Boka "Paradiset, Den Hellige stad og Tronens herlighet" av Elwood Scott
Kapittel 3: Mer om Paradiset og dets herlighet

Kapittel 3

 

Mer om Paradiset og dets herlighet

 

Annet besøk

 

 

Den travle dagen var over. Kvelden var herlig. Stjernene var synlige i skumringen, og jeg ventet i biblioteket til den avtalte tid. Døren gikk opp, og Seneca kom inn. Jeg reiste meg for å hilse og sa: ”God kveld!” samtidig som jeg forsøkte å ta hans hånd i min, men jeg kjente ikke noen fysisk berøring på håndflaten som det er vanlig å gjøre. Han svarte: ”Jeg er glad for å se deg, min sønn. Er du forberedt? Jeg sa at det var jeg, men følte samtidig en veldig ærefrykt blandet med frykt. Hans ubesmittede renhet sto for meg, og min egen syndighet og uverdighet ble så tydelig, men jeg samlet alt mitt mot og sa: ”Jeg er klar for budskapet ditt.”

 

Han spurte: ”Har du trofast skrevet det forrige budskapet?” Jeg sa at det hadde jeg og viste ham manuskriptet. Han så raskt over det, og sa fornøyd: ”Nå kan du skrive,” og han fortsatte:

 

Det virket høyst vidunderlig for meg å finne ut at jeg kunne snakke fullkomment lett og fritt med alle jeg møtte, selv om vi var vant til forskjellige språk og tungemål mens vi var på jorda, og der vi ofte hadde vært nødt til å tale gjennom tolk. Men nå fant jeg ut, siden jeg nå hadde lagt av det fysiske legeme og det åndelige hadde tatt over, at jeg lett kunne forstå alles tanker. Like fort som en kunne tenke, kunne jeg lese hans tanker. Detaljerte forklaringer var unødvendig å spørre om slik som jeg hadde vært vant til da jeg var i legemet, for hvis en sak var klar og enkel for de som jeg snakket med, så virket det med en gang som om det også var like klart for mitt sinn, så jeg ble helt overrasket over å finne ut hvor hurtig jeg kunne tilegne meg kunnskap om det åndelige riket.

 

Og nå møtte det meg også stadig andre overraskelser. Det store dypet av guddommelige sannheter. For eksempel mange ting som jeg hadde lært i Den Hellige Skrift da jeg var i legemet, åpnet seg nå med en dypere mening som jeg ikke hadde sett før. Jeg kunne ikke sammenligne det med noe bedre enn lag på lag med kostelige mineralske bergarter, på det vis at jo dypere ned og jo lenger man gikk, jo mer kostelig ble malmen og jo finere ble metallet.Jeg sa til den eldste ved min side:

 

”Hvordan kan dette ha seg?”

 

Han smilte fort og svarte: ”Gud gir aldri det dypeste Han har å gi. Du vil finne ut senere at sannhet er uutgrunnelig.”

 

Nå følte jeg meg som en liten fisk som akkurat legger i vei ut fra munningen av en stor elv og ut i et stort og bunnløst hav uten en strand å se eller noe dyp som en kunne lodde.

 

Ingen dødelig av kjøtt eller blod hadde noen mulighet til å kunne beskrive den lykke jeg kjente. Det virket som om hele min ånd var i fullkommen henrykkelse av fryd. Jeg spurte den eldste som så ut til å fryde seg over å være sammen med meg, hvordan det hadde seg at jeg fikk denne henrykkende fryden som økte hele tiden i min sjel, inntil jeg kjente at jeg måtte rope ut i fryderop og hallelujarop. Han sa:

 

”Guds Ånd er den himmelske atmosfæren. Hans fryd blir vår i en mye større skala enn vi noen gang kjente til mens vi var i legemet. Den store fryden som du føler nå, er bare en liten forsmak på hva du vil føle når du blir ført inn i Staden og i nærheten av Tronen.”

 

Om dette husket jeg fort skriftstedet hvor profeten sa: ”For Ditt åsyn er gledens fylde. Ved Din høyre hånd er evig fryd.” Salme 16, 11.

 

Til stadighet ble min sjel fylt av trang til å høylydt lovprise Gud. Jeg ønsket å prise Gud som for evig hadde skjenket meg en slik tilværelse, og enda mer for min frelse fra synd og for forandringen av mitt hjerte og for å bringe meg inn i Sin herlighet. Ingenting av jordisk karakter kunne ha forledet meg til å gå tilbake til jorden. Jeg syntes jeg bare kunne le av tankene som hadde med frykten som bare hører til hos de forstokkede og ufrelste.

 

Den eldste sa til meg:

 

”Du trenger ikke være redd for å gi uttrykk for dine følelser, for alle priser Gud her. De priser Ham høyest og mest de som har lært å prise Ham best mens de var på jorden.”

 

Den eldste, som jeg fant ut var Josva fra Det Gamle Testamentets tid, og som hadde vist slik interesse for min ankomst til den himmelske tilstand, sa nå:

 

”La oss gå til de klyngene av trær og sette oss ned et øyeblikk.”

 

Da vi nærmet oss dem, la jeg merke til at de vokste ved siden av en stor elv hvor vannet er klart som krystall og som funklet med et lys som jeg ikke hadde den fjerneste idé om da jeg var i legemet. Trærnes skjønnhet overgikk alt jeg noen gang hadde sett. Deres form var så symmetrisk og yndig, uten noen døde eller visne grener. Bladene hadde en slik aroma at deres duft spredte seg over alle ting og til alle områder av Guds kongerike, ble det meg fortalt. Alt var brakt under dens innflytelse. Jeg hadde følt kraften av denne duften før jeg kjente til hvor den kom fra.

 

Den eldste sa nå til meg:

 

”Se over til den andre siden av elven.”


Der så jeg klynger og lunder av disse trærne som lente seg mot bredden så langt øyet rakk. Der så jeg masser av forløste sjeler som var kledd i kledninger av den reneste hvithet, og alle lot til å være fylt av den samme lovprisningens ånd som jeg stadig følte siden jeg kom inn gjennom portene til Kongeriket.

 

Igjen sa den eldste til meg:

 

”La oss plukke noe av frukten på disse trærne og slå lag med det selskapet der borte.”

 

Jeg svarte: ”Det ville jeg sette fullstendig pris på å gjøre, for jeg har ikke spist noen ting siden jeg forlot legemet,” enda jeg følte ikke noen virkelig hunger. Min sult lot heller ikke til å være hva jeg ofte følte da jeg var i legemet. Jeg kjente da en lengsel etter å høre en god evangelieforkynnelse..

 

Min fører sa nå:

 

”Hva slags frukt foretrekker du? Her kan du velge på samme måte som du var vant til på jorden. Hvis du føler deg svak eller trett fra ditt lange fravær av mat, er denne sorten (han pekte på en viss pæreformet frukt med fagre farger) hva du trenger, for treet har tolv sorter på seg, som du ser.”

 

Jeg sa med følelser av den dypeste lovprisning:

 

”Å, hvor vidunderlig Gud har sørget for oss! Tolv slags frukt på hver tre som blir moden hver måned, og bladene som aldri visner! Vidunderlig!”

 

”Her”, sa han: ”Plukk fra grenene på denne siden og et.”

 

Det gjorde jeg – og så mye forfriskende og opplysende nåde som de tildelte meg! Det er over det jordiske menneskes fatteevne. Det må bli spist for å bli forstått. Smaken av frukten var sannelig lekker. Jorden frambrakte aldri noe i likhet med den når det gjelder smak, ikke appelsinen, ferskenen, heller ikke melonen. Heller ikke ville rosenes duft være noe sammenligningsgrunnlag.

 

”Når noen spiser av disse trærne,” sa den eldste, ”kan han aldri dø igjen, og heller ikke bli eldre eller føle seg trett. Døden har ikke noe herredømme over ham. Ett av disse trærne vokste i Edens hage. Etter at våre første foreldre syndet mot Gud, tenkte de at de skulle ete av frukten av dette også, men Gud sa: ”Nei.” For hadde de spist av det, så hadde de alltid levd i den syndefulle og døende tilstanden. Så en engel med flammende sverd ble sendt ut for å vokte det, og således spiser ikke mennesket av det før det har passert grensene for sitt jordiske liv.”

 

”Nå,” sa Josva, ”La oss krysse elven.” Til min store forbauselse fant jeg ut at vi kunne gå på overflaten av vannet, som lot til å være en sjø av glass. Den var gjennomsiktig, og allikevel gled den og rullet den av sted skjønnere enn noen strøm jeg hadde sett på jorden.

 

Jeg husket fort Guds ord ved Sin profet: ”For der er det Herren Den Mektige er for oss, på stedet med brede elver og floder, der ingen skute skal føres med årer eller noe mektig skip skal seile forbi.” Jesaja 33, 21.

 

Mens vi spaserte, spurte jeg ham:

 

”Hvordan har det seg at vi ikke synker i vannet?”

 

Han sa: ”Det ser ut som du har glemt at du har forlatt ditt legeme, og at du nå er rede til å bli kledd med et langt bedre legeme enn du noen gang har kjent til. Din ånd kan ikke synke i dette vannet. Du vil snart finne ut at du kan dra fra sted til sted etter som du ønsker, enten i luften eller på den solide grunnen i det himmelske landet. Men la oss skynde oss.” sa han, for jeg var tilbøyelig til å dvele ved ethvert nytt objekt jeg kom i kontakt med. ”For jeg må presentere deg for det store selskapet der borte.”

 

Mens vi gikk, lot jeg blikket fare oppover og nedover elven hvor jeg så mange andre ånder som var kommet etter meg og de gikk bortover til de blodrensede skarene som var samlet der, iblant dem var min venn, Bohemond, fra Russland, som jeg møtte da han steg ut av vognen bare for en kort stund siden.

 

Min sjel var fylt med slik en ubeskrivelig trang etter å prise Gud for det evige livs usigelige gave, og samtidig for dette faktum at jeg som hadde levd i en verden av sorg og død, nå hadde fått oppleve frihet fra den, og tanken på dette fylte virkelig min sjel med en evig og himmelsk fryd.

 

”Nå er du sliten og trett. Må Guds engel beskytte deg og gi deg hvile.” Og idet han sa dette, forsvant han.