Himmelstigen: Litt fra trinn 22 (Æresyke)

 Himmelstigen: Litt fra trinn 22 (Æresyke)

 

"Æresyken, når den er fullt utviklet, kan føre til stolthet. Og stoltheten er all ondskaps utgangspunkt og sluttpunkt."

 

Tanken på kristne som tar anstøt av andres synder, irriterer meg voldsomt. "Å ta anstøt" er lite annet enn en forskjønnende omskriving av dømmesyke. Hvorfor skulle noen ta anstøt av syndene til medkristne? Glemmer vi så lett at vi også er syndere? De eneste syndene vi skulle ta anstøt av, er våre egne!

 

Likevel, uansett hvor strenge og dømmesyke de framstår, bør vi vise medfølelse og forståelse for deres svakhet, akkurat slik de bør gjøre mot dem som er skyldige i andre typer synder.

 

Det beste eksempelet på kristne som er frie fra æresyken, er de hellige som kalles «Kristi dårer». Dette er sjeldne og bemerkelsesverdige helgener. De ønsket ikke å bli regnet for å være hellige, men i stedet valgte de å la seg regne blant urettferdige. De så ikke ut til å bry seg om å vekke anstøt hos brødrene. De brøt ut av de fastlagte rammene og snudde det stereotypiske bildet av hva en helgen er, på hodet. De brydde seg ikke om samfunnets konvensjoner. De blåste i hva som var sosialt passende eller høflig. De skjulte sitt asketiske liv. De prøvde å gi inntrykk av at de ikke holdt fastene i kirkeåret, og at de var hyklere. Hl. Johannes gir oss et lite eksempel på slik oppførsel i kapittelet om dømmekraft:

 

"En gang var det en bror som ble vanæret. I sitt hjerte var han uberørt av det, og sinnet hans var vendt mot bønn. Men i det ytre klaget han høylydt. Ved å late som om han var ubalansert, gjemte han sin indre balanse. En annen lot som om han var ivrig etter å få stillingen som abbed, mens han faktisk ikke hadde noe ønske om den i det hele tatt. Og hva skal jeg si om den brorens renhet som gikk inn i et horehus tilsynelatende fast bestemt på å begå synd, men som faktisk lokket den prostituerte til å begynne et asketisk liv?"

 

Disse hellige var i sannhet så frie for æresyke som en kan forestille seg! Kritikk påvirket dem ikke det minste, og de skydde skryt og komplimenter som pesten. For som hl. Johannes skriver:

 

«De æresyke fester seg ved kritikk,» mens «det som er en stor bragd, er å ikke feste seg ved lovord fra andre. (…) Høysinnede utholder fornærmelser villig og med hevet hode, men bare de hellige kan vandre uberørt forbi lovord.»

 

Ikke desto mindre må vi nok en gang utøve vår dømmekraft. Jeg kjenner dem som har nektet å gi andre kompliment på grunn av deres ydmykhet, av frykt for at de skulle bli store på det. Men når det gjaldt kritikk, var ikke forsiktigheten så viktig lenger. Men kritikk kan være like skadelig for noen som ikke allerede har oppnådd stor ydmykhet.

 

Som hl. Johannes bemerker: «Æresyke fører til stolthet hos den som favoriseres, og bitterhet hos den som blir fornærmet». Dersom vi alltid holder tilbake komplimentene, men ikke kritikken, skaper vi en veldig deprimerende verden!

 

Så godt som alle er æresyke og stolte til en viss grad. Vi må lære oss at denne ufullkommenheten finnes der, både hos andre og hos oss selv. Det er ikke særlig til hjelp å mene at alle burde takle kritikk som en helgen, når virkeligheten er at de fleste er langt unna ydmykhetens dyd.

 

Mange kristne ønsker å bli beundret, akkurat slik som de andre. Men hos de fromme finner vi den verste sorten æresyke: lysten til å bli beundret for vår fromhet. Tragedien er at æresyken da har nådd så dypt at vi står i fare for å gjøre omvendelse umulig. For selv det vi tenker på som vår omvendelse, er faktisk æresyke.

 

Forskjellen på en æresyk religiøs person og andre æresyke handler om smak. En søker beundring for klærne han går med, en annen for prestekjolen. En søker beundring for sitt sangtalent på en scene, en annen for sin kirkesang. En har lyst til å bli ansett for å være tøff og kul, en annen for å være en ydmyk bønnens mann. Den samme æresyken er i dem alle.

 

Men den religiøse æresyken er verre, for den gir seg ut for å være religiøs hengivelse - altså noe dydig. En æresyk kristen holder kanskje kirkens faster når han er sammen med andre kristne, men hjemme overholder han dem ikke i det hele tatt. Han ser ut til å be med iver i kirken, men hjemme tar han ikke bønn så nøye. Men andre ord: den æresyke har to ansikt. Vi viser det ene ansiktet til én person, et annet til neste person, og et tredje når vi er alene. Vanligvis er det når vi er alene, at vi viser vårt sanne jeg. Når vi er med andre, tar vi masken på. Det er grunnen til at hl. Johannes skriver at æresyken er "tap av enkelhet og hyklersk oppførsel, og æresykens tjener lever et dobbeltliv".

 

Du kan ikke bli frelst ved å late som om du er from. Gud vil ha ditt egentlige selv. Det er bedre med en oppriktig synder enn en falsk helgen. Dersom vi vil bli hellige, må vi gi vårt sanne jeg, med alle våre synder og ufullkommenheter, til Gud.

 

Blant de hellige finner vi en rekke personligheter og mange ulike livsvalg: Gifte og ugifte, martyrer og asketer, konger og biskoper, rike og fattige, intellektuelle og enfoldige. Noen levde i sølibat gjennom hele livet, andre falt i seksuell synd. Noen begikk verre synder enn de fleste av oss, likevel ble de senere i livet langt mer hellige enn de frommeste av oss. For hver personlighetstype finnes det en helgen som gir oss håp ved å minne oss om at hellighet er en reell mulighet også for oss.

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.