Boka "Ved Mesterens føtter"; kapittel 4 av Sadhu Sundar Singh

Kapittel 4

 

Disippelen: Herre, i våre dager er det lærde mennesker og deres tilhengere som anser frelse ved din forsoning og ditt blod for meningsløs og fornuftsstridig, og de sier at Kristus bare er en stor lærer og et eksempel for vårt åndelige liv, men at frelsen og den evige glede kommer av våre egne bestrebelser og gode gjerninger.

 

Herren: 1.Husk på at åndelige ting og religionen har mer å gjøre med hjertet enn med hodet. Hjertet er Guds tempel, og når hjertet er fullt av Gud selv, blir også hjernen opplyst. Når dette ikke er tilfellet, er hjernen og forståelsens øyne, uten det sanne lys, like unyttige som de naturlige øyne er det uten dagslys. I mørke tar man iblant en orm for et tau og et tau for en orm. På den måten villeder denne verdens lærde jevne folk ved sin forvridde utlegning av åndelige realiteter. Til å forlede Eva brukte ikke Satan et får eller en due, men en slange som var det treskeste av alle dyr. Han benyttet nettopp den snedighet som et fint våpen. På samme måte finner Satan i våre dager at de vise og lærdes kløkt og lærdom og de intelligentes intelligens er fine redskaper til å villede og ødelegge troende, og bruker dem deretter. Bare kløkt er ikke nok. Man må også være troskyldige som en due. Derfor har jeg sagt: ”Vær kloke som slanger og enfoldige som duer (Matt. 10,16).

 

2.Mitt kors og min forsoning har samme virkning på troende som kobberslangen hadde på de israelitter som var bitt av slangen. Alle som så på den med troens blikk, ble frelst (4. Mos. 21,9; Joh. 3,14-15). De som bare regnet den for et stykke kobber i stedet for å tro, begynte å gjøre innsigelser: ”Hva er det ved dette kobberstykket? Å se på det er den rene dårskap. Hvis Moses først ville gi oss en motgift, en medisin, eller et spesielt middel til å redde oss fra de giftige slangene, da var det verdt å tro på; men hva slags spesielt middel mot gift kan det være i denne stangen?” Følgen var at de døde alle sammen. På samme måte vil også de gå under som bestrider det i våre dager, som nekter å tro på Guds egen frelses vei, og vil omkomme i sin egen synds gift.

 

3.En ung mann falt ned fra et stup og kom så sterkt til skade at han mistet meget blod ved sårene sine og var døden nær. Hans far brakte ham til en lege, og legen sa: ”Livet er i blodet. Den unge mann har mistet så mye blod, at han bare kan komme seg igjen hvis noen er villig til å gi ham sitt eget liv eller sitt eget blod, ellers vil han dø i løpet av kort tid.” Med hjertet fullt av kjærlighet gjorde faren seg straks rede til å gi sitt eget blod. Farens blod ble ført inn i den unge mannens årer, og sønnen kom seg. Slik er mennesket falt utfor hellighetens stup og er kommet til skade ved sine egne synder og er døden nær, for hans åndelige liv er gått tapt. Og slik gir da jeg mitt eget åndelige og evige blod for dem som angrer og tror på meg, for at de skal slippe ødeleggelse og få evig liv; for det var nettopp for dette jeg kom, at de skal ha liv og ha overflod (Joh. 10,10) og skal leve i evighet.

 

4.I gammel tid var det forbudt å drikke dyrs blod og spise visse dyrs kjøtt for at de skulle unngå ulike sykdommer, og således at mennesket som hadde et animalsk legeme, ikke skulle utvikle sine animalske og kjødelige tilbøyeligheter ved å spise dem og drikke blod; og ved dette ble de reddet fra mange onde virkninger. Men nå er mitt kjød i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke (Joh. 6,55), for av det hentes åndelig og aldri sviktende liv, og fullkommen sunnhet og himmelsk fryd og glede kan vinnes.

 

5.Å få forlatelse for synden er ikke hele frelsen. Full befrielse fra synden er full frelse. For det kan skje, at selv om man får tilgivelse for synden, kan man dø av syndens sykdom.

 

Det var således en mann som ble angrepet av en hjernesykdom som følge av at han hadde vært syk lenge, og mens han led av den, overfalt og drepte han en annen mann under et anfall av sinnssykdom. Han ble dømt til døden ved henging. Da hans slektninger anket saken og henviste til den virkelige årsak til handlingen hans, fikk han forlatelse for sin forseelse, mordet, men før slektningene kunne nå bort til ham og bringe ham den gode melding om forlatelsen, fikk de den meldingen at morderen var død av den hjernesykdommen som hadde vært årsaken til at han begikk mord. Og si så, - hva var så vunnet ved tilgivelsen? Hans virkelige trygghet var avhengig av at han ble helbredet for sykdommen sin, og da hadde det vært virkelig glede ved forlatelsen. Jeg fremtrådte i kjødet for å oppnå dette, at jeg kunne forløse dem som angrer og tror både fra syndens årsak og virkning; fra synden og straffen og døden. De dør ikke i sine synder, for jeg gir dem frelse fra deres synder (Matt. 1,21), og de går over fra døden og blir arvinger til det evige liv.

 

6.Mange menneskers liv er i fare som jegerens som så honning i et tre i skogen ved elvekanten og klatret opp i treet, og mens han nøt den deilige honningen, var han slett ikke oppmerksom på den kjennsgjerning at han var like i dødens gap; for i elven rett under treet, lå en alligator med gapet vidåpent for å sluke ham; på en annen side lå ulver og ventet rundt treet klare til å rive ham i stykker; og en tredje fare var den ting at en art små insekter hadde spist opp treets røtter. Og om en liten stund løsnet treet i roten og falt i elven, og den uforstandige jeger ble et bytte for alligatoren. På samme måte smaker sjelen, oppe i dette legemes tre, en kort stund syndens uvirkelige og uekte honning, og er aldeles likegyldig og tankeløs for at den er i verdens farlige skog, hvor Satan ønsker å rive den i stykker og ødelegge den, og Helvete venter som en alligator der nede med åpnet gap for å oppsluke den, mens usynlige og bittesmå syndens insekter har spist tvers gjennom legemet og livets røtter, og sjelen plutselig og for alltid blir Helvetes offer. Men synderen som kommer til meg, skjenker jeg evig liv som ingen noen gang kan ta fra ham.

 

7.Ved listige ord og bedragerske ting, drar Satan mennesker til seg og oppsluker dem, aldeles som en slange trekker fuglene til seg ved sine vakre øynes tryllemakt, og så sluker dem. Men til dem som tror på meg, gir jeg frelse fra den gamle slange og fra verdens ødeleggende dragelse. Som fuglen, som til tross for jordens sterke tiltrekning og imot tyngdeloven, er uberørt og flyr i frihet i den frie luften, slik kommer de (de troende) som kommer under min kjærlighets dragning og flyr på bønnens vinger, hjem i trygghet og når den evige bestemmelse som de stunder mot.

 

8. som det er med et menneske som har gulsott, at alt ser gult ut, slik ser selv det virkelig store forskjellig ut for synderen og vitenskapsmannen alt etter deres synd eller vitenskap, og det er heller ikke til å undres over at når de går et skritt videre og også regner meg for en synder slik som dem selv. Men min oppgave er å gi syndere frelse, og er ikke avhengig av verdens mening, men finnes iboende i de troendes liv. På samme måte som Levi mens han ennå var i Abrahams lend, betalte tiende til meg selv om han fremdeles ikke var født, på samme måte har troende i alle slektsledd i meg på korset fått forsoning og forløsning for alle sine synder, selv om de ikke en gang var født, for denne frelse er for alle slekter i hele verden. (Hebreerbrevet 8,9,10).

 

9. Å si at et menneske kan vinne frelse ved sine egne anstrengelser og gode gjerninger, er ganske meningsløst og uforstandig. Verdens ledere og morallærere sier ”Bli god ved å gjøre godt”. Men jeg sier ”Vær god selv før du gjør godt, da blir det gjort gode gjerninger vedvarende, umiddelbart, når livet er blitt godt og fornyet. ” Det er bare et meget uforstandig menneske som vil hevde at et bittert tre blir godt ved å fortsette å bære frukt, hvis man venter lenge nok på det. Sannheten er at et bittert tre bare blir godt ved å bli podet inn i et godt tre, og da vil dets særegne bitre art dø bort, slik at et godt tres særegne gode art og liv kan bli gydt inn i det. Det er hva vi kaller en ny skapning. Og ganske på samme måte fremkommer bare syndens frukt, selv om en synder ønsker å gjøre godt, men når han etter anger gjennom tro er podet inn i meg, da dør hans gamle menneskenatur, og han blir i meg en ny skapning. Og fra dette liv, født gjennom frelse, blir det båret frem gode gjerninger eller frukt, og hans frukt blir til all tid.

 

10.Mange har også funnet ut, ved erfaring, at et menneskes godhet verken kan sikre en sann sinnets fred eller gi visshet om evig liv eller frelse. Det viser seg med den unge mann som kom til meg nettopp i anledning av dette spørsmål. Han var kommet for å spørre meg om det gode og evige liv (Matt. 19, 16-22). Først og fremst hadde han ingen riktige forestillinger om meg, i likhet med en del verdslig sett kyndige mennesker og deres tilhengere i våre dager. Han trodde at jeg var en av de lærere hvis liv var som kalkede graver og ikke hadde et fnugg av godhet på sin side. Derfor sa jeg til ham: ”Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god.” Og han så ikke i meg denne ene gode og den som gir livet. Da jeg ville beholde ham i mitt samfunn og gjøre ham til et virkelig godt menneske og skjenke ham livet, da gikk han sørgmodig bort. Fra hans forhold er én ting helt klart, at hans lydighet overfor budene og hans forsøk på godhet var ute av stand til å tilfredsstille hans trang og gi ham full forvissning om evig liv; og hvis hans gode gjerninger hadde skaffet ham fred, hadde han aldri kommet til meg for å spørre, og heller ikke ville han gått bedrøvet bort da han kom, men som svar på mine ord ville han gått bort i fryd. Men Paulus, som forsto meg, utførte hva han hadde til hensikt, og i stedet for å bli bedrøvet, forlot han så alt og fulgte meg (Fil. 3,6-15). Slik gir jeg sann fred og evig liv til dem som oppgir å stole på sin egen rettferdighet og følger meg.