Nådde ikke fram til Himmelen

Jeanette Mitchell-Meadows forteller:

"I 1977 skjedde noe som i løpet av bare to måneder fikk hele min verden til å rase sammen.

Både min datter og min beste venninne døde. Selv fikk jeg beskjed om at jeg hadde grønn stær, og i tillegg brakk jeg ryggen. Kirurgen bestemte seg for å behandle meg med en metode som innebar å få bruddstedene til å "smelte sammen".

En kort tid før dette hadde min datter omkommet da hun ble overkjørt av en lastebil. Annette var ei kjærlig, kristen jente som virkelig elsket Jesus. Vi ba inderlig om at hun skulle overleve, men hun våknet aldri opp igjen. I dag tror jeg at hun døde fordi hun fikk muligheten til å velge om hun ville bli i himmelen eller ikke.

Nå kan jeg forstå dette, men da det skjedde ville jeg ikke at hun skulle forlate oss. Hun var vårt eneste barn. Vi elsket henne svært høyt, men hun hadde jo til syvende og sist en fri vilje. Jeg vet hvor høyt hun elsket Gud, og nå er hun der oppe hos Ham. Da Annette døde, falt min mann ned i den dypeste fortvilelse, og tanken på min forestående operasjon i tillegg til dette, var mer enn han kunne klare.

Operasjonen tok lang tid, og da jeg lå på oppvåkningen, sluttet jeg gang på gang å puste. Under operasjonen hadde min ånd forlatt kroppen, og jeg hadde vært sammen med Herren i til sammen ni timer.

På et øyeblikk var jeg i himmelen. Der hersket det en ubeskrivelig fred.

Det skinnende lyset i himmelen var så blendende at man ikke ville ha tålt å se på det med sine jordiske øyne. For meg var allikevel deta ller beste å se Jesus.

Han hadde mørkt hår, men jeg fikk ingen oppfatning av hvor høy Han var. Deg jeg ble spesielt overveldet over, var kjærligheten som gjennomsyret hele Hans vesen. Denne kjærligheten og freden omsluttet meg så fullstendig at jeg ikke ønsket å vende tilbake til jorden. I dette øyeblikket skjønte jeg hvorfor min datter hadde valgt å bli der.

Deretter så jeg himmelens porter. De besto av 12 ufattelig store perler, og gatene glitret av det reneste gull. Murene var av edelstener, og alle fargene var ekstremt lysende og glitrende. Dessuten kunne man høre musikk som er umulig å beskrive. Alt der var praktfullt, som en ren tilbedelse og opphøyelse av Gud. En del av denne musikken hadde jeg aldri tidligere hørt på jorden, så klar og fullkommen var den. Og så et vidunderlig sted hadde jeg aldri sett før.

Etter en kort stund oppdaget jeg min datter. Vi befant oss i en hage der gresset var helt ufattelig grønt, og blomstene var så frodige som jeg aldri har sett dem på jorden. Overalt sto store, bugnende frukttrær. Fruktene på dem ble straks gjenskapt så snart noen plukket av dem. Vi fortalte hverandre hvor høyt vi elsket hverandre, og hun uttrykte hvor glad hun var for å treffe meg. De følelsene vi hadde for hverandre var sterkere og mer intense enn vi noen gang hadde opplevd mens vi levde på jorden.

I himmelen fikk jeg også møte min mors foreldre igjen, men det skjedde på et annet sted enn der jeg hadde møtt min datter. Man svever ikke omkring på skyer der oppe.

Hvert menneske er en integrert del av det Gud gjør. Alle hadde dessuten arbeidsoppgaver de skulle utføre. Jeg så også andre medlemmer av familien min, blant annet min mormors mor. Likevel fant jeg ikke alle dem som jeg hadde forventet å finne der. Gud forklarte at disse personene ikke hadde nådd fram til himmelen.

Jesus tok seg tid til meg, og sa at Han elsket meg. Vi snakket sammen om mange forskjellige ting. Deretter sa Han at han ville jeg skulle vende tilbake til jorden. Dette forslaget tiltalte meg overhodet ikke. Så jeg spurte Ham hvorfor jeg ikke kunne få bli der. Han svarte at det var en del ting Han ville at jeg skulle gjøre på jorden. Senere kunne jeg vende tilbake til Ham.

Jesus forklarte meg ikke i detalj hva Han ville jeg skulle gjøre, men det skulle åpenbares for meg, steg for steg. Jeg begynte å gråte, men jeg hadde sagt meg enig i å vende tilbake.

Min ferd tilbake til jorden gikk saktere enn reisen til himmelen.

På tilbakevegen kjente jeg ingen smerte av noe slag. Først da jeg var tilbake i kroppen, opplevde jeg smerter som var svært plagsomme. Jeg kunne ikke tenke, og hadde til og med mistet evnen til å snakke. Jeg kunne bare si ordene "ja" og "bra". Senere forklarte man meg at det var på grunn av manglende tilførsel av blod og oksygen til hjernen.

Etter den fire timer lange operasjonen jobbet seks personer med meg i fem til! Siden jeg hadde begynt å gråte med det samme jeg kom tilbake til kroppen min, ville sykepleierne vite om jeg var blitt lei meg på grunn av det de snakket om. De visste at pasienter kan høre en del ting selv om det virker som om de er bevisstløse. Jeg ristet på hodet, og antydet at jeg ikke var sint, men jeg gråt fordi jeg levde.

Da jeg vandret omkring i himmelen, hadde jeg ingen smerter eller hjerneskader. Tankene mine var ikke tåkete. Da var jeg lys våken og kunne uttrykke meg. Nå var alt annerledes! Etter operasjonen sviktet også nyrene mine. Jeg slo fast at hjernen min ikke lenger fungerte så bra, for jeg kunne ikke lenger alfabetet, og jeg kunne heller ikke spise selv lenger. Jeg stakk meg med gaffelen hele tiden. Legene mente at jeg ikke kom til å bli helt frisk fra disse skadene. Jeg var deprimert, for jeg ville ikke bli avhengig av andre. Min mann, som på grunn av vår datters død befant seg i en dyp krise, ble enda sintere på Gud på grunn av min tilstand, og han visste ikke hvordan han skulle takle det hele.

Da jeg ble sendt hjem fra sykehuset, overøste min mann meg med gaver - ting som jeg egentlig ikke hadde bruk for. Først senere skjønte han hvor syk jeg fortsatt var, og da begynte han å trekke seg stadig mer tilbake. Det gikk så langt at han ikke orket å se min tilstand og min lidelse. Han sluttet helt å be, siden han etter Annettes død ikke så noen mening i det. Til slutt forlot han meg.

I de seks årene fram til 1983 gikk jeg gjennom en langsom helbredelsesprosess, der jeg opplevde mange under. I 1983 hadde jeg bestemt meg for å reise til min søster i Florida i forbindelse med høsttakkefesten. Cirka tre uker før besøket fant jeg fram alle bibelversene som handler om helbredelse. Spesielt er en tekst i Apostlenes gjerninger ble svært levende for meg. Der sier Peter og Johannes til en tigger ved tempelporten at hans tro på Jesu navn hadde helbredet ham. Jeg ba over dette bibelstedet minst hundre ganger hver dag.

Da jeg hadde ankommet min søster i Florida, oppsøkte vi en menighet i Fort Myers sammen. Der ba jeg pastoren om å be for meg. Han tok tid med meg og spurte hva jeg hadde på hjertet.

-Jeg har vært død. Jeg har brukket ryggen, lider av grønn stær og mange andre ting, svarte jeg.

Det tok en stund før det gikk opp for ham alt jeg fortalte. Så spurte han meg om jeg trodde at ryggen min kunne bli helbredet.

Jeg tenkte igjen på et bibelvers om at vi skal få det vi tror av Gud.

Da vi ba sammen, avtok straks de sterke smertene nederst i ryggen.

Fram til dette øyeblikket hadde jeg hatt stadige smerter når jeg satt eller lå. Derfor hadde jeg ofte sovet på gulvet, med føttene hvilende på en stol. Men da kunne jeg ikke slappe helt av. Etter bønnen løp jeg opprømt omkring i kirken! Ikke bare ble ryggen min helbredet, men jeg ble også helbredet fra grønn stær. Det føltes som om noe ble fjernet fra øynene mine. En senere undersøkelse bekreftet av øyesykdommen var borte.

Jeg tror at Gud sendte meg tilbake for at jeg med mitt liv skal hjelpe andre mennesker, og at jeg skal være et eksempel på en som har opplevd mange under. Gjennom meg kan de få tro på Gud (Kent & Fotherby, 2008, s. 135-140)."

Kilde: Kent, Richard & Fotherby, Val. (2008). Glimt av neste liv. 25 personer om sine nær døden-opplevelser. Kjeller: Genesis.