Torsdag 21 November
Universitetets dekanus sørget for at studentene lærte salme 34,8 utenat
Universitetets dekanus sørget for at studentene
lærte Salme 34,8 utenat
Charlotte studerte for noen år siden som nittenåring ved Pacific Union College i Angwin, en liten by
En kveld da hun skulle hjem til Angwin, tok hun, trett som hun var, feil buss. Det var for sent å gå av da hun oppdaget det som var skjedd. Bussen stanset ved en travel terminal i San Francisco.
Charlotte var bekymret. Hun var et sted hvor hun slett ikke skulle være, og for å gjøre det hele verre, var hun omgitt av fremmede på dette sene tidspunktet på kvelden. Noen sjømenn, som akkurat var kommet tilbake fra langfart, sendte henne lystne sideblikk, og en beruset person forsøkte å innlede en samtale med henne. Hun fjernet seg raskt.
Men hvor skulle hun gå? Hvordan skulle hun finne en buss som gikk til den lille, avsidesliggende byen Angwin, i denne bygningen med dens virvar av underjordiske ganger? Charlotte, som slett ikke var vant til storbylivet, så seg om etter noen, som kunne hjelpe henne, men det var ikke en eneste kvinne på perrongen der bussene sto. Det var heller ingen betjent i sikte. Det sto et skilt ved ”Informasjonen” med ordene ”Stengt for natten”. Det var ikke annet enn fremmede menn å se – menneskevrak, som drev omkring i skyggen.
Plutselig kom hun til å tenke på at universitetets kvinnelige dekanus hadde sørget for at alle studentene lærte Salme 34,8 utenat: ”Herrens engel leirer seg omkring dem, som frykter Ham, og Han utfrir dem.”
-Man vet aldri, hadde dekanus sagt, ”når man kan få bruk for det”.
Hurtig fant Charlotte et kvinnetoalett, gikk inn, låste døren etter seg og falt på kne. Kjære Gud, ba hun, jeg er fart vill, og jeg er redd. Hjelp meg med å finne veien hjem. Utfri meg etter Ditt hellige ord! Amen.
Hun åpnet døren og gikk ut i den store terminalhallen igjen. I samme øyeblikk gikk en ung mann forbi henne. Hun la øyeblikkelig merke til, at han bar på en stor, sort bibel.
En bibel! Tenkte hun. Kanskje er det en student fra Pacific Union, som er på vei tilbake til universitetet! I hvert fall bestemte hun seg for å følge etter ham. En mann med en bibel ville helt sikkert være til å stole på.
Han gikk gjennom atskillige ganger og gjennom en tunnel til en annen del av terminalen, hvor han skyndte seg opp en trapp fra en svakt opplyst gang til en avsidesliggende perrong. Charlotte var klar over at hun aldri ville ha kunnet finne frem så raskt alene. Og plutselig var den der – en buss med store bokstaver foran, hvor det sto ANGWIN. Og den skulle akkurat til å kjøre. Den var til og med den siste fra San Francisco den kvelden!
Hun fulgte stadig i hælene på den unge mannen opp i bussen. Det var kun én plass igjen, mannen vendte ryggen til henne, som om han ville snakke med sjåføren, og lot henne gå forbi og sette seg på plassen. Hun sank ned på setet, lettet og takknemlig, mens hun stadig stirret på den fremmede. Hun var imidlertid svært forbløffet, for det så ikke ut til, at sjåføren kunne se ham i det hele tatt.
Hurtig snudde den unge mannen seg og steg av bussen. Ingen la tilsynelatende merke til ham. Kun Charlotte iakttok ham gjennom vinduet, men da han hadde gått noen få skritt, forsvant han, selv om han befant seg på et sted som var fullt opplyst. Det var som et lys som slukket, tenkte hun.
Da bussjåføren lukket døren, og det store kjøretøyet forlot terminalen, sendte Charlotte en inderlig takkebønn til Himmelen.
Guds ord svikter ikke, tenkte hun. Hun var blitt utfridd av en Herrens engel.
Kilde: Boka ”Where Angels Walk” av Wester Anderson