Himmelstigen: Litt fra trinn 16 (Pengebegjær)

Himmelstigen: Pengebegjær (trinn 16)

«Pengebegjær er avgudsdyrkelse og kommer av vantro. (…) Gjerrigknarken viser forakt mot evangeliet og har med vilje valgt å være en synder. Den rause strør rundt seg med penger, men den som hevder å være rik på både raushet og penger, er en dåre som lever i selvbedrag.»

Hvor mye er for mye? Hvor går grensen mellom hva jeg trenger og hva jeg vil ha? Dette problemet gjelder ikke bare fråtseri, men alle materielle behov, og særlig penger. Slik fråtseri er lidenskapen som forvrenger vårt syn på hva som er nødvendig når det gjelder mat og drikke, er pengebegjæret lidenskapen som forvrenger vårt bilde av hva som er nødvendig av penger og luksus.

Det første prinsippet i kristen veldedighet er at vi bør gi etter evne. Det som betyr noe i Guds øyne, er ikke hvor mye vi gir, men hvor mye vi ofrer. Det er mye mer verdifullt å gi av vår fattigdom enn av vår overflod. Det skyldes at det underliggende prinsippet bak kristen veldedighet er selvfornektende kjærlighet.

Som hl. Basilios den store skriver: «Er du fattig? Du kjenner noen som er enda fattigere (…) Vik ikke bort fra å gi av det lille du har. Foretrekk ikke det som gagner deg selv foran det å lette på fellesskapets nød.»

Men det enkle prinsippet å gi det vi kan, kompliseres av måten vi tilpasser definisjonen av «nødvendighet» for å slukke vår lidenskap. Vi har en tendens til å tenke at luksus er nødvendigheter. At vi må spise godt, at vi virkelig trenger det dyre skoparet, at vi trenger rikelig med oppsparte midler til dårligere tider. Fristelsen er ofte verre for den som har barn. Selvsagt må en far og mor sørge for barnas materielle behov: mat, klær, skole og så videre. Men det er en stor fristelse for dem å la kjærligheten til barna være en unnskyldning for å leve et luksusliv. Det kan også føre til at barna blir bortskjemte.

Hl. Johannes Krysostomos minner oss om at det ikke er rikdom, men misbruk av den som er av det onde:

«Rikdom er godt for innehaveren, dersom han ikke bruker det bare på luksus, sterk drikk eller skadelig nytelse. Dersom han nyter luksus i moderasjon og fordeler resten til de fattige, da er rikdom noe godt.»

Men hl. Johannes av Stigen sier videre at selv tanken på veldedighet - ønsket om å eie mye for å kunne gi til andre - også kan være en unnskyldning for pengebegjær:

«Si ikke at du er interessert i penger for de fattiges skyld. For to småmynter var nok for å kjøpe kongeriket (jf. Luk 21,2). Når det å gi almisser blir et påskudd, er en på vei mot å bli grådig. Det ender med forakt for de fattige. Mens en samler, er en drevet av raushet, men når pengene er på plass, strammes grepet.

Så lite de rike egentlig gir sammenlignet med hvor mye de faktisk kunne gitt. De tviholder på rikdommen for å opprettholde sine luksusliv!

Dess mer vi elsker vår neste som oss selv, og dess mer vi kjenner andres behov som om de var våre egne, dess mindre vil vi tenke på vår egen luksus som viktigere enn vår nestes grunnleggende behov. «Dess mer overveldende din rikdom, dess mer mangelfull er din kjærlighet.»

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.