Tirsdag 22 Oktober
Boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane
Kapittel 3
Sammenkomstens telt
”Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! – Herre, jeg søker ditt åsyn” (Kong David i Salme 27,8).
Tid for å søke Gud
Det er tider da Herren kaller oss ut av dagliglivets rutiner. Han sier til oss: ”Søk meg!” fordi det er noe han vil oss. Han ønsker å gi oss noe som er så dyrebart og livsviktig for oss at vårt vanlige andaktsliv ikke strekker til. I slike tider blir mennesker ofte satt fri fra synd som har plaget dem i årevis. Andre kommer inn i en helt ny dimensjon i sin vandring med Gud, og deres tjeneste og bønn blir langt mer kraftfull enn den tidligere har vært. Atter andre opplever et gjennombrudd i sine familier, og de blir redskaper for Gud og får lede sine kjære inn i Guds rike.
Men når vi føler dette kallet til å søke Gud, gjør vi det ikke for å oppnå et eller annet, verken for oss selv eller andre. Vi søker ganske enkelt Gud for hans egen skyld. Åndelig modenhet viser seg ved at vi ikke lenger søker Gud bare når vi har det vanskelig. Guds hellighet begynner å vinne skikkelse i oss i det øyeblikk vi søker Gud for hans egen skyld. Det er herlig å få en berøring av Gud, men vårt mål er noe langt mer enn en opplevelse, mer enn gåsehud og tårer. Vårt mål er å ”bli i Kristus”. Bare da kan vi leve i en stadig bevissthet om at hans fylde bor i oss, at han har flyttet inn og tatt bolig i våre hjerter med hele sitt herlige nærvær.
Hvordan kan vi få del i en slik hellighet? Dersom vi studerer Mose liv, vil vi se hvordan han søkte Gud og levde i samfunn med ham. ”Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren” (2. Mosebok 33,7).
Legge merke til at ”enhver som søkte Herren, gikk ut…” Dersom vi virkelig vil søke Herren, må vi ”gå ut”, slik Moses og de andre som søkte Herren gjorde. Vi må slå opp teltet vårt ”et godt stykke fra” leiren. Hvilken leir er dette? For Moses så vel som for oss, er det ”hverdagens og rutinens leir”.
Er det noe galt eller syndig i det at ting blir hverdagslige og rutinemessige? Ikke i og for seg, men husker du da Jesus sa til disiplene at de skulle følge ham? Da kalte han dem til å forlate det rutinemessige mønsteret i sine liv for en tid, for å være alene med ham (Matt. 19,27; Luk. 14,33). Hvorfor det? Fordi han visste at mennesket av natur ubevisst lar seg styre av det tilvante. Når han vil at vi skal utvide våre hjerter og ta imot ting av evig verdi, må han først sette oss fri fra hverdagens og rutinens begrensninger.
Det betyr ikke at vi skal forsømme våre familier, eller at det å søke Gud vil gjøre oss uansvarlige. Slett ikke. Gud har gitt oss alle den tid vi trenger for å kunne søke ham. Den er der. Når vi har gjort alt det kjærligheten pålegger oss å gjøre for våre familier, må vi ganske enkelt si nei til alle andre stemmer enn Guds. Vi må forløse tiden: si nei til hobbyer, slå av TV-en, legge vekk avisene og bladene. De som lengter etter å finne Gud, vil også finne tid til det.
Mange kristne har dessverre ikke noe høyere mål, ingen andre ambisjoner, enn å bli ”normale”. Deres ønske er bare å bli som alle andre. Dersom vi ikke får se Gud slik han virkelig er, vil vi gå til grunne, åndelig talt. Paulus irettesatte de kristne i Korint fordi de vandret ”på menneskelig vis” (1. Kor. 3,3). Gud har en større plan for oss enn at vi bre skal bli bedre mennesker! Han ønsker at den samme kraft som reiste Jesus opp fra de døde, skal strømme gjennom oss! Vi må forstå at Gud ikke er fornøyd med at vi blir ”normale” – han vil at vi skal bli lik Kristus!
Den Hellige Ånds oppgave er å fremme Guds plan i våre liv. Men først må han gi oss en ny virkelighetsoppfatning og en ny måte å prioritere på. Vi må leve med ett eneste mål for øyet: Å bli lik Jesus.
For de fleste mennesker er imidlertid virkelighetsoppfatningen, og dermed også deres trygghet, knyttet til det hverdagslige, kjente og rutinemessige. Men det er svært vanskelig å oppnå åndelig vekst dersom vi har vår trygghet i den stabilitet vi finner rundt oss. Vår trygghet må komme fra Gud, ikke fra omstendighetene vi møter eller fra vårt forhold til andre mennesker. Vår virkelighetsoppfatning må ha sin basis i Kristus. Da vil vi oppleve guddommelig trygghet uansett hva vi møter.
Vår frykt ligger imidlertid dypt i oss, og gir seg mange utslag. Mange av oss går gjennom livet med en ubibelsk binding til den trygghet vi opplever i det velkjente og rutinemessige. Erfaringen viser oss at mange gode mennesker blir værende i livløse menigheter ganske enkelt fordi de så gjerne vil ha den trygghet de kjente ansiktene kan gi dem. Denne tryggheten betyr mer for dem enn den sannhet Jesus ønsker å viser dem.
Mennesker som har blitt satt fri fra ødeleggende sammenhenger, trekkes ofte inn i det samme nok en gang. Hvorfor er det slik? Fordi det negative de har opplevd tross alt er det de er vant til. Mange forbrytere som blir løslatt fra fengsel begår ofte nye forbrytelser ganske enkelt fordi de er mer vant til fengselslivets trygge rutiner enn til frihetens mange utfordringer. Er det ikke også slik at unge piker som har blitt mishandlet av sine fedre, ofte velger å gifte seg med menn som til slutt mishandler dem på samme måte som deres fedre gjorde? Når disse menneskene i blinde famler seg fram gjennom livet, leter de etter noe de kjenner igjen. Det er typisk at de fleste mennesker over hele verden bor mindre enn ti mil fra der de ble født.
Menneskene lever som i et hylster, der det velkjente og trygge beskytter dem mot enhver forandring. Når livet vårt består av å arbeide, komme hjem fra arbeidet, spise, se på TV og gå til sengs, da har vi en livsstil som binder oss og holder oss fanget. Disse tingene leder oss kanskje ikke ut i de store syndene, men de holder oss på en effektiv måte vekk fra Gud.
Moses forlot det tilvante og slo opp teltet ”utenfor leiren”, og der søkte han Herren. ”Derfor led også Jesus utenfor porten for å hellige folket med sitt eget blod. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer” (Hebreerbrevet 13,12-14).
På samme måte som Moses og de andre som søkte Herren gikk utenfor leiren, må også vi enkelte ganger forlate leiren – alt det vanlige og forutsigbare – og begynne å søke Gud. Vi har ikke her en blivende stad, men vi søker den som kommer.
Dette er en av grunnene til at Jesus sa: ”Men når du ber, gå da inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be…” (Matt 6,6). Jesus vil at vi skal forlate den erfaringsverden vi til stadig omgir oss med og som avstumper oss. Han vil vi skal gå inn i vår indre verden og minne oss selv om at bønnens høyeste mål er å finne Gud.
Hvert minutt du søker Gud vil berike deg med nytt liv, med ny kraft fra Gud. Gi deg selv til dette, om ikke mer enn en eller to timer hver dag. Men sett ikke noen tidsramme – Herren kan lede deg til å søke Ham langt ut i de små timer! Og fortsett med dette, dag etter dag, uke etter uke, helt til du kommer så nær Gud at du kan høre hans stemme – og du er sikker på at han er så nær deg at han kan høre ditt minste, lille sukk (Jak. 4,8).