"Å nærme seg den hellige Gud" - Kapittel 7 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 7

 

Å nærme seg den hellige Gud

 

Herren sluttet ikke å være hellig da Den nye testamente begynte. Hans natur forandret seg ikke. Da Jesus lærte sine disipler å be, begynte han med ”la ditt navn holdes hellig”. Dersom vi skal lære Gud å kjenne slik han virkelig er, må vi få en gammeltestamentlig frykt for Herren, kombinert med en nytestamentlig opplevelse av hans nåde.

 

Å forstå Guds hellighet

 

”Da Salomo hadde endt sin bønn, fór det ild ned fra Himmelen. Den fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset. Prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus fordi det var fylt av Herrens herlighet. Da alle israelittene så at ilden fór ned, og at Herrens herlighet kom over huset, falt de på kne med ansiktet mot steingulvet og tilba og priste Herre, fordi han er god og hans miskunn varer evig” (2. Krøn. 7,1-3).

Denne historien er enestående i menneskehetens historie. Etter at Salomo hadde innviet templet, steg Herrens herlighet ned og fylte huset. Hva besto denne herligheten av? Den var lyset, den evige Guds strålende hellighet som brøt gjennom til menneskenes verden. Det var et tegn på at Herren selv på en personlig måte var kommet nær! Så mektig var denne åpenbaringen av herlighet at prestene ikke kunne gå inn i templet. Etter at ilden var falt og herligheten fylte templet, leser vi: ”Så ofret kongen og hele folket slaktoffer til Herren. De slaktofrene kong Salomo bar fram, var 22.000 okser og 120.000 sauer” (2 Krøn 7,4-5a).

Prøv å forstå dette! Kongen ofret 22.000 okser og 120.000 sauer! De tjente ikke en usynlig Gud i tro – de befant seg i den evige Skaperens beviselige nærvær! Salomo kunne gjerne ha ofret en million okser. Det ville allikevel ikke ha tilfredsstilt hans øyne der han skuet Guds herlighet!

Det er bare vår grenseløse uvitenhet om hvem Herren virkelig er som får oss til å begrense de offer vi bringer ham.

Salomos offer viser oss at jo klarere vi får se Gud slik han virkelig er, jo mer drives vi til å gi ham vårt alt. Men her ligger hovedproblemet for alle dagens kristne: Selv om de fleste kjenner Gud rent intellektuelt, så er det få som kjenner ham i hans herlighet. Våre kirker blir ofte helligdommer for formalisme, og ikke for Guddommens eget nærvær. Vi som hører hjemme i den delen av kristenheten som roser oss av at vi har forkastet det rituelle, har bare erstattet dette med ulike former for nye, mindre synlige ritualer. Men hvor er Gud? Hvor er hans skapende, grenseløse kraft i våre samlinger? Vår var siste gang våre pastorer ikke kunne gjennomføre gudstjenesten fordi de ble overveldet av Guds herlighet? Slik var Det gamle testamentets Gud, den Hellige som Jesus åpenbarte.

Hebreerne visste at Gud var hellig. Det var både deres styrke og deres problem. Han var nemlig for hellig til at de som syndige mennesker kunne se ham. De tjente ham uten å kunne ha noe personlig forhold til ham. De aller fleste jøder bar ikke fram sine offer fordi de med iver søkte Guds nærvær. De gjorde det for å tilfredsstille hans uforanderlige rettferdighet (Hebr. 2,1-2).

Den vanlige israelitt søkte aldri å nærme seg Gud, men kom med de nødvendige offer til de lokale prestene. Prestene hadde, på sin side, en rekke regler og forberedelser som måtte følges før de kunne nærme seg Gud. Det var daglige, ukentlige og årlige offer, syndoffer, takkoffer når grøden var i hus og offer når en var blitt frisk etter sykdom. Men uansett hvilke behov folk hadde, kunne ikke prestene nærme seg Den Allmektige uten først å ha ofret blod eller korn. De skulle foreta rituell vasking, brenne røkelse og framsi spesielle bønner. Alt måtte i minste detalj skje slik seremoniloven foreskrev.

For ytterligere å illustrere Det gamle testamentets oppfatninger av Gud, forteller Tredje Mosebok at Arons sønner, som også var prester, bar uinnviet ild fram for Herren. Da de gjorde det ”fór det ild ut fra Herren og fortærte dem, og de døde for Herrens åsyn.” Moses trøstet Aron og sa: ”Det er dette Herren talte om da han sa: For dem som står meg nær, vil jeg åpenbare min hellighet”. Og Skriften fortsetter med å si: ”Aron tidde” (3. Mos. 10,2-3). For Aron var Guds hellighet en fullgod forklaring på hvorfor Arons uhellige sønner umiddelbart måtte dø.

Forholdet mellom Gud og hebreerne hadde egentlig ikke noe med fellesskap å gjøre. Det var nesten utelukkende et spørsmål om å følge ritualene og loven. Bortsett fra profetene og en håndfull konger, var det få som levde i harmoni med Gud.

For oss som er kristne, har Gud i kraft av Jesu blod, åpnet en vei inn i helligdommen, der Gud åpenbarer sitt vesen for oss (Hebr. 10,19-22). Men hos israelittene var det bare øverstepresten som kunne gå inn i det aller helligste, og det kunne bare skje én gang i året, på den store forsoningsdagen. Tradisjonen forteller oss at før han gikk inn, ble det bundet et tau til foten hans, og små bjeller ble sydd fast til klærne. Dersom han plutselig skulle dø eller få et illebefinnende mens han var i helligdommen, ville de tause bjellene varsle de andre prestene, og de kunne trekke ham ut av det aller helligste uten å bryte loven.

Denne nøyaktigheten og forsiktigheten fra øversteprestenes side er noe som kjennetegner den gammeltestamentlige jøde: Ingen våget å nærme seg Guds hellige, levende nærvær uten å overholde loven til punkt og prikke. Det endte med at jødene ikke lenger verken skrev eller uttalte Guds hellige navn. Til og med navnet hans var for hellig til å kunne nevnes i denne verden.

 

Å forstå Guds nåde

 

Nettopp denne bevisstheten om Guds hellighet var en av de viktigste årsakene til at den første menighet i Jerusalem var så full av kraft. Som jøder visste de at Guds lov var hellig. Men som kristne hadde de også lært hans nåde å kjenne. De kjente personlig Lammet, det fullkomne offer, som var kommet og hadde oppfylt lovens krav. Selve den Gud som jødene tilba, var kommet i menneskelig skikkelse og hadde gitt seg selv som en soning for synden.

Mange kristne over hele jorden fryder seg over syndenes forlatelse i Kristus, men der slutter også deres oppfatning med Gud. Jødene, som gjennom sin egen historie hadde opplevd Guds absolutte krav om rettferdighet – og hans dom over all urettferdighet – sto allikevel utenfor samfunnet med Guddommen fordi de ikke hadde grepet tak i syndenes forlatelse i Kristus. Det er når disse to sannheter smelter sammen at det skapes kraft i våre liv, og vi føres inn i den guddommelige virkelighet.

Abraham var i ferd med å ofre sin elskede sønn Isak til Gud. (Husk at enhver som har sett Gud slik han virkelig er, er villig til å ofre alt.) Mens de var på vei opp på fjellet, taler Abraham profetisk. Han sa: ”Gud vil nok selv se seg ut et offerlam” (1. Mos. 22,8). Samtidig som vi må være villige til å gi Gud alt, må vi huske på at vårt alt ikke er godt nok. Gud har sett seg ut sin egen Sønn, det fullkomne Lam. Det er bare Jesus Kristus som gir oss adgang til fellesskap med Gud.

Mange ganger kjenner vi oss uverdige, og vi prøver å flykte fra Gud som person. Den siste vi ønsker å møte i slike situasjoner, er Gud i hans hellighet. Men la oss rope på Herren midt i vår uverdighet. Vi kan flykte til Gud og få tilgivelse.

Da Johannes Døperen så Jesus, sa han til sine disipler: ”Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd” (Joh. 1,29). Guds Lam harikke bare båret verdens synd rent generelt – han har helt spesielt båret dine synder. Jesu Kristi offer er langt mer verdt enn alle okser og sauer som har blitt ofret opp gjennom historien. Han tilfredsstiller fullstendig Guds hellige krav om rettferdighet. Og mens øverstepresten nærmet seg Gud med frykt og beven, nærmer vi oss Gud med frimodighet på grunn av Kristi blod. Så stort og fullkomment er det offer Gud utvalgte seg (Hebr. 4,16).

Guds lov er hellig og rettferdig, men det offer Guds Sønn bar fram, var enda mer hellig, for ”…barmhjertigheten roser seg mot dommen” (Jak. 2,13)! Den samme Herre som fylte Salomos tempel med sitt nærvær, skal fylle – og fyller allerede nå – sitt folk! På nådens trone sitter selve det Offerlam som ble gitt én gang for alle, og det er ingen andre enn han som kaller oss til å komme fram for ham med frimodighet! Gå derfor inn i helligdommen i kraft av Jesu blod! La Jesus få rense ditt hjerte fra all synd! Vårt mål er nemlig å leve innfor den samme hellige Gud som åpenbarte seg for hebreerne i all sin herlighet!

 

Guds kraft i et hellig liv

 

Det er kraft i et gudfryktig liv. Jesus var hellig, og han hadde kraft. Paulus var hellig, og han hadde kraft. Peter og Johannes var hellige, og de hadde også kraft. Vær på vakt mot dem som i det ytre har gudsfrykt, men som fornekter dens kraft. Et hellig liv er et liv fylt av kraft.