Seneca Sodi får englebesøk

Seneca Sodi får englebesøk

 

Seneca Sodis første besøk

 

Det var første dag i juni, og solen hadde gått ned. Dagens strev var slutt. Mitt studio var fullt opplyst og ryddet og rengjort etter beste evne. Jeg hadde sørget for blyanter, papir, blekk og penn og ventet nervøst på min venn med silkeskjegget. Jeg hadde en vag følelse av uro da jeg ikke var helt klar over hans fulle hensikt og oppdrag, og hva det hele ville innebære. Jeg knelte og ba høytidelig at Den Allmektige Far måtte være min hjelper, fordi min venn hadde fylt meg med en følelse av ærefrykt, og jeg ble ganske så ubetydelig i hans nærvær.

 

Endelig gikk døren opp, og Seneca Sodi kom inn, og det lyste som en glorie rundt hodet og ansiktet hans.

 

Jeg reiste meg for å ønske ham velkommen, og med et hyggelig ”God kveld” tok han meg i hånden.

 

”Min sønn,” sa han, ”jeg hilser deg i Faderens navn.” Da han hadde satt seg, sa han:

 

”Husker du mitt lille hjem i Cascadesfjellet?”

 

”Ja visst, og de lange turene vi gikk og frydet oss sammen den dagen, og de søvnløse timene etter midnatt og mitt løfte om å se deg igjen i din lille jordiske herskapsbolig.”

 

”Jeg ventet utålmodig på deg,” sa Seneca. Underlige erfaringer ventet på meg. Jeg har ventet alvorlig og håpet at Herrens komme var veldig nær og var mye i bønn. Jeg var preget av tanken på de store kommende begivenheter, men hadde ikke ventet den store gunsten som så snart ble vist meg. Men jeg forstår at Gud elsker å overraske oss med nye og store velsignelser.

 

Middagen hadde akkurat blitt spist, og jeg hadde lagt meg ned for å hvile litt. Sena og Serva, min to tjenere, arbeidet i huset. Da plutselig hørte vi et trompetstøt, og vi fór alle sammen til døren..

 

Utenfor sto en vakker vogn av gull og med to sjåfører som var kledd i hvite klær. Straks syntes det meg som om jeg kom inn i en henrykkelse, og for en tid så forsvant disse jordiske tingene for meg. Englene kom inn i rommet og tilskyndet meg til å gjøre meg hurtig rede idet de sa: ”Kongerikets Herre har bruk for deg.”

 

”Jeg kunne med letthet forstå deres ærend og språk. Jeg ble fylt av en jublende lovprisning ved tanken på at jeg straks skulle få reise hjem. Da bevisstheten om de materielle tingene rundt meg etter hvert vendte tilbake, ga jeg straks beskjed til Sena og Serva, om at de skulle ta godt vare på legemet mitt dersom jeg måtte forlate det. De hadde bare sett et glimt av herligheten i form av skinnende lysstråler, og kjent nærværet av usynlige vesener i rommet. Mens jeg lå der, for jeg hadde lagt meg på grunn av trettheten som kom over meg, så jeg, i min halvt bevisstløse tilstand, flere hellige vesener rundt sengen min. Tankene som i øyeblikket kom til meg var følgende: ”Er dette virkelig døden? Var jeg virkelig i ferd med å si farvel til disse verdens ting denne dagen? Var jeg allerede i grenselandet til evigheten? For en velsignet seier om så var tilfelle.”

 

En overveldende evig glede kom nå inn i sjelen min, å, hvilket lys og herlighets glans som ble gitt meg da. Min fatteevne som nå var full av livlighet, begynte å registrere åndelige vesener og ting rundt meg. Det syntes for meg som om jeg kom ut på en stor plass hvor det eksisterte en ny tingenes orden.

 

Med en siste anstrengelse, fikk jeg med nød og neppe bare sagt farvel til tjenerne mine, idet jeg så deres engstelige øyne se inn i mine. Jeg hørte noen bruddvise setninger og forsøkte å forklare for dem. Men det syntes for meg som om de for lengst var utenfor hørevidde, og jeg lukket øynene mine bare for å åpne dem i en evig dag.

 

Det neste som jeg la merke til, var at jeg sto borte i et hjørne av rommet og så med dyp interesse på min egen kropp som lå i stille hvile i sengen. Jeg kan ikke på fullgod måte beskrive denne merkelige, men gledelige følelsen som sjelen min følte da den var klar over at den var befridd fra legemet. Jeg gikk fram og sto ved siden av sengen, og jeg sa til legemet mitt med følelser blandet med glede og medlidenhet:

 

”Jeg er lei meg for å forlate deg, men du er fortsatt dødelig og vil være det inntil oppstandelsen.”

 

Deretter så jeg tre engler som var hos meg travelt opptatt med en underlig behandling av legemet mitt, en slags balsamering, som jeg ikke forsto. De talte til meg på den mest behagelige måte og sa: ”Vær ikke redd. Vi er kommet som dine ledsagere til ditt himmelske hjem, og dets lys skinner så klart over deg nå.” Hvor hurtig tenkte jeg ikke da på dette skriftstedet: ”Englene er tjenende ånder som er sendt ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.” Hebr. 1, 14. Jeg ble snart klar over at fysiske øyne verken kan se åndelige vesener eller forstå deres bevegelser, bortsett fra noen mirakuløse tilfeller, men at åndene kan forstå både materie og ånd.

 

Jeg fant ut av synet mitt var svært forbedret siden jeg ble fri fra den dødelige kroppen. Og nå beklaget jeg meg ikke over at jeg var sluppet ut av den, for alle ting syntes å skinne med en glans og glød i en klarhet som jeg aldri før hadde hatt kjennskap til. Og det som syntes enda mer bemerkelsesverdig, var at sollyset ikke hjalp meg på noen som helst måte til å kunne forstå ting som angikk meg selv. For jeg visste at om natten da alle lå og sov, og da det var aldeles mørkt for det menneskelige øye, var det for meg slik at alle ting skinte med en glans som var sterkere enn den klareste middagshøyde jorden noen gang kunne frembringe.

 

Igjen og igjen kom skriften til meg: ”Så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, og natten lyser som om dagen, mørket er som lyset.” Salme 139, 12 og igjen: ”For natt skal ikke være der.” Åpenbaringen 21, 25.

 

Jeg så tydelig en del engler rundt omkring i rommet. Og hver av dem var kledd i en kledning av rent og himmelsk lys, og dette ble en glede for min sjel. Jeg undret meg over at jeg ikke tidligere var i stand til å oppdage dem, mens jeg enda var i legemet. Det skriftstedet som profeten taler om, kom til meg: ”Herrens engel leirer seg rundt omkring dem som frykter Ham, og han utfrir dem.” Salme 34, 8.

 

Fra denne stund begynte jeg å føle en underlig dragning til å reise oppover. Min ånd følte en mektig dragning mot Himmelen som om elastiske bånd var festet til alle deler av sjelen min, og den andre enden nådde inn i Himmelen.

 

Sena og Serva satt og gråt ved siden av sengen.

 

Jeg forsøkte å snakke med dem, men jeg kunne ikke få noen som helst kontakt med dem. Jeg gikk nærmere og la min hånd på hodene deres, men fortsatt forsto de meg ikke. De syntes å gråte enda mer bittert, for det virket som om de hadde mottatt en sjelisk berøring. Men etter en stund, så opphørte tårene, og de undersøkte rommet nøye som om de hadde hørt en stemme, og jeg ble sikker på at de kunne merke noe av mitt nærvær uten til å fulle å forstå hvordan det virkelig hadde seg.

 

Englene begynte nå å synge, og jeg har aldri hørt en slik vidunderlig musikk mens jeg var i legemet. Da de hadde endt sin hymne, da de: ”Vil du følge oss nå?” Da vi hadde gått ut, så jeg vognen som syntes å være laget av lys. De sto fortsatt foran døren. Jeg forsto nå hvorfor den var kommet og englenes spesielle oppdrag, og jeg lengtet etter å kunne hoppe opp i den, og i det samme ropte jeg klart og tydelig: ”Halleluja!” Englene måtte ha hørt det, for de utbrøt straks: ”Ære til Gud i det høyeste.”

 

Jeg forsøkte å si farvel til mitt sovende legeme, det gamle hjemmet og mine to tjenere, da englene ba meg skynde meg og sette meg i vognen ved siden av dem. De forsikret meg igjen om en trygg reise hjemover. Et øyeblikk etter steg vognen oppover med en hurtig og lydløs bevegelse, og reisen vår gikk nå mot vårt evige hjem med en hastighet som var helt ukjent for meg.