"Forberedelser for Staden" - kapittel 6 i boka "Paradiset, Den Hellige stad og Tronens herlighet" nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 6

 

Forberedelser for Staden

 

Tredje besøk fortsatt

 

 

 

”Far Abraham, kan vi stille deg et spørsmål mens vi venter på disse skarene som nå samler seg for å bli med i denne flokken?”

 

”Naturligvis,” svarte han. ”Gjør bruk av deres store frihet.”

 

”Jeg har akkurat møtt min gamle bestefar, som har vært her i mer enn tretti år. Jeg hadde en lang samtale med ham før du kom. Han har fortalt meg mange ting om denne evige verden av lys; men idet han forlot meg for å hilse en annen venn av seg velkommen, sa han at det var en betydelig bevegelse omkring Tronen akkurat nå. Kunne du forklare det nærmere for oss?”

 

”Ja, med største glede. Store begivenheter av den mest interessante karakter som tid og evighet noensinne har kjent til, er i ferd med å inntreffe. Vår Herre har nylig gitt tilkjenne at tiden har nesten kommet da Han skal forlate den meglende Tronen og i sammen med alle de hellige og englene, stige ned til jorden for dens dom. For begeret av dens urettferdighet er nå nesten fullt.”

 

”Å, vi har ventet Kristi komme til jorden i mange år,” svarte jeg. ”Noen har til og med gått så langt at de har satt dato for når Han skulle komme tilbake.”

 

”Men,” sa Abraham, ”det var deres egen dumhet. Vår Herre har tydelig fortalt dem, som du husker fra Hans ord, og vi har troverdige kopier av den hellige skrift her i Himmelen som vi har adgang til når vi måtte ønske, at intet menneske vet dagen eller timen; selv ikke en gang englene visste det eller vet det nå. (Markus 13, 32). Ingen av oss som har vært her gjennom store perioder av evigheten, har visst når tiden skulle bli, og enda til nå har ikke den eksakte slutt blitt tilkjennegjort. Men bemerkelsesverdige begivenheter er blitt tilkjennegjort fra Tronen under det store prestemøtet, da millioner av hellige og engler møttes til den store lovprisningstjenesten som du vil få vite mer om senere. Alle oss her, i likhet med dem på jorden, er dypt interessert i denne store begivenheten, som Faderen har holdt hemmelig i Sitt eget råd.

 

Menigheten på jorden og i Himmelen vil snart forenes i en stor jubelfest og feire de endelige og store seire til vår Herres kors, ved oppstandelsen av alle de hellige, fra de dagene da Abel levde til tidens ende. De levende hellige på jorden vil, som du vet, alle bli forvandlet i et øyeblikk, på et blunk, og med guddommelig tillatelse og ordning, vil vi i Himmelen, alle dra tilbake til vår fødsels vugge og hilse menigheten på jorden.

 

Så vil den store oppstandelsen finne sted. Deretter kommer jordens store hviledag.

 

Selv om vi har vært her i lange tider, så har vi likevel sett med stor interesse henimot denne begivenheten. Følsomme minner samler seg sammen fra barndommen og den tidlige ungdommen, og vi føler oss glade over å vite at vi snart skal besøke stedet for vår tidlige erfaring i verden og stedene som vitnet om vår frelse fra synd. Og så skal vi ta i mot fylden og fullstendiggjørelsen av vår frelse, forløsningen av våre legemer. Noen ganske få av oss har allerede hatt vår oppstandelse som du ser i mitt eget tilfelle.”

 

”Jeg har ventet en stund med å spørre,” svarte jeg, ”om hva som var den store forskjellen mellom ditt utseende og de andre glade åndene og også meg selv?”

 

”Alle de eldste,” sa han, ”mottok sin oppstandelse den gang vår Herre ble reist opp, og med Ham kom førstegrøden av dem som sov i døden; men likevel skal også vi bli friskt utsmykket sammen med dere til Lammets bryllup, som er en stor begivenhet som vi alle ser fram til.”

 

”Å, velsignet være Herren vår Gud! Min sjel er fullkomment begeistret for Hans usigelige gave,” sa jeg.

 

”Det gjør du vel i,” sa Abraham, ”den begeistringen vil aldri dø ut i din sjel. Tiden er nesten her, og de hellige og englene har brakt nyhetene til de ytterste grensene av dette himmelske området. Også Den Hellige Ånd, som er menighetens lys på jorden, så vel som i Himmelen, inspirerer og påskynder de mest gudfryktige i den stridende menighet med denne store begivenhet. Jeg vil tale til dere igjen om dette, hvis dere vil; men nå ser jeg at selskapet vårt er omtrent fullt, og vi må forberede oss til å dra av sted til den hellige Stad.

 

Dere vil finne ut at oppførselen til hver enkelt i denne store mengden, ikke vil være den samme, selv om nesten alle er nylig kommet fra jorden. Men et lite unntak er alle ivrige etter å se Kongen i Hans skjønnhet og herlighet. Noen blir mer og mer glade, mens andre ikke blir så glade som dem.

 

Noen har ikke gjort god bruk av sine anledninger på jorden, og har ikke fylt sine sjeler med det gode. De har ikke hengitt seg til mye bønn og anstrengelser for å utvikle Åndens frukter, det som danner karakteren for evigheten. De har bygget med tre, høy og strå, i stedet for gull, sølv og kostelige steiner. Men føl deg selv rolig, for vi skal snart dra av sted til Staden.”

 

Da han begynte å gå fra oss, stoppet han og sa:

 

”Jeg ser deres iakttakelser. Mens vi har stått her og forberedt oss for reisen vår til Staden og til Tronen, har dere lagt merke til noen som har vært tilbøyelige til å sakke akterut, og som ikke er så mye fylt med fryd og glede.”

 

”Ja,” sa jeg, ”og jeg tror jeg forstår det. Jeg husker mens jeg var på jorden, at mange av Guds barn aldri kunne formå å tre helhjertet inn på livets vei. Deres tro var svak og utilfredsstillende. Og i tider med stor jubel innfor Herren, hadde de liten sans for det som var av dypere karakter i Guds kongerike. De manglet hva vi kalte virkelig sann innvielse til Gud. Noen ganger måtte vi nesten spørre om de virkelig var frelst fra de tidligere synder. Det var en lov i blant oss at de som hadde en klar kunnskap om stor tilgivelse, alltid elsket mye, og de som var fylt med den velsignede Hellige Ånd, hadde en erkjennelse av stor seier over verden, kjødet og Djevelen, og var av dem som var overvinnere, og som hadde rett til Livets Tre, og til å tre inn gjennom portene til Staden. Disse var fylt med stor jubel i sine sjeler, og det virket som om den samme tilbøyelighet har strukket seg inn i det himmelske kongeriket.”

 

”Du har fullstendig rett, min sønn,” sa Abraham, ”og når disse fattige i sjelslivet kommer hit, har de liten sans for krystallelven. Ikke kan de glede seg over fontenene ved Tronen og heller ikke har de stor sans for frukten på trærne som du uten tvil har spist av. De blir mer opptatt av at de har kommet hit, og av bladene som har en slik søt duft, og som er så fulle av kraft for dere.”

 

Hele tiden, da han talte til meg, ble jeg stadig minnet om apostelens ord: ”Da skal enhvers verk åpenbares; for dagen skal vise det, det skal ilden prøve. Om det verk som en har bygget, står seg, da skal han få lønn. Om hans verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.” (2.Kor. 3,13-15).

 

”Hvor velsignet,” sa jeg, ”at de har selve grunnvollen, forsoningen, som ble utført av vår Herre Jesus Kristus, og det privilegiet til disse bladene som jeg husker er til legedom for folkene.” (Åpenbaringen 22).

 

Abraham sa til meg:

 

”Gud kan ikke belønne dem i stor utstrekning på grunn av deres manglende evne til å ta imot, men likevel så langt som de er forberedt til å være mottakelige, vil de glede seg over herlighetene i dette kongeriket. En stjerne er forskjellig fra en annen i glans. De forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som solen for evig og alltid.” (Daniel 12, 3).

 

”Nå må jeg la deg hvile,” sa Seneca. ”Du har trofast tjent meg og er trett. Jeg treffer deg snart igjen på den andre kvelden.” Han sa ”God natt!” og forsvant.