"På vei til staden"

Kapittel 7

 

På vei til Staden

 

Fjerde besøk

 

 

 

Til avtalt tid kom min venn med silkeskjegget, og jeg ønsket ham velkommen til mitt studio, og sa: ”Seneca Sodi, jeg er alvorlig interessert i din beretning og har ventet utålmodig.”

”Er du klar?” spurte han. Jeg sa at det var jeg, og han fortsatte som følger:

 

På dette tidspunktet ble alt klart, og vi dro av sted. Tolv legioner av sjeler fra forskjellige steder hadde på kort tid samlet seg ved siden av elven, og alle hadde kommet på korsveien. Det spilte ingen rolle hvilket språk vi hadde brukt på jorden, for vi kunne fullt ut forstå hverandre der, og mens vi spaserte av gårde, snakket vi alle om den kostbare frelsen gjennom Jesus. Mens jeg bevegde meg bort fra mine tidligere samtaleemner og mer fritt begynte å blande meg med gruppen av glade ånder, møtte jeg noen som jeg oppdaget var gamle venner. En kjær kvinne som jeg hadde kjent som invalid i mange år, men som var en meget åndelig kristen, var i gruppen. Hun frydet seg med overvettes fryd.

 

Jeg kan ikke forklare hvordan vi gjenkjente hverandre, men det er slik en likhet med ånden og de legemlige trekkene, at vi kjente hverandre igjen med en gang, og hukommelsen var så klar at vi lot ikke til å ha glemt noen.

 

Hun virket så frisk nå, og ansiktet hennes strålte av udødelig ungdom. Da jeg kom nær henne, så jeg at det var en glorie av lys og himmelsk fryd som dekket hele hennes legeme, noe som er over min evne å forklare. Da jeg talte til henne og nevnte henne ved navn, grep hun med en gang hånden min og utbrøt:

 

”Ære være Faderen! Frelst, frelst for evig! All sykdom og lidelse er over! Halleluja!”

 

”Ja,” sa jeg, ”og hvor frisk og sunn du ser ut. De gamle tingene er borte.”

 

”Ja, i sannhet. Da du kjente meg, hadde jeg virkelig store lidelser. Jeg forstår nå ordene til Paulus: ”For vår trengsel som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål.” (2.Kor. 4, 17). Min sjel er full av herlighet. Vi er i ferd med å komme så nær Kongen i Hans herlighet. Å, hør! Hva er det jeg ser og hører? Å, Guds vogner kommer!”

 

Da jublet vi høyt, og vi kunne høre svært vakker musikk i det fjerne. Ved å se i den retningen som musikken kom fra, kunne vi se et stort følge av engler med flammende lysvogner som kom imot oss. Jeg ropte ut sammen med mange andre røster da vi fikk se det første glimtet av dem:

 

”Å, Fader Abraham, er dette vår Herre Jesus som vi så lenge har ivret etter å se?”

 

Abraham svarte kjærlig:

 

”Dette er vognene til Gud som englene kjører. De vil snart være i blant dere, og med seg har de mange gamle kjære som vil hilse dere velkommen før de bringer dere til selve Staden og Tronen. Dere husker hvordan det var på jorden, når våre venner kom fra lange reiser, hvordan vi da ville gå lange strekninger for å møte dem. Jeg pleide å gå langt ned fra Hebron for å hilse Lot og barna hans velkommen. Isak dro langt av sted ut på markene, da han fikk vite at kamelene og Rebekka kom. I deres tid gikk dere til jernbanestasjonene og til bryggene ved kysten for å møte deres kjære. De holder oppe denne skikken i Himmelen.”

 

Etter en liten stund, kom de nærmere og nærmere, hurtigere enn det raskeste ekspresstog på jorden, og de kom farende som i en stor sirkel, og det så ut som om de ville kjøre forbi. Men på Abrahams forslag og anmodning, delte den store skaren av sjeler som var på vei til Staden seg, og ble stående i to lange grupper med et åpent rom eller gang i mellom, slik at vognene kunne passere imellom oss. Snart begynte de å sakne farten og beveget seg sakte og på en yndig måte i mellom rekkene av fjetrede, ivrige sjeler. Vi sto alle i en åndeløs stillhet og holdt pusten, og var ikke bare fjetret, men himmelfalne og i stor forundring over dette vidunderlige syn.

 

Vognene, og alle som var i dem, glødet med en klarhet og herlighet, som vi visste var reflektert fra selve Tronen. Så da de endelig hadde gjort holdt, ga de fra seg et stort hallelujarop til Gud, for at Hans forløste nå var kommet.

 

Med det samme vognene sto i blant oss, så vi at de var fylt med glade og strålende personer. De løp fort ut og var så iblant oss. De hadde kommet for å møte oss og hilse oss velkommen til disse lysets og dagens evige riker. Og de var ingen andre enn venner, kjente og slektninger som vi hadde kjent så godt på jorden, og som visste at vi kom.

 

Vi pleide å ha sammenkomster når noen ble gjenforent på jorden, men de kunne ikke på noen måte sammenlignes med gleden ved dette gjensynet. Noen av disse hadde vært der i mange år. Straks etter var mange i hverandres armer. En slik fryd hadde jeg aldri opplevd før, og hvilken velkomst!

 

”Å, velsignede belønninger!” ropte jeg.

 

I blant disse var min egen mor. Hun hadde dødd for mange år siden. Jeg kan ikke forklare hvordan hun kjente meg igjen, men hun kom styrtende imot meg, og jeg kjente henne så veldig godt igjen, og sa:

 

”Å, mor, er dette deg?”

 

Hun var skjønn og yndig. Hun favnet meg i sine armer, og sa:

 

”Jeg visste at du kom.”

 

Minner fra barndommen med alle hennes vennlige smil og den godhet som en mors kjærlighet bringer med seg, kom tilbake til min erindring.

 

Det var mange andre som hadde det på samme måten som meg selv. Mødre og sønner, fedre og barn og gamle venner ble gjenforent. Herligheten og gleden for anledningen overgikk alt jeg inntil da hadde opplevd.

 

Så inviterte vognførerne oss alle kjærlig til å ta plass. Vi tok selvfølgelig imot deres vennlige tilbud med takknemlighet, og vi var snart inne i vognene. Hele mengden priste Gud. Etter noen få øyeblikk fløy vi med full fart imot Stadens port mens vi fulgte den retningen som elven gikk i.

 

Lyset fra Staden, som jeg hadde sett i fra mitt første ankomststed, ble mer og mer strålende ettersom vi nærmet oss den. Vi kunne omsider se gjenskinnet av murene av jaspis. Selv om vi rullet av sted med en så stor hastighet, var hjulene lydløse og vognene uten ulyder. Landskapet på begge sider så på avstand ut som et glasshav som var blandet med ild. Men ved en nærmere undersøkelse syntes det å være uforgjengelig. Der var blomster av uvisnelig herlighet, og med en endeløs variasjon av farger. Noen lignende blomster hadde jeg aldri sett tidligere for manges vedkommende, og de tiltrakk seg allmenn oppmerksomhet på grunn av deres ubeskrivelige skjønnhet. Vi så tusener av engler og glade ånder i alle retninger; men alle jeg så, virket svært glade og lykkelige i deres arbeid. Jeg tenkte på Herrens ord: Han gjør Sine engler til vinder og Sine tjenere til flammende ild.

 

Jeg sa til min mor:

 

”Kan du fortelle meg hvorfor vi ikke ble brakt direkte til Tronen med en gang da vi forlot vårt jordiske hjem?”

 

”Fordi dere ikke kunne ha holdt ut disse herlighetene, men dere hadde blitt fullstendig forvirret og bevisstløse av denne blendende glansen. Selv ikke nå, etter at deres styrke og kraft har økt, kan dere tåle Stadens herlighet og storhet før dere har blitt ytterligere forberedt på det. Den samme loven er rådende i Himmelen som på jorden. Den gamle pakts herlighet, som patriarkene og jødene levde under, var av langt ringere herlighet enn den nye pakts herlighet, og på samme måte er himlenes rike på jorden av en langt ringere kvalitet enn riket her, som du kan se med hensyn til herlighet og velsignelse. Så dere kunne ikke bli ført inn til Tronen før dere nådigst var beredt for det.

 

Men jeg er så glad for at du er her. Jeg fikk høre at du kom, før du nådde portene til Paradiset, og jeg har ofte fått høre om deg siden jeg forlot deg. Nettopp denne engelen, som du ikke kan kjenne igjen, og som er din vognfører, har ofte vært hos deg. En gang da du var meget syk og borte fra hjemmet ditt, og holdt nesten på å dø, var han ved sengen din hele natten og la hånden sin på deg og sa at du skulle leve og fullføre ditt arbeide. Han har fortalt meg hvordan han reddet deg i vannet en gang du holdt på å drukne.”

 

”Å mor, var han der den gangen?”

 

”Ja, virkelig, sønnen min, og hans egen hånd rettet opp den lille båten din da den nesten hadde kantret.”

 

”Vel, mor, jeg følte alltid at det var et mystisk forsyn som reddet oss den dagen. Men hvor lite jeg visste at denne engelen fra Himmelen var med meg den gangen. Å, takk Gud for Hans vidunderlige omsorg!”

 

”Ja,” sa mor. ”En gang fortalte han meg at han hindret deg fra å gå på et jernbanetog. Hvis du hadde gått på det, hadde du mistet livet, og ditt arbeid hadde ikke blitt utført. Husker du ikke de mange ganger da du opplevde en merkelig omsorg som du noen ganger undret deg over, men som du andre ganger var sorgfull over. Han beskyttet ditt liv og skjermet deg fra de farefulle stormer. En dag kan du spørre ham ut om alle disse tingene, og vi vil selv snakke om alt sammen, for vi er bare i vårt evige livs gryende vår. Men ser du at vi nærmer oss gullporten, som funkler som en stor perle, beslått av tusener skinnende edelstener? Om en liten stund, vil vi alle være med å synge sangen om Moses og Lammet. Kan du den?”

 

”Ja,” svarte jeg, ”for den har vi sunget i Paradiset, langt av sted herfra, der hvor denne store skaren ble samlet.

 

”Jeg gjentok den i en dempet tone til min mor, men jeg ønsket å rope den av full hals.

”Se her,” sa hun. ”Ta denne harpen som jeg har brakt med til deg.” Hun løsnet den fra gullbeltet som hun hadde på seg og ga den til meg.

 

”Se, jeg har også en som er lik den.”