Himmelstigen: Litt fra trinn 28 (Bønn)

 Himmelstigen: Litt fra trinn 28 (Bønn)

 

«Bønnens natur er dialog og forening mellom menneske og Gud. Dens virkning er å holde verden sammen. Den oppnår gjenforening med Gud. (…) Den er en renselse fra synd, en bro over fristelsene og et bolverk mot å rammes av dem.

Bønn er framtidig glede, vedvarende handling, et oppkomme av dyder, en kilde til nåde, skjult framgang, føde for sjelen, opplysning for sinnet, en øks mot mismot, en demonstrasjon av håp og en ende på sorgen.»

 

For de fleste kristne er bønn noe vi gjør til faste tider hver dag, og er en viktig del av vårt åndelige liv. Men for enkelte helgener var ikke bønn bare en del av livet, men det var deres liv. Det gjennomsyret hele deres vesen og var til stede i hver en gjerning.

 

Mange tenker på bønn som å «snakke med Gud», men som hl. Johannes peker på: bønn er ikke monolog, men dialog.

 

Så hvordan kan vi lære å konversere med Gud? Med andre ord; hvordan kan vi lære å be? Dette er ikke et rart spørsmål å stille. Når Kristi disipler spurte Ham «lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler», svarte Han:

 

«Fader vår, Du som er i himlene, helliget vorde Ditt navn, komme Ditt rike, skje Din vilje, som i himmelen, så og på jorden, gi oss i dag vårt daglige brød, og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere, og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde» (Luk 11, 2-4).

 

Siden den gang har Herrens bønn hatt en sentral posisjon i kristen tilbedelse. Bønnen lærer oss å be ikke bare ved å bringe ord til veie, men også ved å vise oss hvordan vi bør tilnærme oss det å be og hva vi bør be om.

 

Bønnens grunnelementer er som følger:

 

*Lovprisning og hengivelse: «Helliget vorde Ditt navn.»

*Håp og forventning: «Komme Ditt rike.»

*Å akseptere Guds vilje foran vår egen: «Skje din vilje som i Himmelen, så og på jorden.»

*Å be om våre felles behov: «Gi oss i dag vårt daglige brød.»

*Å be om tilgivelse slik vi tilgir andre: «Forlat oss vår skyld så vi og forlater våre skyldnere.»

*Å be om hjelp i møte med fristelsene: «Og led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.»

 

Hl. Johannes gir oss del i en lignende bønnestruktur:

 

«Ektefølt takksigelse bør ha førsteplassen i vår bønnebok. Så bør bekjennelse og sann anger i sjelen følge. Deretter kan vårt bønnebegjær bringes fram for Universets konge. Denne bønnemetoden er den beste.»

 

Det er en generell retningslinje, men det finnes mange former for bønn:

 

«Bønnens grunnholdning er den samme for alle, men det finnes mange typer bønn og mange ulike bønner. Noen snakker med Gud som en venn og mester. De løfter sin lovprisning og sine bønnebegjær ikke på egne vegne, men på andres. Noen leter etter større åndelige skatter og herlighet og for større makt over motstanderen. Noen er ute etter en høyere posisjon, og andre ber om å bli fri fra gjeld. Noen søker frihet fra fengselet og at siktelsen mot dem skal bli frafalt.»

 

DE TRE NIVÅENE I BØNNEN

En av bønnens fremste læremestre, hl. Theofan eneboeren, refererer til tre nivåer eller stadier i bønnen. De er: Å be høyt. Mental bønn. Hjertets bønn.

 

Selv om de ofte kalles nivåer eller stadier, foretrekker jeg å se på dem som former for bønn. Grunnen er at selv om hver form for bønn er høyere enn den forrige så forsvinner aldri selv den laveste form for bønn fra det åndelige livet. Selv ikke hos de mest avanserte utøverne av bønn. La oss derfor undersøke de tre formene for bønn.

 

Å BE HØYT

Vi begynner å lære å be i kirken – gjennom bønnene, hymnene og gudstjenestene. Siden kirkens tidligste tid har salmene vært grunnpilaren i ortodoks bønn og tilbedelse. Salmene er derfor et godt sted å begynne å lære hvordan du ber. Men vi bør huske på at salmene ikke bare er bønner, men også profetier (f.eks. Salme 22).

 

Å be ved hjelp av bønnebøker er ikke den eneste måten å be høyt på. Selv om disse kan hjelpe oss til å be korrekt, altså på en ortodoks måte, kan vi ofte finne at bønnen kan være tørr. Vi ender opp med å resitere bønner uten å mene det vi sier, eller uten å forstå dem. Vi bør fortsette å framsi disse bønnene. For dess mer vant vi blir til å bruke dem, dess lettere vil det bli for disse bønnene å bli våre egne, og å bli løftet opp til det andre trinnet i bønnen: mental bønn.

 

Men i tillegg til å bruke faste bønner kan vi også be med våre egne ord. Slik bønn er på ingen måte uakseptabel. Snarere tvert imot, våre egne ord kan være de mektigste av alle bønner:

 

«Be i all enkelhet. Tolleren og Den bortkomne sønn ble gjenforent med Gud ved ett enkelt ord. (…) I dine bønner er det ikke behov for høytflyvende ord, for det er de enkle og usofistikerte ordene hos barn som oftest har vunnet vår himmelske Faders hjerte. (…) Prøv ikke å komme med mye snakk når du ber, i tilfelle sinnet blir distrahert av å lete etter ordene. Ett ord fra tolleren var nok til å gjøre Gud tilfreds og en enkel ytring frelste røveren. Pratsom bønn distraherer ofte sinnet og fører til vrangforestillinger, mens korthet hjelper konsentrasjonen.»

 

Vår bønn bør være enkel. Kristus selv advarte oss mot ordrike bønner: «Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt. 6, 7-8).

 

Det mest opplagte tilfellet av spontan bønn er bønn for andre. Da dreier det seg like mye om en kjærlighetshandling som en bønnehandling. Det finnes en underfull historie om troens og kjærlighetens kraft i bønn:

 

To menn strandet på en avsidesliggende øy. De bestemte seg begge for å vie seg til bønn, og de bosatte seg på hver sin side av øya. Alt det den første mannen ba om fikk han. Mat, drikke, varme og ly. Men den andre mannen hadde ingenting. Til slutt ba den første om å bli reddet. Og snart kom det en båt som ville ta ham med. Da han gikk om bord i båten hørte han Guds stemme. «Hvorfor forlater du din bror på øya?» Mannen svarte: «Han fortjener ikke å bli reddet siden ingen av bønnene hans ble besvart.» «Du tar feil», svarte Herren. «Han hadde bare en bønn, og den besvarte jeg. Hadde det ikke vært for den hadde ikke du mottatt noe.» «Si hva det var», sa mannen. Herren svarte: «Han ba om at alle dine bønner måtte bli bønnhørt.»

 

Når vi fortsatt lærer å be kan vi ende opp med å be om feil ting. Vi lar våre lidenskaper diktere våre bønnebegjær. Så det er ikke rart at bønnene våre ikke alltid blir besvart. Men å be for andre er en uselvisk handling. Selv om vi måtte be om noe som Gud vet ikke er til det beste for vedkommende. Vi tenker ofte på nestekjærlighet som noe som bare handler om materielle ting; gi mat eller penger til de fattige. Men bønn kan i seg selv være en nestekjærlig handling. Vi ofrer noe av vår tid som vi bruker på å be for andre. Selv om vi ikke er eksperter på bønn eller har svak tro, så bør vi ikke avstå fra å be for andre. Vi bør heller ikke tenke at vår tro er grunnen til at vår forbønn for dem har blitt besvart:

 

«Nekt ikke å be for en sjel som ber deg om forbønn, selv om du mangler bønnens gave. For ofte vil troen til den som ber om forbønn frelse også forbederen, og særlig om han ber med et sønderknust hjerte.

Bli ikke oppblåst når du ber for andre og blir bønnhørt. For det er deres tro som har vært aktiv og virksom.»

 

I løpet av våre første bønnetider kan vi ofte bli distrahert av tanker. Det kan gjelde samtaler vi har hatt, ting vi er bekymret for, noen som har gjort oss opprørt, etc. Vi må ikke la disse distraksjonene lede oss til å gi opp å be. Vi må holde ut, ellers vil vi aldri lære å overvinne distraksjonene, og vi vil be mindre og mindre. De som starter å be blir oftere distrahert og må gjøre en bevisst innsats for å konsentrere seg om oppgaven. De mer erfarne i bønnens kunst er i stand til å holde sinnet fokusert. Mesterne trenger ikke engang å streve med å holde på konsentrasjonen – de hengir seg til gleden i Guds nærvær og til kjærligheten til bønn.

 

Når vi sliter med å konsentrere oss kan det være nyttig å involvere mer enn bare tanken i bønnen. Heller enn å be bønnene inni oss kan vi si dem høyt. Dette hjelper sinnet til å fokusere. I tillegg til hørselen kan vi også involvere luktesansen ved å tenne røkelse under bønnen. Vi kan involvere synssansen ved å be foran ikoner og tenne lys eller en vigilielampe. Slik blir bønnen ikke bare noe vi sier, men noe vi gjør. Det blir en fysisk handling og et ritual.

 

I tillegg til å ta sansene i bruk er det nyttig å ty til fysisk bevegelse. Eksempel på det kan være:

 

Å gjøre korsets tegn. Å løfte hendene. Å venerere (=vise ære, for eksempel med hellige kyss) ikonene og Bibelen. Å bruke et bønnekjede til å si Jesusbønnen. Å gjøre nedbøyninger (enten helt ned til bakken med korsets tegn, eller halvveis ned).

 

Slik er ikke bønnen vår passiv, men aktiv, og den involverer hele oss, kropp og sjel. Alt dette kan hjelpe oss med større besluttsomhet når vi skal be. Vi unngår at bønnen blir til en plikt som vi raskt får unnagjort mellom to gjøremål.

 

Det hjelper å ha et spesielt sted hjemme som er avsatt til formålet: et lite bord der det ligger en bønnebok, en bibel, litt røkelse, et lys eller en vigilielampe. Og på veggen over bordet ikoner av Kristus, Guds mor og våre vernehelgener. For familier er det til god hjelp å si noen enkle bønner sammen i dette bønnehjørnet. Foreldrene kan be sine egne bønner etter at ungene er lagt.

 

Men hva når vi ikke er hjemme? Noen synes det er greit å ha et lite bærbart ikon med seg når de er på reise. Når vi bor på hotell, kan vi sette fram dette reiseikonet og slik sørge for at vi har et bønnested samme hvor vi er. Bønn er selvsagt like mye bønn uten ikoner og lys og røkelse. Men disse hjelpemidlene kan hjelpe oss når vi føler oss åndelig uttørket og ikke har lyst til å si våre bønner.

 

MENTAL BØNN

Den andre formen for bønn er mental bønn, eller bønn i sinnet. Dette er når bønnen går fra å være noe vi bare gjør på visse tider om dagen til å være noe vi gjør innvendig i løpet av hele dagen. Selv om det sees som nivå to, er det likevel noe nybegynnere kan gjøre. Vi kan be til Gud, stille, med våre egne ord, i nesten alle situasjoner.

 

Mental bønn bør ikke erstatte bønnen vi sier høyt. Selv om du er i stand til å be innvendig på ulike tidspunkt, betyr ikke det at du bør slutte å be morgen- og kveldsbønner. Som hl. Johannes skriver: «Gjør deg klar for din faste bønnetid ved uopphørlig bønn i din sjel.»

 

En bønn som en ofte oppmuntres til å be i forbindelse med mental bønn, er Jesusbønnen. Som vi har sagt allerede, er det en påkallelse som lett kan gjentas i alle situasjoner, og er derfor ideell for kontinuerlig bønn i løpet av dagen. Som hl. Paulus sier: «Be uten opphør». (1 Tess 5,17).

 

BØNN I HJERTET

Det høyeste nivået er bønn i hjertet. Dette er når bønnen ikke bare er noe vi gjør, men noe vi er. Når Den hellige ånd selv ber i oss. Kanskje det var dette hl. Paulus snakket om da han sa:

 

«På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Og «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg» (Gal 2,20).»

 

Som med mental bønn, så også med bønn i hjertet, vies Jesusbønnen ofte spesiell oppmerksomhet som metode for å oppnå en så opphøyet tilstand. Uheldigvis er det mange som har begynt å sette likhetstegn mellom Jesusbønnen og hjertebønnen. Men de er ikke en og samme ting. Jesusbønnen er en metode for å oppnå fullkommen og uopphørlig bønn. Den er ikke den eneste metoden, men utvilsomt den vanligste og mest utprøvde. Men la meg modifisere begrepet metode. Selv om Jesusbønnens utøvere noen ganger bruker visse teknikker (kontrollert pusting, visse positurer, bruken av bønnekjede), så kan ikke hjertets bønn oppnås bare ved å mestre en spesiell teknikk eller metode. Den kan heller ikke oppnås ved gjentakelse og øvelse alene – det er i sannhet en gave fra Gud.

 

«Hvor ren du enn måtte bli; vær ikke frampå når du har med Gud å gjøre. Du må nærme deg Ham i all ydmykhet. Da vil du bli gitt stadig mer frimodighet. Og selv om du har besteget alle dydene i Stigen; må du fortsatt be om tilgivelse for synder. Gjør som Paulus som kaller seg den fremste blant syndere (1 Tim 1,15).

 

Veldig få oppnår bønn i hjertet -  og blir bønn. Men vi kan alle gjøre bønn til en livsstil. Om vi stilner våre hjerter og sinn slik at vi kan høre den stille stemmen, da kan vi alle lære å be i «ånd og sannhet» (Joh 4,24). Vær alltid modig, så vil Gud lære deg din bønn.

 

Kilde: Papavassiliou, Vassilios. (2013/2023). 30 steg til hellighet. En guide til kirkens tidløse klassiker Himmelstigen. Follese: Efrem forlag.