen og spiste av den himmelske frukten. Deretter satte vi oss alle ned, nettopp der hvor jeg hadde tilbrakt ventetiden sammen med Mesteren. Jeg fortalte dem en hel del av det han hadde fortalt meg, og hvordan han byttet timene fra venting til jublende glede. Min kjære manns øyne var fylt av tårer da han trykket hånden min i øm forståelse.

 

14: Rebeccas siste dager i Paradiset

 

Dagene ble til uker, og ukene ble til måneder som sakte gikk over til år. Oppgavene og gledene ble større for hver løpende time. Vi opplevde en fullkommen lykke, selv om vi med glede så fram til at sønnen og svigerdattera vår skulle komme og gjøre vårt familiebånd fullstendig. Vi hadde ofte talt om å gå til det himmelske havet sammen, men tiden virket aldri å være riktig moden for det.

 

En kveld sa imidlertid Frank:

-Jeg har et særskilt ønske om å gå til havet, dersom du mener at det er tilrådelig at vi gjør det.

 

-Jeg er glad for at du vil det. Selv kommer jeg ikke til å bli med denne gangen ettersom jeg tror det er best at dere to går alene.

 

I det vidunderlige gryende morgenlyset ga vi oss i vei, fylt av hellig glede over at vi sammen skulle gjøre denne spesielle reisen. Vi gikk gjennom den store skogen. Det gylne lyset strålte gjennom greinene. Fuglene, i sine praktfulle fjærdrakter, sang så vakkert rundt omkring oss. Da vi nærmet oss havet, kunne vi høre den regelmessige lyden av bølger som ble brutt mot stranden. Vi kunne høre bruddstykker av den triumferende sangen, og de velklingende tonene fra flere instrumenter. Til slutt kom vi ut av skogen og sto stille og urørlige framfor den overveldende herligheten som bredte seg ut foran oss. Den gylne stranden, som begynte ved føttene våre, gikk skrått nedover mange hundre meter framover og strakk seg så langt øyet kunne nå.

 

Havet bredte seg ut foran oss i en stråleglans som overgår all beskrivelse på noe jordisk språk. Den lysende glansen i bølgenes dønninger og den blå skiftningen i vannet, som virket å være grenseløs, var ufattelig. På havets gnistrende overflate, så vi båter overalt. De representerte alle nasjoner, og var fylt av mennesker som ivrig speidet mot stranden. I sin iver sto mange oppreist og så med lengtende og forventningsfulle øyne på dem som sto ved stranden.

 

Evighetens strender

 

Menneskene på stranden var en stor skare av strålende skikkelser, kledd i de gjenløstes flekkfrie klesdrakt. Mange av dem hadde gylne harper og andre musikkinstrumenter i hendene sine. Når som helst en båt nådde stranden, og deres passasjerer ble ønsket velkommen av glade stemmer og kjærlige omfavnelser av nære og kjære i folkemassen, ble harpene holdt oppe og alle de gylne instrumentene ga lyd. Deretter brast den store skaren ut i seiersang over døden og graven.

 

-Jeg undres om disse menneskene alltid er her? Spurte jeg stille.

 

-Ikke de samme mennesker, sa en strålende skikkelse nær oss, som hadde hørt spørsmålet mitt. Men det er alltid en masse mennesker her. Det er de som venter på venner fra den andre siden, og andre som samles for å dele gleden deres. En del av de himmelske korsangerne finnes her alltid, men ikke alltid de samme. Du kommer til å legge merke til at de fleste av de som kommer, stille ledes bort av vennene sine, og mange andre slutter seg til skaren hele tiden.

 

Den som talte gikk forbi oss og fortsatte mot stranden og etterlot oss i henført ærbødighet og forundring. Snart ble vi veldig interessert i å se gjenforeningene og fant oss selv i å ta del i de glade sangene. Nå og da så vi et ansikt som vi husket å ha sett på jorden, men det var ingen som var spesiell kjær for oss. Det gjorde at vi enda mer la merke til og mer hjertelig deltok med dem som ønsket sine kjære venner velkommen. Vi så en hustru som ble inderlig omfavnet av sin ventende mann. Et lite barn sprang med et lykkelig rop inn i sin mors utrakte armer. En venn omfavnet en annen venn i lykkelig gjensynsglede. En gammel mor ble trykt til sitt elskede barns hjerte.

 

En båt av mer uvanlig kraft og skjønnhet kom grasiøst henover bølgene. I forstavnen observerte vi en staselig mannsfigur med armen rundt en inntagende kvinne. De skygget med hånden for den uvante prakten som blendet øynene deres og betraktet tankefullt og undersøkende ansiktene i mengden mens båten nærmet seg stranden. Plutselig ble skikkelsen min gjennomstrømmet av en gledesstrøm, og jeg ropte ut:

 

-Det er jo vår elskede sønn og svigerdatter! Tenk at de har kommet sammen!

 

På et øyeblikk beveget vi oss hurtig gjennom skaren, som beredvillig og

forståelsesfullt gjorde plass for oss. Da båten nådde stranden, var de hurtig ved siden vår. Vår kjære svigerdatter ble inderlig omfavnet av sine lykkelige foreldre, som ventet nær vannkanten. I samme øyeblikk kjente vi vår elskede sønns armer omkring oss, og straks etter var vi alle i hverandres armer. Å, hvilket fantastisk øyeblikk det var! Vårt familieliv i Himmelen var fullstendig – aldri mer noen skilsmisse! Da vi

sto med armene rundt hverandre og knapt kunne forstå denne uventede salighet, brast det himmelske koret ut i sang, og med gledesstrålende ansikter, øynene fulle av lykketårer og stemmene dirrende av bevegelse forente vi oss alle i den glade sangen. Sangen økte i triumf alt ettersom skaren begynte å synge med. Bølgeslagenes dype stemme forhøyet melodiens høytidelighet, når vi med bøyde hoder og overfylte hjerter gikk hjemover hånd i hånd. Lyset som falt på oss var renere, mer hellig og mer guddommelig enn det noen gang tidligere hadde vært.

 

Rebecca vender tilbake til jorden

 

En dag da jeg var på det vakre rommet mitt, som virkelig var blitt en helligdom for meg, la jeg meg ned for å hvile et øyeblikk. Plutselig smøg fremmede tanker og idèer seg inn i hjernen min, slike som jeg ikke hadde kjent på mange år. Jeg kjente meg fortumlet og forvirret og spratt urolig til bare for å falle tilbake igjen i tvil og noe som lignet beven. Hva kunne dette bety? Kunne den gamle jordiske uroen finne plass i dette guddommelige tilfluktssted? Siden hørte jeg fremmede stemmer.

Noen sa:

-Fargen hennes er bedre enn den har vært på mange dager, synes jeg.

-Ja, det er ikke tvil om at hun er bedre i dag. Nå er jeg sikker på at det finnes håp for henne. Men hun var uhørbart nær ved å gå gjennom portene.

-”Uhørbart nær ved å gå gjennom portene!” – som om jeg ikke hadde gått gjennom dem…! Da jeg vendte tilbake, etterlot jeg portene på gløtt. Derfor kommer lyset av den himmelske stråleglans fra den andre siden alltid til å falle over livet mitt!

 

”Jeg har vært i min Faders hus. Vi skal kjenne hverandre igjen der.”

 

-------------------------------------------------------------------------

 

Frelsesbønn:

 

”Jesus, jeg tror at Du døde for mine synder og sto opp fra de døde. Jeg vil at Du skal være Herre i mitt liv. Kom inn i mitt hjerte, Jesus. Frels meg, fyll mitt hjerte med Den Hellige Ånd. Vis meg hva jeg skal bruke resten av livet mitt til – i og med at Du nå er min Sjef!”

 

 

”Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker

Meg av hele deres hjerte.” Herren (Jeremia 29,13)