Torsdag 21 November
Boka "Ved Mesterens føtter". Kapittel 2
Disippelen: Herre, hvis du ville åpenbare deg på en spesiell måte for verden, da ville ikke folk nære tvil om din guddom og om Faderens eksistens, men alle ville tro og komme inn på den rette vei.
Herren: 1. Mitt barn, jeg kjenner godt hver enkelts tilstand, og jeg åpenbarer meg for hver enkelt etter enhvers behov. Når menneskene skulle føres på den rette vei, kunne det ikke være noen bedre eller mer egnet måte jeg kunne åpenbare meg på, enn at jeg for menneskets skyld ble gjort til menneske, for at menneskene skulle forstå at Faderen ikke er noe fremmed eller forferdelig vesen, men er kjærlighet og ligner dem, for de ble skapt i hans lignelse og hans bilde. I menneskenaturen finnes den naturlige trangen til å se den man stoler på og elsker. Men det er umulig å se Faderen, for hans natur lar seg ikke fatte, og den som ville se det ufattelige, måtte selv være det. Menneskene som kan fattes og er skapt, kan ikke se Gud. Ettersom Gud er kjærlighet og har skapt i mennesket den samme kjærlighetens natur som sin egen, valgte han å ta på seg en menneskenatur som lot seg fatte, for å tilfredsstille menneskets hjertes trang; det vil si, han ble legemliggjort for at hans barn som kan fattes og er skapt, kunne se ham i Himmelen, og fryde seg med alle englene. Jeg er den usynlige Guds bilde, og hele guddommens fylde er legemliggjort og bor i meg (kol. 1, 15; 2, 9); derfor sa jeg: ”Den som har sett meg, har sett Faderen” (Joh. 14, 9-10); og selv om jeg i min legemliggjorte natur kalles Sønnen, er jeg i virkeligheten den evige Far (Jesaja 9, 6).
2.Jeg og Faderen og Den Hellige Ånd er én, på samme måte som det i solen er både varme og lys, samtidig som lys ikke er varme, og varme ikke er lys, men begge er ett, - de gir seg til kjenne utenfor solen i to ulike former. På samme måte gir jeg og Den Hellige Ånd som kommer fra Faderen, varme og lys til verden. Åndens dåp som ild brenner all slags synd og ondskap ut av de troendes hjerte og gjør dem klare for Himmelen ved å rense og hellige dem. Jeg som er det sanne lys (Joh. 1, 9 og 8, 12), trekker syndere ut av mørkets avgrunn, og fører dem på den rette vei frem til Himmelens evige glede. Men på samme måte er vi ikke tre, men bare én, på samme måte som det i solen ikke er tre, men én.
3.De evner og krefter og egenskaper Gud har skapt i mennesket, blir etter hvert maktesløse og døde når mennesket ikke bruker dem; slik er det også når troen på den levende Gud ikke stadig er sunn og frisk, da kan den overveldes av syndens angrep og slå om til tvil. Vi hører ofte at det blir sagt: ”Hvis bare tvilen min i den og den retning ble løst, er jeg fullt klar til å tro.” Det er med slike uttalelser som med den mann som har brukket et bein ved et uhell og siden ber legen om å fjerne smertene først og siden få beinet i orden. Det han ber om, er absolutt dårskap, ettersom smerten kommer av at beinet er brukket. Derfor må man først få beinet i orden, da forsvinner smertene av seg selv. På samme måte er menneskets forhold til Gud brutt ved syndens innflytelse, og det bevirker tvil, som er åndelig smerte. Derfor må man først få forholdet til Gud gjenopprettet, da opphører tvilen om min guddom og Guds eksistens og andre åndelige spørsmål av seg selv. I stedet for smerte blir det skapt en vidunderlig fred i hjertet, en fred som verden ikke kan gi og ikke ta. Jeg fikk legemlig skikkelse nettopp for å lege bruddet mellom menneskene og Faderen, for at menneskene i evighet kunne være lykkelig hos ham i Himmelen.
4. Gud er kjærlighet og i alle skapte levende vesener, særlig i menneskene, har han skapt kjærlighetens rot. Og da må han som er kjærlighet, få den kjærlighet som tilkommer ham, og menneskene må elske ham som skapte hjerte og sjel og forstand, må elske ham av hele sitt hjerte og sin sjel og sitt sinn, og for hans skyld også elske det han har skapt. Hvis denne kjærlighet ikke får sin fulle utfoldelse i kjærlighet til ham som har skapt denne kjærlighet i mennesket, av et helt hjerte og sjel og styrke og sinn, da har den falt fra sin opprinnelige tilstand og gått over til selviskhet, og blir derved årsak til egen og den øvrige skapningens ødeleggelse. Ethvert selvisk menneske begår i realiteten selvmord.
Jeg har også sagt: ”Du skal elske din neste som deg selv.” Selv om hele menneskeheten er hverandres neste i alminnelig forstand, er dette særlig brukt om dem som lever nær hverandre. Det er lett å være vennlig mot en fremmed som bare er hos en et par dager, selv om det er en fiende. Men å elske den som seg selv, som alltid er en nær og stadig gir en ergrelser og besvær, og finne seg i hans ferd, det er en virkelig vanskelighet. Når du har seiret i denne store kampen, da blir det lett å elske alle andre som deg selv. Når et menneske elsker Gud slik av hele sitt hjerte og sin sjel og sitt sinn og sin neste som seg selv, - et slikt hjerte blir det ikke plass for tvil. I ham er Guds rike grunnfestet, som aldri skal opphøre; og smeltet i kjærlighetens ild, blir han formet og dannet etter sin himmelske far som fra først av hadde skapt ham etter sitt eget bilde.
5.Jeg åpenbarer meg også stadig gjennom mitt eget ord, Bibelen, for dem som søker meg med rene motiver. På samme måte som jeg tok på meg menneskelig natur for å frelse menneskeheten, slik er også mitt ord, som er ånd og liv (Joh. 6,63), skrevet med menneskelig språk, det vil si, det har både inspirerte og menneskelige elementer i seg. På samme måte som at det er mennesker som ikke forstår meg, så forstår de heller ikke mitt ord. For å forstå det riktig, trenger man ikke å kunne hebraisk og gresk, men man trenger Åndens ledelse; profetene og apostlene skrev det mens de var i Den Hellige Ånd. Ja, Ordets språk er åndelig, og bare de som er født av Ånden, kan forstå det fullt ut, selv om de etter verdens mening er uvitende barn. De forstår det åndelige språk, for det er deres morsmål. Denne verdens vise forstår det ikke, fordi de ikke har noen del i Den Hellige Ånd.
6.Jeg pleier å åpenbare meg i naturens bok som jeg selv er opphavet til. Man trenger åndelig syn når man skal lese denne boken, for å se meg og finne meg i naturen. Når man ikke har dette åndelige syn, står man i fare for å gå seg vill og ikke finne meg. En blind kan jo lese en bok ved å bruke fingerspissene i stedet for øynene og føle seg fram. Men en ordentlig vurdering av sannheten, kan man ikke komme frem til på denne måten, noe agnostikeres og skeptikeres forskning har vist. I stedet for fullkommenhet, får man se tilbakegang, og bare kritikk og, og påvisning av feil; og de spør: ”Hvis det er noen allmektig skaper for alt dette skapte, hvorfor er det da mangler ved det?” – som uvær, jordskjelv, solformørkelser, smerte, lidelse og død. I denne uttalelse er deres uvitenhet akkurat som en uforstandig mann som begynner å kritisere når han ser en byggmesters uferdige bygning eller en dyktig kunstners uferdige bilde; om en liten stund når han ser begge deler ferdig, skammer han seg over sin egen uforstand og begynner straks å rose dem. Og nøyaktig på samme måte har ikke Gud ført verden frem til den nåværende tilstand på en eneste dag, og heller ikke vil verden nå fullkommenhet på én dag. Hele den skapte verden går frem mot fullkommenhet, og hvis det var mulig for den verdensvise å se fra det fjerne, se med den viten som Gud har fra begynnelsen, det skaptes fullkommenhet hvor det ingen lyte skal være, da ville han også bøye seg for Gud og bekjenne at alt var såre godt (1.Mos.1,31).
7.Menneskeåndens tilstand mens den er i legemet, ligner meget fuglens i eggeskallet. Hvis man på noen måte kunne få fortalt kyllingen inne i skallet, at utenfor skallet er det en stor, vid verden med alle slags blomster, med elver og skjønne fjell, alt vidunderlig vakkert, og at dens opphav er der, og at den ville få se det alt sammen når den ble utfridd fra skallet, - da ville den verden forstå eller tro hva man fortalte den. Selv om den også fikk høre at den skulle se med de øyne og fly med de vinger som når er i en ufullkommen tilstand, så ville den ikke sette sin lit til et eneste ord; og heller ikke ville noe bevis virke, som ble gitt i dens nåværende tilstand. Slik er det også mange som ikke tror på noen fremtidig tilværelse eller på Guds eksistens, fordi de ikke kan se den slags ting i sitt nåværende legemlige skall. Deres forestillingsevne som er som fint dun, kan ikke nå utenom tankens snevre område, og heller ikke kan de se de evige og uvisnelige ting med sine nåværende svake øyne – ”hva Gud har beredt for dem som elsker ham” (Jes. 65,17). Og betingelsene for å vinne evig liv når legemet er forlatt, er det, at sjelen skulle få varme mens den er i legemet, ved Den Hellige Ånd gjennom tro, på samme måte som kyllingen inne i egget får varme fra høna; ellers står den i fare for å bli ødelagt for alltid.
8.Ettersom menneskene er begrensede skapninger, trenger de å tro på den ubegrensede Guds natur og mysterier. Det er like umulig for det begrensede sinn og den begrensede intelligens å åpne låsen for Guds dype mysterier med sin svake nøkkel, som det er umulig for en maur med sine svake bein å løfte en stor jernbolt.
10.Mange sier at hvis noen ting eller livet selv har en begynnelse, må det også ha en slutt. Det er ikke sant, for kan ikke den Allmektige gi udødelighet ved sitt ords makt? I denne verden ser det ut til at livet kan ødelegges og gå til grunne, fordi det er undergitt en tilstand og forhold som selv er utsatt for forandring og forgjengelighet; men hvis dette liv ble løst fra foranderlige og forgjengelige ting og ble brakt under innflytelse av den uforanderlige og udødelige Gud som er det evige livs kilde, så ville det nåværende liv unnslippe fra forgjengelighetens grep og bli evig liv. Og de som tror på meg, - ”jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd” (Joh.10,28). Jeg er Herren, Gud den Allmektige, som er og som var og som kommer (Åp. 1,8).