Ble sendt tilbake fra Himmelen

”De var raske til å flytte meg fra kriseavdelingen til avdelingen for intensiv behandling p.g.a. mine brystsmerter. De fortalte meg at det var hjerteinfarkt. I heisen følte jeg at hjertet mitt stoppet og jeg mistet pusten og tenkte: “Det var det.” Det neste jeg husker var at jeg så ned på kroppen min på intensivavdelingen. Jeg visste ikke hvordan jeg kom dit, men de arbeidet med meg. Det var en unge lege i hvit frakk og to sykepleiere og en mørk kar i en hvit uniform, og han gjorde mesteparten av arbeidet med meg. Han presset ned brystet mitt, og noen andre drev med kunstig åndedrett, og de ropte: ”Få tak i det!” Jeg fikk vite senere at denne mørke karen var en sykepleier på vakt. Jeg hadde aldri sett ham før. Jeg husker til og med den svarte sløyfen som han bar. Det neste som jeg husker var at jeg gikk gjennom en svart passasje. Jeg rørte ikke ved noen av veggene.

Jeg kom ut på en åpen eng og gikk mot en stor hvit mur som var veldig lang. Der var tre trappetrinn som ledet til en portåpning i muren. På toppen av trinnene satt en mann kledd i en lang kappe med en blendende hvit glans. Ansiktet hans hadde også en glødende utstråling, og han så ned i en stor hvit bok som han studerte.

Da jeg nærmet meg ham, følte jeg en stor ærefrykt, og jeg spurte ham: “Er du Jesus?” Han svarte: “Nei, du vil finne Jesus og dine elskede bak den døren.”
Etter at han hadde sett i boken, sa han: “Du kan passere!” Og så gikk jeg gjennom døren og så på den andre siden denne vakre,
briljant opplyste byen som reflekterte likesom solstråler.

Der var alt laget av gull eller noe skinnende metall, med kupler og spisstårn vakkert smykket, og gatene skinte akkurat som marmorplater, men de var laget av noe som jeg aldri hadde sett før. Der var mange mennesker som var kledd i hvite, skinnende klær og strålende ansikter. De så vakre ut. Luften virket så frisk. Jeg har aldri kjent noe lignende.

Det var en vakker bakgrunnsmusikk, himmelsk musikk, og jeg så to skikkelser som kom mot meg, og jeg gjenkjente dem øyeblikkelig. Det var min mor og min far, begge døde for mange år siden. Min mor hadde hatt et amputert bein, men dette var gjenopprettet nå. Hun gikk normalt på to bein.

Jeg sa til min mor: “Du og far er så vakre!” De svarte meg: “Du har den samme utstrålingen og du er også vakker.”

Mens vi vandret sammen med Jesus, merket jeg at der var en bygning som var større enn alle de andre. Den så ut som en fotballstadion med en åpen ende i bygningene, hvor et blendende lys strålte ut. Jeg prøvde å se opp på lyset, men kunne ikke. Det var for sterkt. Mange mennesker så ut til å bøye seg framfor denne bygningen i tilbedelse og bønn.

Jeg sa til mine foreldre: “Hva er det!” De sa: “Der inne er Gud.”
Jeg vil aldri glemme det. Jeg har aldri sett noe så herlig.

Vi gikk videre da de tok meg med for å få et møte med Jesus, og vi passerte mange mennesker.

Alle sammen var glade. Jeg har aldri kjent en slik følelse av velbehag.

Mens vi nærmet oss plassen hvor Jesus var, følte jeg plutselig denne enorme bølgen av elektrisitet gå gjennom kroppen min som om noen slo meg i brystet. Kroppen min bøyde seg mens de opererte hjertet. Jeg var kommet tilbake til mitt tidligere liv. Jeg var ikke lykkelig over å komme tilbake, men jeg visste at jeg var blitt sendt tilbake for å fortelle andre om opplevelsen. Jeg har bestemt meg for innvie resten av mitt liv til å fortelle om dette til alle som vil vite det."

Kilde:  www.kristenblogg.no/?p=270 / Rawlings, Maurice. 1978. Beyond death`s door.