Torsdag 21 November
Like utenfor Stadens mur - Kapittel 8 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott
Kapittel 8
Like utenfor Stadens mur
Femte besøk
Seneca kom som vanlig og fortsatte sin beretning:
Rett etter at vi var kommet nær den store porten, kom en av de eldste og møtte oss, og sa:
”Velkommen alle sammen, dere barn av Gud. Deres gjenløser står akkurat innenfor porten der borte hvor dere snart vil komme inn.”
Den eldste bukket så yndig, og hans ord var så hjertelige, og så fulle av kjærlighet at det lot til å sende en sitring av glede i hver sjel.
Jeg kastet mine øyne opp mot den majestetiske muren. Den var meget høy, og den skinte med en klarhet som ikke lar seg forklare. Den hvilte på tolv massive fundamenter som hver hadde navnet på en av apostlene skrevet over den. Etter det tolvte fundamentet, kom det til syne en majestetisk trappegang.
Peters navn var skrevet på det første fundamentet. Paulus på det andre, Johannes på det tredje, Jakob på det fjerde, og slik fortsatte det til toppen. Fra det øverste fundamentet, som var utsmykket med en ametyst, steg muren veldig høyt i været. Lyset som strømmet fra disse fundamentene, var av det mest praktfulle slag. Her så jeg at Abraham gikk like forbi, så jeg spurte ham ut om det nye mysteriet som muren med sine fundamenter representerte.
”Denne muren er den evige garanti for Guds folk. Så lenge som denne muren skal stå, er de for evig trygge. De mektige Guds sannheter, kunngjort av apostlene, likesom undervist av vår Herre Selv, er vår evige sikkerhet. Lenge før min tid på jorden, ble en viss del av englene ikke lenger værende i sannheten, og Gud kastet dem ut så de falt ned i evig mørke og skam. Men nå er det slik at denne muren, som dere bare kan se en liten del av, omslutter hele denne store Staden, og innenfor sannhetene som disse fundamentene hentyder til, skal vi forbli for alltid, mens vi går inn og ut av Staden og finner evig vederkvegelse.
Du ser den store Juda-porten der borte? Dens rammer og hengsler er av det reneste gull, og selve porten er en eneste stor perle. Denne porten står alltid åpen, for det er ingen innskrenkning av frihet i Himmelen. Grenseløs frihet er nå deres i all evighet. Og muren gjelder for dem som er utenfor Staden, så vel som for dem som er innenfor den. Englene ved porten er der for å gi veiledning til alle som spør. Du vil videre huske at det er tolv av disse portene, så vel som tolv fundamenter, og det er også tolv engler, så vel som tolv porter. Intet menneske kan gå inn disse portene uten å være forberedt fullt ut.
La du merke til noen som langt bak sakket av fra de andre? I verden måtte du, for å gjøre fremskritt, alltid følge sannheten. Denne muren med dets porter markerer en bestemt opplevelse i de gjenløstes løpebane. Det er en mer fullstendig utvikling av de store sannhetene som vi finner omtalt vedrørende det gamle tabernaklet: Det hellige og det aller helligste; som gjelder de hellige både på jorden og i Himmelen.”
Nettopp da la jeg merke til mange glade sjeler med Guds herlighet over seg som kom gjennom portene imot oss. De var alle kledd i det reneste hvitt, og hver hadde en harpe i sin hånd. Da de kom nær oss, begynte vi å kjenne hverandre igjen. Disse hadde blitt forløst fra de områdene på jorden som vi kom fra. Mange av dem var gamle venner som hadde forlatt jorden for mange år siden, men som vi hadde kjent godt tidlig i livet. Som soldater i Herrens armé, hadde mange av oss kjempet Hans kamper i sammen.
Gjenkjennelsen var så fullstendig, og minnene så friske at det bare virket som om det var dagen i forveien at vi hadde blitt skilt ifra dem, og at de hadde sagt adjø og seilt av gårde i mot den himmelske havnen. Det ble ikke gjort noe forsøk på å holde følelsene tilbake, for det var ikke mulig. Det var et halleluja til Gud. De virket like glade som vi var. Jeg tenkte igjen på hvor svakt vi hadde trodd Guds ord på jorden, og likevel hvor guddommelig sant det var.
Vi brukte en lang stund på håndhilsninger og kjærlige omfavnelser, mens det sto helt klart for oss at vi var brakt sammen i en evig forening. Jeg tenkte på ordene til Paulus: ”Nå ser vi som gjennom et mørkt glass, (eng. overs.), men da skal vi se ansikt til ansikt.” 1. Kor.13,12.
Mange engler var sammen med oss, og de lot til å glede seg storlig over vår lykke. En av dem sa til meg:
”Vi har våket over dere siden dere ble født, og vi har sett fram til nettopp dette øyeblikk. Vi jubler med dere, og vår glede bare øker ved synet av dere.”
Abraham sto nå fram idet han vinket med hånden sin for å få stillhet, og sa følgende:
”Jeg ønsker å tale til dere om noe i Guds ord, som jeg vet dere vil huske igjen fra tidligere: Men dere er kommet til Sions berg og den levende Guds Stad, det himmelske Jerusalem, og til englene uten tall, til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder, og til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.” Hebr. 12, 22-24.
Disse ord ble som en frisk påminnelse om hva vi hadde lest tidligere, for våre hjerter brant med sterke følelser. Men vi visste knapt hva vi skulle si, for vi var så imponert over våre omgivelser, og det hadde virkelig gått opp for oss at det var oss selv og våre venner som hadde møtt hverandre i en udødelig tilstand og i et syndefritt land.
I tillegg var vi i nærværet av noen som hadde levd for tusener av år siden med skikker som var vidt forskjellige fra våre egne, og også ansikt til ansikt med englene, hvis fødsel vi ikke hadde noen kjennskap til. Ingen bar preg av å være eldet eller svekket på noen måte. Noen, som jeg på jorden hadde kjent som gamle menn, så nå unge ut og hadde virkelig et utseende av ungdommelig kraft.
Jeg sa til en av dem:
”Hvordan kan det ha seg at dere her ikke er merket av årene som er gått?”
Engelen svarte:
”En dag her er som tusen år i en jordisk tilværelse. Ingen blir noensinne eldre av utseende eller følelsesliv i denne verden. Vi er udødelige og uvisnelige. Vi er kun kledd med udødelighet. Ingen kjenner noensinne smerte eller sorg her.”
I det samme øyeblikk klappet en kvinne, som hadde stått ved siden av og hørt på samtalen, i hendene av henrevet fryd, og sa:
”Å, velsignet være Gud for en slik befrielse! Jeg var storlig nedtynget i tretti år før jeg ble befridd fra min jordiske sorg og pine. Jeg var innskrenket i fattigdom og mangel, og tilbrakte ofte mange dager og netter alene i ensomhet. Min sykdom var av lang varighet, og min lidelse var stor. Leilighetsvis kunne en nabo som gikk forbi, komme innom et øyeblikk. Noen ganger med en bukett blomster, og noen ganger med en bønn om at Gud måtte holde meg oppe i min lidelse.
En mørk natt kom en veldig sterk storm med regn. Det lynte hele tiden, og tordenen ristet hele hytta mi, inntil jeg var sikker på at den ville falle ned. Og da jeg var helt alene, var jeg veldig redd. Men da med ett, kom det til syne et lys, skjønt og mykt, som fylte hele rommet, og det syntes som om jeg hørte en stemme som hvisket stille, og sa: ”Vær ikke redd for jeg er med deg. Du skal ikke være redd for nattens redsler.”
Plutselig virket det som om jeg så skinnende skapninger i rommet mitt. Jeg satte meg opp i sengen min, og sa: ”Å, Herre, er Du her?” Og jeg gjentok et ord fra profeten: ”Jeg er trygg og frykter ikke, for Herren, Israels Gud, er min styrke og lovsang.” Jesaja 12, 2. Hele resten av natten var jeg fylt med lovprisninger til Gud. Min sjel ble overmåte glad.”
Da smilte engelen som hadde snakket med oss, og sa:
”Jeg vet alt om den natten, og jeg var til stede hos deg. Jeg var også til stede ved sengen din den natten du døde, og styrket din sjel så din tillit måtte bevares fullkommen inntil du ble befridd, og min medsjåfør der borte brakte deg trygt til Paradisets portaler.”
I dette øyeblikk begynte hun igjen å prise Gud for Hans store utfrielse, og jeg sa atter til meg selv: ”Visselig har de som hadde det fattigst og hardest i verden, det lykkeligst nå.”
Vi har dvelt lenge nok ved omgivelsene utenfor Stadens mur. Jeg må nå skynde meg å fortelle hva som var innenfor; for de store attraksjonene var innenfor.