Banksjefen ble en troende etter at en engel satte inn penger i banken

Banksjefen ble en troende etter at en engel

satte inn penger i banken

 

I 1991 kjørte jeg med en trailer full av kristen litteratur fra San Francisco til Indiana (forteller James Spencer fra Stockton i California). Omkring klokka 3 om natta begynte girkassa å brenne midt i ørkenen. Jeg kjørte inn i veikanten, sprang ut av vogna og begynte å løpe vekk. I ørkenen hvor det er milevis med utsikt, kunne jeg ikke se noen lys fra hus eller biler i mørket omkring meg. Så begynte jeg å be.

Plutselig dukket en stor lastebil opp fra løse lufta og stanset ved min bil. Sjåføren gikk ut, gikk bort til min bil og slukket ilden. Jeg var forbløffet. Så kom han bort til meg og sa: ”Alt virker sammen til det gode. Jeg skal nok hjelpe deg, inntil alt er i orden, og du er tilbake på veien med bøkene dine.”

Sjåføren holdt ord. Han ikke bare ringte etter en kranbil og betalte for den halvtimes frakten tilbake til Reno i Nevada, men kjørte også med meg og betalte for frokosten min der. Det var en eldre mann med hvitt hår og velkledd til en lastebilsjåfør å være. Han snakket ikke så mye. Han ble hos meg inntil Oldsmobile-verkstedet åpnet, og ventet, inntil de sa, hva det ville koste å få bilen reparert.

Så kikket mannen på meg, rakte meg hånden og sa: ”Gud velsigne deg. Jeg vil be om at du kommer greit frem til Indiana og hjem igjen til San Francisco. Jeg må dra nå.” Jeg hadde verken fortalt ham hvor jeg var fra eller hvor jeg var på vei. Og han visste også at jeg hadde bøker i traileren, uten at jeg hadde fortalt ham det.

Da jeg forlot verkstedet, fikk jeg tanker om at jeg ikke engang hadde takket ham for alt han hadde gjort for meg helt fra klokka tre om natten til klokka kvart over ni om morgenen. Jeg skyndte meg ut døren etter ham. Men han var ikke å se noe sted! Det var umulig, at han hadde rukket å rygge lastebilen sin ut fra der den sto og så ha kjørt av gårde så hurtig. Så kom jeg plutselig til å tenke på at det verken hadde vært bilnummer eller navn på lastebilen. Jeg begynte da å gråte. Jeg var likeglad med hvem som så det, for jeg visste at Gud hadde sendt en engel til å hjelpe meg på et sted hvor det ikke var noen hjelp å få.

Den andre delen av underet var det som skjedde deretter. Det kostet meg 2100 dollar å få vognen reparert, og så mange penger hadde jeg ikke. Da jeg kom hjem og fikk utskriften fra bankkontoen min, oppdaget jeg at et stort beløp på 2500 dollar var satt inn på kontoen, og det var ikke jeg som hadde gjort det. Da jeg snakket med banksjefen, som var en god venn av meg, og spurte henne om hva som hadde skjedd med kontoen min, ville hun ikke fortelle det i telefonen. ”Mr. Spencer,” sa hun. ”De må komme til banken og snakke med meg.”

Da jeg var kommet bort til banken, sa hun: ”Sitt ned! Jeg kan ikke forklare dette mens vi står oppe.” Jeg kunne se at hendene hennes begynte å riste, og så fortalte hun meg hva som var skjedd.

Forleden dag ved titiden var det mange kunder i banken samtidig. To bankansatte var på jobb, og hun gikk inn for å hjelpe dem. Da hun åpnet luken sin, så hun en nydelig eldre mann stå der. Han hadde vakkert, hvitt hår og en lyst, gyllent ansikt uten en eneste rynke. Så godt hun kunne forklarte hun meg den fornemmelsen hun hadde hatt i hele kroppen. ”Det var som om jeg ble ført over i en annen verden,” sa hun. Mannen hadde sett på henne og gikk henne en bunke sedler i hundre- og femtidollarsedler.

”Jeg vil gjerne sette inn 2500 dollar på kontoen til Mr. James Spencer,” sa han og oppga kontonummeret mitt. (Det var umulig at noen kunne vite det!)

”Da han skjøv pengene over til meg,” sa banksjefen, ”rørte mine fingre ved hans, og jeg følte noe som et elektrisk støt gå gjennom hele kroppen min. Jeg tok pengene og la dem i en separat skuff, og da jeg vendte meg mot ham, var han forsvunnet – helt ut av banken.”

Hun spurte en av de bankansatte: ”Så du den pene, hvithårete eldre mannen ved luken min?”

Piken sa nei.

Hun snudde seg til den andre bankansatte, en ung mann, og stilte ham det samme spørsmålet. Han svarte også nei. Så vinket hun etter de neste i køen, et ektepar, og spurte dem om de hadde sett mannen ved luken hennes. De hadde heller ikke sett noen.

”Før dette skjedde,” sa hun, ”var jeg ateist. Men denne opplevelsen har lært meg at det finnes en Gud der ute, som har engler som arbeider for seg til gagn for sine barn.”

 

Kilde: Joy Haney, s. 42-44