-Det er ham, bestemor. Det er Jesus! Jeg så ham i dag

 -Det er ham, bestemor. Det er Jesus! Jeg så ham i dag

 

Kathryn Kuhlman skriver:

«Det fire år gamle barnet hadde nettopp kommet hjem fra møtet for de syke. Da hun kom inn, løp hun begeistret bort til bildet av nattverden.

-Det er ham, bestemor! utbrøt hun og pekte på den mest framtredende personen på bildet. -Det er Jesus! Jeg så ham hos frøken Kuhlman i dag!

Den lille piken hadde vært sammen med sin bestemor på møtet denne ettermiddagen. Det hadde vært en sjelden opplevelse for henne, for hun hadde ikke vært ute på ukevis.

Åtte måneder i forveien hadde lille Amelia våknet en morgen med noen sår på armer og ben, og før uken var omme, var hele kroppen hennes dekket av store, væskende sår.

Den første legen som kom for å se på henne, mente det var eksem. Han skrev ut et legemiddel, men tilstanden ble bare verre.

Etter som dagene gikk begynte sårene å blø, og hele kroppen måtte bandasjeres.  Hun kunne ikke vaskes med vann, men forsiktig ble hun vasket med olje. Armene var helt ombundet med bandasjer, og hun var ute av stand til å bøye dem. Bestemoren forteller hvordan stillingen var:

-Det var som huden sprakk over hele kroppen, og det rant konstant blod og puss. Hun hadde stadig smerter, og det var litt av en tortur når hun skulle skifte klær. Hun skrek bare en kom i nærheten av henne.

Det ble umulig å gre håret hennes, for hodebunnen var helt dekket av sår. Øyebryn hadde hun ikke lenger, og vippene var spist opp av sår. Ørene holdt på å råtne vekk, og det ene så bokstavelig ut til å falle av når som helst.

I begynnelsen var hun i stand til å leke med andre barn, men nå var det ingen som ville ha noe mer med henne å gjøre. De fikk ikke engang lov av foreldrene sine til å besøke henne.

Før ansiktet og hodet var blitt så sterkt angrepet, hadde moren forsøkt å ta henne med på trikken en dag, men ingen ville sitte ved siden av henne. Liten som hun var, forsto Amelia at folk ble redd henne. Da snudde hun seg som regel bort med en sår mine. Hun var meget ulykkelig, og ofte gråt hun og sa til morgen sin:

-Hvorfor er det ingen som liker meg?

Tiden kom da de ikke kunne ta henne utendørs i det hele tatt.

Så lenge hun var i stand til det, var hun oppe og lekte. Når moren lot henne få lov å hjelpe til i huset, var hun fornøyd og stolt, men dette måtte det også bli slutt på, for barnet fikk større og større smerter når hun beveget seg, og det var umulig å bøye armene.

Den ene legen etter den andre ble konsultert. De var uenige om diagnosen, men på ett punkt var alle enige: Hvilken sykdom hun enn led av, så var det den verste hudsykdommen de i hele sin praksis hadde vært vitner til.

Til slutt var det en lege som foreslo for familien at de skulle ta Amelia med til en klinikk for kreftpasienter. Bestemoren hennes hadde sagt til legen denne dagen at det hjelper å be, og til det hadde han nikket og vært enig.

Det var på denne tid, mens de ventet på at Amelia skulle legges inn på sykehuset, at bestemor ga etter for et ønske hun hadde gått med i lang tid. Hun spurte barnets mor om tillatelse til å ta Amelia med til ett av frøken Kuhlmans møter.

Hele familien var hengivne katolikker, og bestemoren var blitt interessert i frøken Kuhlmans møter gjennom radioutsendelsene. Hun hadde også selv vært på flere møter, og hun følte at hun hadde fått hjelp på disse.

Amelias mor ga ikke bare tillatelse til at hun kunne ta med seg barnet, men hun samtykket også i at hun selv skulle be til Gud hjemme de timene som møtet pågikk den neste dagen.

Den lille piken hadde fått en religiøs oppdragelse, og hun eide barnets tillitsfulle og enkle tro på Herren og hans makt til å gjøre under. Hun var derfor forventende da hun ble med bestemoren til møtet. Hun trodde hun skulle bli frisk, så hun slapp å være til redsel for folk, og så hun kunne begynne å leke med de andre barna igjen. Hun lengtet etter å kunne gå tur med moren sin, reise på trikken og se at folk smilte til henne i stedet for som nå at de trakk seg bort fra henne. Framfor alt var det en ting hun gledet seg til, og det fortalte hun bestemoren:

-Jeg vil så gjerne se Jesus.

-Da jeg ba sønnen vår å kjøre oss til møtet, så murret han litt, fortalte bestemoren meg senere. -Han sa at jeg umulig kunne ta med barnet til et møte der det var masse mennesker, slik som hun så ut. Men til det svarte jeg at disse møtene ble holdt for syke mennesker. Ingen ville bry seg om henne der.

Amelias onkel var ikke helt sikker på det. Han ventet utenfor for sikkerhets skyld.

Da de kom inn i auditoriet, prøvde bestemor å dekke til barnets hode så godt hun kunne med kåpen sin, så at ikke de som satt der skulle bli forskrekket.

-Huden var nå i en forferdelig forfatning, sier hun, -og det lille hun hadde igjen av hår på hodet, var bare noen tuster. Ørene hang ned som om de skulle falle av når som helst.

Amelia og bestemoren fant seg et par stoler helt bak i auditoriet denne ettermiddagen, og begge var fullstendig ukjente for meg.

Mens vi sang under slutten av møtet, grep Amelia fatt i bestemoren.

-Se bestemor! utbrøt hun. -Jeg ser Jesus der oppe!

-Hvor? hvisket bestemoren.

Barnet snakket høyt, så flere snudde seg og så på henne.

-Der oppe! Ved siden av frøken Kuhlman! Ser du ham ikke der oppe? Se, nå strekker han hendene ut!

Bestemoren så ned på Amelia, og idet hun gjorde det, gjorde hjertet et ekstra hopp. Sårene i ansiktet var fullstendig tørket bort. Det var ikke tegn verken til blod eller puss noe sted. Bestemoren ble overveldet av glede og takknemlighet.

Da de gikk ut av auditoriet, ventet Amelias onkel på dem. Han kastet et blikk på piken og holdt på å besvime.

-Da vi kom hjem, kunne hun selvsagt ikke vente med å fortelle alle vi traff om det som hadde hendt, forteller bestemoren. -Amelia fortalte om hvordan hun hadde sett Jesus, men det som familien mest la merke til var selvsagt at sårene var borte. Faren hennes tok henne i armene og utbrøt at et under hadde skjedd.

Selv sa jeg ikke noe til noen om det som hadde hendt. Jeg ville være helt sikker før jeg sa noe om det.

Følgende uke var Amelia igjen med bestemoren på møte i auditoriet, og mens hun satt der, begynte belegget av flass hun hadde i hodet og på kroppen å falle av henne.

-Det var som det snødde, forteller bestemoren, -og jeg ble forlegen, for det falt ned på klærne til damen som satt ved siden av oss. Men selvsagt var jeg takknemlig, og hele tiden priste jeg Herren.

Amelia ble således fullstendig helbredet. Hele det lille hjertet var fylt av takknemlighet til Jesus, men forbauset var hun ikke, for hun hadde lenge visst at han kunne og ville gjøre under.

Det var ikke tegn lenger til utslett eller sår på huden, ikke engang arr etter de sårene som hadde vært. I løpet av kort tid skinte det gylne håret hennes vakkert og nyvasket, og øyenvipper og ører ble selvsagt også som de skulle være. Mange mennesker så hvordan denne piken var, og ble vitner til det som legene kalte et under.

Amelias tilfelle har grepet meg mer enn noe annet, tror jeg, og ikke bare på grunn av den fysiske helbredelsen. Slike har jeg jo sett så mange av, men jeg tenker på hennes faste tro. Hun var helt viss på at hun hadde sett Jesus også, og flere år etter sin helbredelse holder hun fast på det hun opplevde den gangen.

I begynnelsen beskyldte venner og naboer henne for å ha diktet opp historien, skjønt de kunne selvsagt ikke fornekte helbredelsen. Noen mente også at bestemoren hadde funnet på hele historien.

Moren og faren var til å begynne med overbevist om at det var barnets fantasi som spilte henne et puss. De snakket med henne og spurte henne nøye ut, men intet  av det de sa kunne rokke ved hennes overbevisning om at hun hadde sett Herren.

Hun kommer av og til på møtene våre fremdeles, og jeg har også spurt henne ut.

-Så du virkelig Jesus, spurte jeg henne som elleve år gammel pike.

-Ja. Svaret kom fast og kontant.

-Hvor var Jesus, da?

-Han sto der borte, like ved siden av deg.

-Hvordan så han ut?

-Han så ut slik jeg har sett ham på bilder, og han rakte armene sine ut.

-Er du sikker på at du så ham?

Ansiktet strålte da hun svarte:

-Å, ja, det er ikke noe jeg er så sikker på som det!

-Hvor lenge sto han der?

-Minst fem, kanskje ti minutter, svarte hun. -Jeg kommer aldri til å glemme dette.

Jeg tror ikke at denne lille pikes opplevelse var noen slags hallusinasjon eller et utslag av innbilningskraften, men et virkelig syn. Jeg tror Jesus åpenbarte seg for denne lille, syke fire år gamle piken som mer enn noe annet ønsket å få se ham.

For dem som hevder at det er min tro som skulle være årsak til alle de under som finner sted på disse møter og at mine bønner skulle veie mer enn andres, forteller jeg Amelias tilfelle for om mulig å kunne rydde en slik misforståelse av veien.

Jeg vil gjerne understreke at da dette barnet ble helbredet, så visste jeg ikke engang at hun var i møtet, og derfor ba jeg ikke spesielt for henne. Jeg så henne ikke før etter at hun var blitt helbredet – det var først da jeg hørte den lille barnestemmen som ba bestemoren å se opp og se Jesus, at jeg la merke til henne. Først skjønte jeg ikke hvor lyden kom fra, men jeg fant da den lille piken i bestemorens armer langt bak i forsamlingen.

Det var ikke ved min bønn, men ved dette lille barnets bønn at Guds kraft ble åpenbart, og det var som svar på dette barnets tro, ikke min, at Jesus la sine hender på den lille kroppen. Jeg ber med alt som i meg er at ingen i våre møter må bli opptatt med Kathryn Kuhlman, men bare med Åndens verk.

Vi trenger den tro som den lille piken hadde, troen på en levende Jesus og den kraft han kan gi (Kuhlman, 1967, s. 112-117).»

 

Kilde: Kuhlman, Kathryn. (1967). Jeg tror på under. Oslo: Filadelfiaforlaget.