Tirsdag 22 Oktober
Boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane
1: Ydmykhet går forut for hellighet
”Jo mer jeg vokser i Gud, jo mindre blir jeg.” (Allen Bond)
En hellig mann er en ydmyk mann
”…lær av Meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet” (Matt. 11,29)
Den helligste og mest kraftfulle stemme som noen gang har talt, beskriver altså seg selv som ”…tålsom og ydmyk av hjertet”. Hvorfor begynner vi en bok om hellighet med et sitat om ydmykhet? Ganske enkelt fordi hellighet er et produkt av nåde, og Gud gir bare nåde til den som er ydmyk.
Det er livsviktig at vi forstår at Jesus ikke fordømte syndere – han fordømte hyklere. En hykler er en person som unnskylder sin egen synd samtidig som han fordømmer andres synd. Det er ikke bare at han er uærlig, for selv de beste av oss må hele tiden jobbe med oss selv for å være ærlige. En hykler er en person som nekter å erkjenne at han til tider er uærlig, og som dermed innbiller seg at han har en rettferdighet han i virkeligheten ikke har.
Hykleren er seg ikke bevisst sitt hykleri, for han er ikke i stand til å se sine egne feil. Han tar sjelden et oppgjør med falskheten i sitt eget hjerte. Fordi han ikke selv har behov for nåde, har han heller ingen nåde å gi til andre. Fordi han hele tiden står under Guds dom, er han alltid opptatt med å dømme andre.
Vi kan ikke fortsette som hyklere og samtidig nå fram til hellighet. Det første skritt vi kan ta mot sann hellighet, er derfor å erkjenne at vi ikke er så hellige som vi gjerne vil at andre skal tro. Dette første skrittet heter ydmykhet.
I vår lengsel etter å lære Gud å kjenne, må vi holde klart for oss at den Allmektige står imot de stolte, mens de ydmyke blir mettet med hans nåde. Ydmykhet gir oss nåde, slik at våre behov blir fylt, og det er bare Guds nåde som kan forandre våre hjerter. Ydmykhet er derfor det som gjør forvandlingen mulig. Ydmykhet er det innerste vesen i alt som har med åndelighet å gjøre.
Det vil alltid være tider i våre liv da vi møter urenheten i vårt eget hjerte. Den Hellige Ånd viser oss vår syndfullhet, ikke for å fordømme oss, men for å gjøre oss ydmyke og la oss forstå hvor sterkt vi er i behov av Guds nåde. Det er i slike avgjørende valgsituasjoner at mennesker enten blir hellige eller hyklere. De som blir hellige, ser sitt eget behov, faller på sitt ansikt for Gud og roper om utfrielse. De som blir hyklere, ser også sin synd, men de unnskylder og bortforklarer den. Derfor skjer det ingen forandring med dem. Selv om vi alle gang på gang står ved slike skilleveier, er det få som åpner seg for sannhetens stemme. Det er få som er villige til å ydmyke seg og gå videre mot sann hellighet.
Hellighet begynner altså ikke med regler og bud, men at vi er villige til å la stoltheten fare. Renhet begynner med at vi ikke lenger vil lukke øynene for hva som rører seg i våre hjerter. Når vi virkelig får se oss selv, kan vi ikke annet enn å bli ydmyke, og det er bare i ydmykhetens jordbunn sann hellighet kan vokse fram.
Dersom vi ikke ser fordervelsen i vår gamle natur, blir vi ”kristne fariseere”, hyklere som er fulle av forakt og selvrettferdighet. Mesteren selv advarte jo mot dem ”som stolte på at alt sto rett til med dem, og så ned på andre” (Luk. 18,9). Alltid når vi dømmer andre kristne, er det selvrettferdigheten som er drivkraften. Alltid når vi kritiserer en annen menighet, er det forakt som er motivet bak våre ord. Det er kristenhetens ironi at så mange kirker og menigheter gjensidig har den samme overlegne holdningen til hverandre. I dagens menighet vrimler det av mennesker som tror de er hellige, men som er det stikk motsatte fordi de mangler ydmykhet!
Vi blir imidlertid ikke ydmyke selv om vi er klar over våre egne behov. Til og med når vi opplever Åndens fylde i våre liv, må vi ha vår glede i vår svakhet og huske på at all styrke er et resultat av Guds nåde. Den ydmykhet vi søker må bli noe mer enn at vi en gang i blant faller på vårt ansikt og bekjenner stoltheten i vårt liv. Ydmykhet må bli en del av selve livet vårt. På samme måte som Jesus, må vår lengsel og lyst være å bli ”…ydmyke av hjertet”. På samme måte som Jesus, må hans disipler selv velge ydmykhetens vei.
Alle kan dømme, men kan du frelse?
Hyklere elsker å dømme. Det får dem til å føle seg bedre enn andre. Men slik må det ikke være med deg. Du må oppriktig søke å bli ydmyk av hjertet. Mange ivrige, men stolte kristne har ikke nådd fram til hellighet fordi de trodde de var kalt til å dømme andre.
Jesus kom ikke for å dømme verden, men for å frelse den.
Alle kan felle en dom, men kan de frelse? Kan de gi sine liv i kjærlighet, forbønn og tro for den som er dømt? Kan de se en mangel hos andre uten å kritisere? Kan de i stedet faste og be, rope til Gud om at han må komme med sin styrke og nåde der hvor de ser andres svakhet? Og kan de holde ut i kjærlig bønn helt til dette området, som tidligere var så svakt, begynner å blomstre og bære guddommelig frukt? Det er dette livet Jesus befaler oss å leve!
Det trengs bare to øyne og et kjødelig sinn for å dømme etter kjødet. Men skal vi være med å forløse og frelse, trenger vi Jesu kjærlighet og trofasthet. En eneste handling, inspirert av Jesu kjærlighet i oss, vil varme flere kalde hjerter enn all vår velbegrunnede kritikk. Voks derfor i kjærlighet, og
Kanskje du sier: ”Men Jesus fordømte jo synd.” Ja visst, og vi skal også fordømme synd. Men den synd vi først av alt må fordømme, er den synd vi gjør når vi dømmer andre. Denne synd er nemlig med på å gjøre oss blinde for vår egen synd! (Matt. 7,5). Vi må være klar over at vi ikke blir hellige ved å kritisere andre. Det er heller ingen som har kommet nærmere Gud ved å finne andres feil!
Dersom vi virkelig ønsker å bli hellige, vil vi snart oppdage at vi ikke har tid til å dømme andre. Fordi vi selv har behov for nåde, vil vi i stedet ivrig lete etter anledninger til å vise nåde mot andre.
Skriften forteller oss at Jesus enkelte ganger dømte andre mennesker, men hans motiv var alltid å frelse. Og når han dømte, var det alltid kjærligheten som drev ham. Vår kjærlighet til andre må være så sterk at vi kan si som Jesus: ”Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke” (Hebr. 13,5). Da vil vi også være i stand til å vite hva som rører seg på dypet av menneskets hjerte. Det er nemlig ikke noe annet enn kjærlighet som gjør oss skikket til å felle dom (1. Joh. 4,16-17).
Er du fremdeles opptatt med å finne andres feil? Vær forsiktig, for Jesus stiller store krav til den som skal dømme: ”Den av dere som er uten synd, kan kaste de første steinen…” (Joh. 8,7). Selvsagt skal vi ta til orde mot urettferdighet, men vi må la det være Jesu kjærlighet som driver oss. Husk at det står skrevet: ”Kristus døde for oss da vi ennå var syndere” (Rom. 5,8). I Guds rike har du ikke rett til å dømme andre dersom du ikke først er villig til å dø for dem!
Det er også viktig å være klar over at de ører som lytter til sladder og kritikk er like skyldige som den munnen som kommer med den. Bli ikke medskyldig i slik synd. Si heller til den personen som snakker at han skal tie og i stedet gå i forbønn for personen eller situasjonen, slik Jesus gjorde. Dine ører er hellige. La dem ikke gjøre felles sak med våre brødres anklager (Åp. 12, 10)!
Husk at Jesus ikke fordømte syndere – han fordømte hyklere. Han identifiserte seg med syndere, og tok på seg vår synd og smerte (Jes. 53). Det er en slik ydmykhet vi søker. Det er først når helligheten får stråle ut gjennom et saktmodig og ydmykt hjerte, at dens glans blir slik Gud hadde tenkt.