-Jesus Kristus garanterer for meg

Mel Tari forteller:

"En kveld etter et bønnemøte sa Herren:

-Reis nå! Forbered din avreise til i overimorgen.

-Å, nei, Gud, det er umulig, svarte jeg. -Jeg kan ikke skrape sammen så mye penger på den korte tiden. Jeg har ikke penger i det hele tatt.

Men Herren fortsatte:

-Fortell dine venner og din familie at du skal reise til Amerika om to dager.

Jeg tenkte for meg selv at det nok var det sikreste ikke å si noe til dem. De ville antakelig tro at jeg var blitt gal. Men Herren fortsatte å tale til meg, og umulig det enn så ut, så sa jeg til dem alle sammen at jeg tenkte å reise til Amerika om et par dager.

De begynte å le, akkurat som jeg hadde tenkt.

-Mel, det er umulig. Du er gal, sa de.

-Mel, sa min far. -Jeg er glad for at du nevnte dette for meg, men si det ikke til flere. De tror bare at du er blitt gal.

Det første problemet var å ordne med transporten til Kupang, provinshovedstaden på Timor. Den ligger om lag sytti engelske mil fra min landsby, Soe. Hvis du noen gang kommer til Timor, vil du forstå hvorfor jeg var så bekymret for denne første etappen på min reise. Det er forenet med en hel del vanskeligheter å reise i mitt land. Iblant, om man er heldig, kan man følge med en av regjeringens lastebiler, men som regel må folk gå langs de besværlige jungelstiene.

Akkurat på denne tiden talte Herren til to søstre i Djakarta. Han gjorde det klart for dem at jeg trengte hjelp. De fikk befaling av Herren om å fly til Kupang, leie en jeep og så kjøre til Soe for å hjelpe Mel Tari å komme til Djakarta.

-Gud, Mel er jo nettopp kommet tilbake fra Soe, og så sier du at vi skal reise å hente ham? protesterte de. (Jeg hadde vært i Bandung og talt på en misjonærkonferanse.) Herren sa til dem at de skulle reise i alle fall. Så tok de flyet de femten hundre engelske mil til Timor, leide en jeep og kom til Soe. Om kvelden kom de til mitt hjem.

-Mel, trenger du skyss til Djakarta? spurte de.

-Pris skje Gud, det trenger jeg, og jeg kan reise med det samme, svarte jeg.

Samtidig fikk jeg et telegram fra Amerika, der det sto at på Pan Americans kontor lå det en tur- og returbillett for meg til Amerika, og i en bank i Kupang lå det penger for reisen til Djakarta.

Telegrammet var fra en familie som jeg aldri hadde hørt snakk om, men Herren hadde talt til dem og sagt at de skulle sende penger til Indonesia, slik at Mel Tari kunne reise til Amerika. De hadde aldri truffet meg, men de var lydige mot Herren og sendte pengene.

Jeg tok med meg telegrammet til banken og fikk ut pengene som sto der på min regning. Men da jeg kom til Djakarta, dukket det opp et virkelig problem. Hvordan skulle jeg få visum til Amerika? Jeg hadde ingen som kunne garantere for meg!

Visekonsulen ville ikke utstede noe visum for meg.

-Hvem garanterer for Dem? spurte han.

-Jesus Kristus, svarte jeg.

-Ja, han er kanskje en bra mann, sa han. -Men vi kan ikke akseptere ham som kausjonist.

Jeg måtte gå derfra uten visum, men etter lunsj - og mye bønn - sa Herren til meg at jeg skulle gå tilbake til konsulatet og be om visum for annen gang.

Visekonsulen var nå gått ut, og jeg fikk snakke med en kvinne, som antakelig var konsulen.

-Hvem garanterer for Dem? spurte hun også.

-Jesus Kristus, svarte jeg også denne gang.

Uten å nøle skrev hun straks ut mitt visum og ga meg det.

-Hvor skal De bo i Amerika? spurte hun.

-Herren kommer til å sørge for meg i alt. Det har han lovt meg, svarte jeg.

-Men tenk om De skulle bli til byrde for noen i Amerika, fortsatte hun.

-Nei, jeg kommer ikke til å bli til byrde for noen i Amerika. Herren, som har omsorg for en hel verden, har også omsorg for meg.

Da jeg gikk defra, sa jeg til Herren:

-Nå, Herre, har du virkelig gjort et under, men jeg taler ikke så godt engelsk ennå.

-Gå bare på, så skal jeg ta hånd om språkproblemet, sa Herren. -Hvis du skal tale og ikke kan det, så si bare til folket at Jesus har sveket deg.

Vi lander

Jeg hørte flyvertinnens stemme i høyttaleren:

-Vi skal straks lande på Los Angeles internasjonale flyplass. Vi ber passasjerene være vennlige å spenne fast sikkerhetsbeltene.

Jeg var fylt av glede. Amerika, dette vidunderlige landet, der alle mennesker trodde på Gud!

-Takk, Herre, for at du lot meg komme hit! sa jeg. -La meg nå bare få vite hva jeg skal si til dette folk som allerede vet så mye om deg.

Jeg ante lite da hvor mye hjelp jeg skulle trenge fra Herren under mitt besøk i Amerika. Det var ikke bare at jeg trengte å lære meg bedre engelsk og penger for å leve. Jeg trengte også å få det klart for meg at ordene som fantes på myntene, "In God We Trust" ikke alltid stemte.

Men nei! Dette kunne ikke være Amerika! Jeg hadde lyst til å skrike høyt. Djevelen hadde fått flyet til å lande på feil sted. Hvor jeg enn snudde meg, fant jeg destruktive bøker, barer med brennevin og mennesker som røkte.

-Hva er det som er galt? undret jeg. -Gud, hjelp meg! (Tari, 1973, s. 14.17)."

Kilde: Tari, Mel. (1973). Som et stormvær. Oslo: Filadelfiaforlaget.