Boka "Paradiset, Den Hellige stad og Tronens herlighet" av Elwood Scott. Kapittel 4: Møte med de hellige

Kapittel 4: Møte med de hellige

 

Tredje besøk

 

Den andre kvelden, ventet jeg igjen på ham uten å vite med sikkerhet om han ville komme da. Men jeg var knapt ferdig med å rydde studioet, før han var ved min side. Hans klær skinte med en underlig glans, og ansiktet hans var opplyst med himmelens lys. Jeg sa: ”Seneca Sodi, sett deg ned og fortell meg om mysteriet med din kropp og din mat. Både hånden din og frukten fra kurven din unngikk grepet fra hånden min.”

 

”En annen gang, min sønn, da skal jeg forklare deg det. Er du klar for budskapet mitt?” ”Det er jeg,” svarte jeg. Han fortsatte da:

 

På dette tidspunkt hadde vi besteget den østlige bredden og nærmet oss en mengde av lykkelige ånder. Mange av dem snudde seg imot meg. Den eldste sa nå:

 

Du vil føle deg helt hjemme med dem. Og etter et kort ord som presentasjon, sa han med et vennlig smil:

 

”Adjø, jeg vil se deg igjen,” og han var borte.

 

Blant de helt første jeg møtte, var ånden til en kjær mann, en gammel venn av meg fra Norge som jeg hadde kjent fra han var barn. Jeg hadde sagt farvel til ham ved en utenlandsk havn for nær fire år siden, og hadde ikke hørt et ord fra ham siden, før jeg nå så ham i denne mengden. Vi sto snart ansikt til ansikt. Han så forfjamset og undrende ut. Jeg sa:

 

”Sannelig, er det ikke deg, herr Hansen, min venn fra ungdommen?”

 

”Å, jo visst, og er ikke dette ansiktet til Seneca Sodi?”

 

Og med det omfavnet vi hverandre slik som bare gjenløste sjeler kan.

 

”Jeg var ikke på utkikk etter deg nå,” sa jeg til ham, ”Du så så frisk og sterk ut da jeg så deg sist.”

 

”Å ja, jeg er nå her, og ingenting kunne forlede meg til å dra tilbake.”

 

Han spurte meg:

 

”Hvor lenge siden er det du kom?”

 

Jeg skulle akkurat til å svare ham, da en annen kom bort til oss som jeg hadde kjent så godt i mange år. Hun var en edel kristen kvinne og en trofast Kristi tjenerinne i hans vingård på jorden, og som hadde ført mange til Herren. Jeg hadde ikke hørt om hennes bortgang fra jorden, men her var hun med en slik glorie av lys rundt sitt hode, at jeg med det samme tenkte på Herrens ord: ”De kloke skal skinne som hvelvingens glans. De som har ført de mange til rettferdighet, skal være lik stjernene for evig og alltid.” Daniel 12, 3.

 

Jeg så også i det store selskapet ånden til et lite barn som så nylig var gått bort. Den som hadde det i sin omsorg, fortalte og dets mor hadde grått og sørget mye, og mange hadde prøvd å trøste henne den dagen det døde, men at hennes sorg var for stor til å motta mye trøst.

 

”Å,” tenkte jeg. ”Hvis hun bare kunne se det nå i denne herligheten, med hvilken glede ville hun ikke raskt tørre sine tårer og fryde seg over den måten Gud har brakt til veie alt for Sine barn.”

 

Jeg tenkte straks på mange av mine venner og kjære slektninger som hadde gått forut mange år tidligere. ”Hvor er de nå?” undret jeg. Så jeg spurte en av de tidligere ankomne om han kjente til hvordan det var ordnet her med hensyn til de som hadde forlatt verden for mange år siden.

 

”Å,” sa han. ”De har gått til selve Staden som du ser lyset av der borte i det fjerne,” og han pekte mot utspringet av elven.

 

”Skal vi ikke selv snart dra dit?” spurte jeg.

 

”Jo,” sa han, ”så snart som gruppen vår er gjort klar som nå snart er fulltallig.”

 

Jeg så henover elven hvorfra vi nettopp var kommet, og så en hel del samlet om trærne, og jeg kunne tydelig høre dem rope:

 

”Velsignet være Herren, o, min sjel!”

 

Jeg så andre samle seg fra forskjellige steder som alle syntes å ha eskorte eller tjenende ånder som ledet dem ved deres første presentasjon av det himmelske land. Jeg tenkte igjen på det dyrebare Guds ord: ”Båret av engler til Abrahams skjød. Abrahams glede er sikkert kommet nå, hvisket jeg ved meg selv.

 

Deretter spurte jeg beskjedent og litt nølende:

 

”Er Abraham noe sted omkring her?” Mens jeg henviste til det skriftstedet jeg nettopp hadde sitert.

 

”Han var her bare en liten stund før du kom. Men så ble han plutselig kalt inn til byen i et eller annet betydningsfullt ærend, for her er alle engasjert i lykkelig tjeneste for vår Herre. Uten tvil vil han være her igjen snart, da det er han eller en av de eldste fra eldgammel tid som alltid leder de innkommende skarer til Stadens porter.”

 

Jeg syntes nå å bli meg bevisst at vi var et sted i nærheten av de store innganger til den himmelske verden hvor alle sjelene fra ulike deler av jorden ble brakt og ønsket velkommen. Helt fra den stund jeg forlot legemet, hadde det vært en konstant og mektig dragelse av min sjel opp mot Guds trone. Det syntes nesten ikke mulig for meg å forbli på jorden selv for å kaste et siste blikk på de jordiske ting, for jeg visste at jeg var gått over tidens grenser og inn i den uendelige evighet. Jeg undret meg stort over hvorfor jeg kjente denne underlige følelsen og tilbøyeligheten oppad, så jeg kjente meg fri til å spørre en i min nærhet om han kunne gi meg en forklaring.

 

”Ja,” sa han. ”Vi opplever alle det samme. Det er den åndelige gravitasjonen som drar på alle skapninger som er blitt renset og helliggjort til det store riket hvor Gud er. Uten tvil har du ofte kjent noe av det mens du var i kjødet. Noen ganger har du sukket i ditt indre og lengtet etter å frigjøres fra det dødelige kjød. Dragningene fra denne gravitasjonen har vært slik at du under sykdom eller i såre trengsler ofte har sagt: ”Om jeg hadde vinger som duen, så ville jeg fly bort for å finne ro.” Det var det som fikk Paulus til å si, som du sikkert husker: ”Jeg har et ønske om å bryte opp herfra og være med Kristus, som er det aller beste.” (Filipperbrevet 1, 23).

 

”Å, ja,” svarte jeg. ”Jeg ser det nå. Men det er ikke slik med alle sjeler når de forlater legemet, det er jeg sikker på, uansett hvordan deres moralske eller åndelige tilstand er.”

 

”Å, nei” sa min venn. ”Det er to store sentra i Guds åndelige univers. De kan sammenlignes med de to polene i magneten som du uten tvil har vært kjent med under din prøvetid – den positive og den negative. Alle sjeler blir trukket mot et av disse to stedene alt etter hvilken tilstand de er i. Guds trone er det store sentrum i Hans evige rike av lys, og mot det dras alle benådede ånder som er renset rene i Guds Sønns blod, fra den tiden de har mottatt Ham og er født av Ham, og mer eller mindre bevisst ettersom de er underordnet Hans hellige vilje, og de blir forvandlet til Hans velsignede bilde.”

 

”Jeg forstår til fulle hva du mener,” svarte jeg. ”Jeg kjente noe av det mens jeg var i mitt jordiske liv og talte med andre rundt meg om dette. Men kan du fortelle meg mer om de som velger et syndefullt liv i verden?”

 

”Det er helt motsatt,” svarte han. ”De blir dratt med en mektig kraft nedover mot den evige døds avgrunn, hvor døden alltid skal regjere.”

 

 

Møte med min bestefar

 

I det øyeblikket så jeg en komme imot meg som jeg oppdaget var min gamle bestefar, som hadde gått bort fra jorden for over tretti år siden. Han var en meget trofast Guds tjener i sin livstid på jorden. Han var gammel og grå da han forlot oss, men her var han i menneskets skjønnhet og kraft.

 

”Å, Seneca!” sa han. ”Du er endelig hjemme.”

 

”Ja, sannelig,” sa jeg, mens jeg slo armene rundt ham, og vi omfavnet hverandre med kjærlighets kyss som verden aldri kjenner til. Hans velkomstord var så himmelsk. Vi ropte begge ut:

 

”Velsign Herren, o, min sjel!” Han stilte mange spørsmål om slektninger og venner, og om hvordan tilstanden var i den menigheten vi pleide å gå i, hvor lenge siden jeg hadde forlatt jorden osv. Men jeg fant fort ut at hans spørsmål var mer av den typen spørsmål som en av de eldste i Himmelen stilte når han spurte den elskede disippelen på Patmos: ”Hvem er disse som er iført hvite kjortler, og hvor er de kommet fra?” Åpenbaringen 7, 13.

 

Den eldste visste bedre enn Johannes selv. Jeg oppdaget fort hans høyere kunnskap, til og med om jordiske ting som hadde hendt lenge etter hans tid på jorden. Jeg husket da, å, hvor sterkt! – at i den velsignede Bok står det at engelen som talte med Johannes på Patmos sa: ”..Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene boken.” Åpenbaringen 22, 9.

 

Jeg sa til ham: ”Hvordan kan det ha seg at du vet så mye om tingene i verden siden du forlot den?”

 

Han svarte: ”Vi har stor frihet her i dette veldige område i dette store kongeriket til den Allmektige Gud. Mange har kommet siden jeg gikk inn portene i Himmelen som du kjenner vel. Vi har hatt mange og lange og kostelige besøk. De har fortalt meg mye.”

 

”Jeg tenker at når tiden er inne, kan vi ha et slikt besøk,” svarte jeg, ”for jeg er så glad for å ha truffet deg.” ”Ja, det skal vi sannelig,” svarte bestefar.

 

”Men der borte kommer Abraham, og jeg ønsker at du skal få treffe ham.”

 

”Ja, det kan du være sikker på at det vil glede meg over evne, for jeg har lest og hørt om ham hele mitt liv. Å, min sjel! Så mange vidunderlige æresbevisninger som blir vist meg!”