Kort om judaismen

Det opplevdes problematisk for de første kristne jødene å inkludere i den kristne menighet personer som opprinnelig var hedninger fordi deres jødiske tilhørighet la hindringer i veien for nær forbindelse med ikke-jøder. Til det kom så at etter Det gamle testamente var løftet om Messias gitt til jødene, Guds utvalgte folk. De visste at også hedningene skulle få del i den messianske frelsen, men hvordan skulle det skje? Den oppfatningen at de måtte bli jøder for å bli kristne, hadde sine talsmenn; det vil si at de måtte bli omskåret og forplikte seg til å holde Moseloven før de ble døpt og tatt opp i kirken.

Problemet oppsto i den hedningekristne menigheten i Antiokia. Det kom noen dit fra Judea og hevdet at ”hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.” Etter en heftig diskusjon ble det sendt en delegasjon som besto av Paulus, Barnabas og noen andre til Jerusalem for å ta opp spørsmålet der. Karakteristisk nok var det troende fra fariseerpartiet som målbar det judaistiske synet at hedninger måtte ”omskjæres og pålegges å holde Moseloven” for å kunne inkluderes i kirken. Avgjørende for saken ble Peters og Jakobs innlegg som var en klar avvisning av det judaistiske synspunktet. Resultatet ble det såkalte aposteldekretet som avviste judaistenes forkynnelse og poengterte at de ikke hadde hatt oppdrag fra apostlene og de eldste i Jerusalem (Apg. 15,1-35). Denne prinsipielle avgjørelse ble tatt i år 49, og dette møtet i Jerusalem var det første kirkemøtet i historien.

Judaismen var likevel ikke nøytralisert. Av Galaterbrevet fremgår det tydelig at judaistene har fortsatt sin virksomhet og skapt vansker for Paulus i hans misjonsarbeid. De har etter alt å dømme fulgt etter Paulus og gjort seg gjeldende i nystiftede menigheter når Paulus var reist videre. I alle fall har de vært i Galatia-menigheten. Paulus fant det nødvendig å gå kraftig i rette med deres forkynnelse og aktivitet (Gal. 1-2). I Det nye testamente hører vi ellers ikke noe om judaistene.

Kilde: Boka ”Kirke og Misjon gjennom 2000 år”