Boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane, kapittel 4

 

Kapittel 4: Bare to ting

 

Det er så mye som vil oppta vårt sinn – så mange bøker, så mye informasjon, så mye god undervisning som fortjener vår oppmerksomhet, og som sier: ”Dette er sannheten.” Men i løpet av disse siste årene som jeg har kjent Herren, har han ledet meg til å søke to ting og ikke noe annet: (1) Å lære Guds hjerte å kjenne, slik det åpenbares i Jesus, og (2) å lære mitt eget hjerte å kjenne i lys av Jesus.

 

Å lære Guds hjerte å kjenne

 

Jeg har søkt Gud, ivrig søkt ham for å lære ham å kjenne, og for å fatte noe av dybden i den kjærlighet han har til sitt folk. Jeg har en lengsel etter å kjenne Jesu hjerte og den brennende medlidenhet som driver ham. Skriften sier det enkelt: Jesus elsket mennesker. Markus evangelium forteller oss at etter at han hadde undervist og helbredet folkemassene, så ble de sultne. I sin store kjærlighet så Jesus dem ”som får uten hyrde” (Mark. 6,34). Det var ikke nok for ham at han hadde helbredet og undervist dem. Han viste personlig omsorg for den enkelte av dem. Deres fysiske velbefinnende var viktig for ham, endog maten brydde han seg om.

En gutt med fem brød og to fisker var nok til at Jesus kunne gjøre nok et under. Dette underet skjedde gjennom Jesu villige, men dødstrette kropp. Jesus hadde jo tatt med seg disiplene hit ut for å hvile. ”For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang fikk tid til å spise” (Mark. 6,31). Jesus hadde altså kommet dit for å be og hente ny styrke. Døperen Johannes, forløperen for Jesus, var blitt halshugget av Herodes tidligere samme uke. Jesus var altså følelsesmessig og fysisk utmattet da han sørget for mat til folkemengden. Og de fikk ikke bare litt, de fikk spise så mye de orket. ”Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle” (Mark 6,41). Det var tusenvis av menn, kvinner og barn, og alle ”spiste…og ble mette”! Jesus hadde virkelig hjerte for menneskene! Dette underet var for dem – vi leser ikke om noe under som var beregnet på ham selv, bortsett fra at han tilfredsstilte sin hellige kjærlighet da han hele tiden løftet sine trette hender med stadig mer brød og mer fisk. I sin stadig større svakhet fortsatte han å gi for at andre skulle bli fornyet!

Jesus elsker mennesker – alle mennesker, og særlig dem som samfunnet ikke bryr seg om. Derfor må jeg vite nøyaktig hvor langt han var villig til å gå for å kunne hjelpe et menneske. Det er nemlig samme strekning som han i dag ønsker å reise gjennom meg! Jeg må vite hans tanker når det gjelder sykdom, fattigdom og menneskelig lidelse. Som hans tjener er jeg ubrukelig for ham dersom jeg er uvitende om dette. Dersom jeg virkelig ønsker å gjøre hans vilje, er det livsviktig at jeg kjenner hans hjerte. Alle mine studier og all min bønn er derfor noe mer enn en søken etter kunnskap. Jeg søker Guds eget hjerte.

 

Å kjenne våre egne hjerter

 

Men når jeg begynner å nærme meg Guds hjerte, vil hans nærvær bli en hellig ild som renser meg på dypet av mitt hjerte. Når jeg får se hans uendelige rikdom, ser jeg samtidig min egen fattigdom. Salmisten skrev: ”Hvem kan gå opp til Herrens fjell, hvem får stå på hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte, den som ikke farer med svik og ikke sverger falsk ed” (Salme 24,3-4).

Vi kan ikke engang finne fram til Herrens fjell – og enda mindre gå opp på det – dersom det er falskhet i vårt indre. Det er umulig å tjene Gud i hans helligdom hvis våre hjerter er urene. Det er bare de rene av hjertet som kan se Gud. Å nærme seg Gud, er å gå inn i sannhetens brennende ovn, der våre sjeler blir renset fra all falskhet. Skal vi kunne leve der i helligdommen, må ærlighet og oppriktighet få styre oss. Det gjelder også når vi tror at en løgn er det eneste som kan redde oss. For hvert nytt skritt vi tar opp på Herrens fjell, blir vårt indre mer gjennomsiktig. Motivene som driver oss blir avslørt.

Det er dette guddommelige kallet til å komme nærmere Gud som driver oss (Fil. 3,14). Men sjelen i oss forsøker å gjemme seg, der den kryper sammen i frykt og mørke, fullt klar over at den lever i en verden av halvsannheter og selvbedrag. Dette er vårt indre menneske som Gud lengter etter å sette i frihet. Har du sett ham, ditt innvortes menneske, som bare kan settes fri av sannheten? Ja, vi søker hellighet, men sann hellighet må begynne her, i hjertets innerste dyp. Det er bare ærlighet som fører til hellighet! Å Gud, må lengselen etter sannhet blir så stor at vi ikke gir opp før vi står på ditt hellige sted!

Overalt møter vi mennesker som innbiller seg at de kjenner ”sannheten”. Men det finnes verken hellighet eller kraft i deres liv. Sannhet må bli noe mer enn historiske læresetninger, den må bli mer enn et museum med religiøse gjenstander, minner fra den gang Gud var i funksjon. Sannhet er å kjenne Guds hjerte slik det blir åpenbart i Jesus, og det er å kjenne våre egne hjerter i lys av Guds nåde.

Vi er alle mennesker som er omgitt av et uvitenhetens slør. Vi kjenner knapt den fysiske verden som omgir oss, og enda mindre kjenner vi våre hjerter. Når vi søker Guds hjerte, søker vi, uten selv å vite det, våre egne hjerter. Det er nemlig bare når vi finner ham at vi oppdager oss selv. Vi er nemlig ”i ham”.

Når jeg søker Gud, og dermed åpner mitt hjerte for ham, kan jeg skjelvende gjøre kong Davids bønn til min: ”Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei” (Salme 139,23-24).

La oss legge av hykleriet og våge å se på våre hjerter slik de virkelig er. Jeg vet at Gud har skapt oss hele og fullkomne i Kristus. Det er jeg overbevist om. Men i de første tre kapitlene i Johannes’ Åpenbaring sier ikke Jesus at menigheten er ”fullkommen i hans øyne”. Nei, han viser dem deres hjerter, han avdekker deres synd. Uten kompromiss krever han at de skal leve i seier, midt i den vanskelige situasjonen hver enkelt av dem befinner seg. På samme måte som dem, må vi også være klar over våre behov. Og på samme måte som dem, møter vi mennesker vi ønsker å frelse, mennesker som befinner seg i et verdenssystem formet av løgn, forførelse og råttenskap. Vår gamle natur er som velbrukte sko. Der føler vi oss hjemme. Vi kan leve i kjødet uten engang å være klar over det. Fiendene som beseirer oss, befinner seg skjulte og klare til angrep i vårt eget indre! Den Hellige Ånd må vise oss våre fiender før vi kan beseire dem!

Profeten Jeremia hadde følgende å si om menneskets natur: ”Hjertet er mer fullt av svik enn noe annet, det kan ikke leges” (Jer. 17,9). I en av Davids bønner finner vi et tilsvarende rop: ”Men hvem kan merke sine feiltrinn? Tilgi meg hver synd jeg ikke vet om. Ja, vern din tjener mot skammelige synder, så de ikke får makt over meg. Da kan jeg være hel i min ferd, frikjent for store overtredelser” (Salme 19,13-14).

I vårt indre kan vi faktisk ha feilaktige holdninger som styrer oss uten at vi er klar over det. Er vi for eksempel klar over hvor mange av våre handlinger som blir styrt av forfengelighet og ønsket om å bli akseptert av andre? Har det gått opp for oss i hvor stor grad frykt og angst påvirker våre avgjørelser? I vårt indre kan vi ha alvorlige problemer, men vi er enten for stolte eller for usikre til å innrømme at vi trenger hjelp. Vi har svært høye tanker om oss selv, til tross for at vi bare kjenner oss selv i svært liten grad! Vi vet nok hvordan vi bør stå for å ta oss best mulig ut på et bilde, men vet vi hvordan vi tar oss ut når vi ler eller gråter, spiser eller sover, når vi snakker eller er sinte? Faktum er at vi i svært liten grad er klar over hvordan andre ser på oss på det ytre plan. Og i enda mindre grad er vi klar over hvordan Gud ser på vårt indre menneske. Syndefallets tankemønstre rettferdiggjør automatisk våre handlinger, tanker og holdninger. Uten Den Hellige Ånd er vi nesten forsvarsløs mot vår egen, iboende tendens til å føre oss selv bak lyset.

Ønsker vi å være hellige, må vi derfor først erkjenne og oppgi vår falskhet. Når vi er rettferdiggjort ved tro og renset i Jesu offerblod, trenger vi ikke late som om vi er rettferdige. I lys av Guds nåde er vi rettferdige! Men vi trenger å bli ærlige.

Det er ingen fordømmelse for den som har et oppriktig hjerte innfor Gud. Det ligger ingen straff og venter på oss. Det eneste vi må gjøre, er å omvende oss og bekjenne våre synder. I samme øyeblikk er vi tilgitt og renset. Den eneste forutsetning for å bli satt fri fra synd og selvbedrag, er at vi elsker sannheten og ønsker den velkommen i våre liv. Vi trenger bare å kjenne to ting: Guds hjerte slik det åpenbares i Jesus, og våre egne hjerter i lys av Jesus.

 

Nådens Ånd

 

Vi søker den hellighet som bringer Guds herlighet inn i våre liv. Skal vi nå dette målet, er det ikke nok at vi får tak i sannheten. Vi må kjenne veien som fører oss dit hvor Guds herlighet er, og den veien heter nåde. Jonathan Edwards, den engelske vekkelsespredikanten som levde for over to hundre år siden, sa det slik: ”Nåde er begynnelsen til herlighet, og herlighet er nådens mål.”