I Himmelen, men ikke av Himmelen (Visjon av William Booth, grunnlegger av Frelsesarmeen)

Denne visjonen (av William Booth) forteller om hvor viktig det er å aldri miste brannen etter å vinne nye sjeler:

I Himmelen, men ikke av Himmelen

”I min visjon syntes jeg at jeg, på en eller annen måte, hadde opphørt å være, hva jeg faktisk håper jeg virkelig er, en iherdig søker etter sjeler og en standhaftig motstander av Satan. Jeg syntes jeg hadde blitt forvandlet til en kristen av det slaget som vi alle kjenner til er så veldig vanlig omkring oss. Det kan synes merkelig også, men jeg var ikke bevisst hvorvidt jeg var tilknyttet Frelsesarméen eller noen annen religiøs organisasjon. Alt jeg visste var det enkle faktum at jeg hevdet å være en Kristi etterfølger, og betraktet meg selv som en som hadde Guds velvilje, og håpet å nyte de velsignelser som var lovet Hans folk i livet etter dette. I mitt syn forestilte jeg meg, at når det gjaldt denne verden, så var Salomos bønn blitt besvart når det gjaldt mine levekår, for jeg hadde verken fattigdom eller rikdom. Alle mine timelige behov var fullt ut forsynt. Jeg hadde hjem, venner, og fritid, og alt som virkelig var nødvendig for lykke i disse henseende. Jeg var, som jeg allerede har sagt, en kristen. De fleste av mine mer fortrolige venner, hevdet å være det samme. Vi besøkte hverandres hjem, og var på samme måte interessert i hverandres fornøyelser, forretningsbeskjeftigelser, politiske oppfatninger, og mange andre ting. Vi kjøpte og solgte, giftet oss og giftet bort; kort fortalt, vi oppførte oss som om den verden vi var i skulle vare evig. Jeg mente at jeg også tok aktivt del i den menigheten som jeg tilhørte. Jeg gikk alltid på søndagsmøtene, hadde en fremtredende plass i dens økonomiske ledelse, og var ivrig opptatt med å lære bort Bibelske sannheter til barna. Jeg betraktet meg selv virkelig som litt av et skinnende lys. Nå og da - ikke veldig ofte - besøkte jeg de syke, på en vennskapelig måte, særlig når de viste seg å være forbundet med min egen krets av bekjentskaper, og i tillegg til disse gode gjerningene bidro jeg med litt penger til å støtte misjonsvirksomheter. I alt dette var jeg ganske oppriktig. Jeg hadde ingen oppfatning av å spille hykleren. Faktisk, så gjorde jeg ikke det. Det er sant at jeg ikke stoppet opp for å tenke over hva sann kristendom virkelig var, selv om jeg snakket åpent nok om det til tider, og syntes synd på mennesker som ikke bekjente den. Men sjelden tenkte jeg alvorlig over hva som var kravene Jesus Kristus stilte til meg, og på den fattige, syndige, lidende verden omkring meg, selv om jeg fra tid til annen hørte at de ble diskutert, men mer sjelden mediterte jeg over lengden og bredden av disse kravene og deres relasjon til meg selv. Jeg hadde kommet inn i et visst spor av tanker, handlinger og bekjennelse, og jeg fortsatte fra dag til dag, og håpet at alt ville gå bra tilslutt.

Men i min visjon innbilte jeg meg at, uten noen tilsynelatende advarsel, en farlig febersykdom grep meg. Jeg gikk ned for telling høyst uventet, og før jeg visste hvor jeg var, erklærte legen at jeg var i en farlig tilstand; faktisk ble jeg i løpet av få timer ført helt til dødens rand. Dette var virkelig alvorlige saker. Alle rundt meg var i den største forvirring, mens mange av de som elsket meg var lammet av fortvilelse. Så fulgte konsultasjoner med andre leger, en tilstrømning fra fjern og nær av nærmeste familie, mange forslag om botemidler fra mine tallrike venner og bekjente, i tillegg til den mest omsorgsfulle pleie som penger kunne bringe til veie eller hengivenhet foreskrive. Men alt viste seg å være forgjeves. For min egen del følte jeg ikke noen særskilt bekymring over min tilstand. Enten det var det uventede ved besøkelsen, eller sykdommens lammende beskaffenhet, eller virkningen av bedøvelsen som legene ga meg for å fremskaffe søvn eller formilde smertene, kan jeg ikke si; men merkelig nok så jeg ut til å være den minst urolige personen i husholdningen. Jeg følte det som om jeg var i en drøm. Jeg visste jeg var syk - livsfarlig syk - for en slektning insisterte på at jeg skulle bli informert om min virkelige tilstand, men likevel var jeg ikke bedrøvet av kunngjøringen. Jeg trodde jeg skulle friskne til. De fleste mennesker gjør det, antar jeg, helt til dødens hånd faktisk er over dem. Og hvis ikke, hvilket grunn hadde jeg til å bekymre meg, for var jeg ikke en kristen? Hadde ikke Kristus dødd for meg? Hadde jeg ikke blitt omvendt? Trodde jeg ikke på Bibelen? Hadde jeg ikke levd et moralsk liv? Hva hadde jeg å frykte? Og i tillegg, hørte jeg ikke hele tiden salmer som ble sunget til min trøst, og bønner som ble fremført for min helbredelse, og dersom helbredelse ikke kunne bli innrømmet, så ble det oppriktig bedt om at jeg måtte få gå bort uten lidelser, og få en lykkelig entré i Himmelen? Hvorfor skulle jeg være særlig urolig? For selv om urovekkende tanker gikk gjennom mitt sinn - for jeg kunne ikke hindre at spørsmål steg opp om hvorvidt jeg hadde gjort min plikt overfor en fortapt verden med min tid og innflytelse, og penger og familie - så var alt på en drømmaktig måte. Så det så ut til å være umulig å gjøre noe annerledes under disse omstendighetene enn å la tingene drive av sted. Hvordan kunne jeg gjøre det annerledes, med den brennende feberen som stoppet til livsstrømmen, og med min hjerne helt omtåket, og min livskraft lagt i støvet? Følgelig, da jeg beklaget at jeg ikke hadde mye glede, sluttet jeg meg hurtig til en antydning gjort av min pastor, om at min tilstand forhindret meg i det. Så følte jeg, enn videre, at dersom jeg ikke var "rede" til forandringen, så hadde jeg verken tanke for, eller handlekraften som krevdes til å begynne om igjen med en slik alvorlig sak som min sjels frelse. Dessuten, hvordan kunne jeg gjøre bekjennelsen i nærvær av min kone og barn og kirkevenner, om at jeg hadde tatt feil i alle disse årene, og at mitt liv hadde vært en fiasko? Nei! Det var for sent, og jeg var for syk til noen slik handling. En ting kunne jeg gjøre, og det gjorde jeg: Jeg kastet meg selv, med hva enn sjelelig kraft jeg hadde igjen, på min Frelsers nåde, og igjen og igjen gjentok jeg et versepar som alltid hadde vært en favoritt for meg: "Jeg er en stakkars Synder, og ingenting jeg er, Men Jesus Kristus er mitt alt - i - alle." Det var med denne setningen på mine lepper - en setning som ble tatt med og gjentatt på Minnehøytideligheten som ble holdt den følgende Sabbat - at en kald nummenhet kom snikende over meg, etterfulgt av et stort besvær i å puste.

Mine venner ble forskrekket - jeg leste de bange anelser i ansiktene deres. Noen falt på sine knær, og brøt ut i bønn, mens andre gråt, og mine kjæreste fuktet mine lepper, og kysset mine øyenbryn, og talte sine siste og nølende farvel inn i mine ører. I mellomtiden ble jeg grepet av en merkelig matthet, som ødela min bevissthet. Min neste fornemmelse var i det hele hinsides beskrivelse: det var spenningen med en ny og himmelsk tilværelse.

Jeg var i Himmelen! Etter at den første følelsen av overraskelse som ble forårsaket av denne plutselige forflytting hadde avtatt noe, så jeg meg rundt, og tok inn omstendighetene. Det var herlig hinsides noe på jorden; og likevel så det ut til at noen av de vakreste lydene og følelsene og naturen fra den verden jeg nettopp forlot hadde blitt fornyet i min nye erfaring på et fortryllende vis. Enda er jeg tvunget til å si, at intet menneskelig øye betraktet noensinne slik skjønnhet, intet jordisk øre hørte noensinne slik musikk, intet menneskehjerte hadde noensinne erfart en slik henrykkelse som det var mitt privilegium å se og høre og føle i løpet av de første timene jeg tilbrakte i det Himmelske Landet. Over meg var den vidunderligste av alle blå himler. Rundt meg var det en atmosfære så livsalig at den fikk hele min fysiske skikkelse til å vibrere av velbehag. Forbi rosensengen der jeg fant meg selv liggende og hvile ut, der fløt den klareste og reneste av alle elver, som så ut til å danse av fryd etter rislingen av sin egen vannstrøm. Trærne som vokste på dens bredder var dekket av det grønneste løvverk, og belesset med den lekreste frukt, søt i smaken hinsides all jordisk søthet. Ved å løfte min hånd kunne jeg plukke og ete så mye frukt mitt hjerte behaget. I alle retninger, over og omkring meg, var ikke bare luften mettet med de fyldigste av lukter som fløt fra de yndigste blomster, men avga sang med de mest melodiske toner, og var fylt med de vakreste skikkelser. Svevende rundt meg var de vakreste skapninger, som jeg av instinkt følte var engler og erkeengler, serafer og kjeruber, sammen med de blodvaskede og fullkommengjorte hellige som hadde kommet fra verden nedenunder, noen ganger langt borte og noen ganger trakk de seg nærmere. Den blå himmelen så til tider ut til å være full av hvitvingede, lykkelige, tilbedende, frydefulle skapninger, mens hele landet - tilsynelatende i ubegrenset utstrekning - så ut til å være fylt med en lykksalig begeistring som bare kan bli forstått fullt ut ved å erfare det. Man kan kanskje forestille seg min fornemmelse. Først ble jeg oppslukt av en slags henrivende beruselse, som ble umåtelig forsterket av den velsignede bevissthet om at jeg hadde landet trygt i Himmelen - at jeg var trygg, og ikke skulle lide mer. "Langt fra en verden med sorg og synd, evig med Gud lukket inn." Og så, underlig må jeg si, begynte en ny samling av følelser å snike seg inn over meg. Merkverdig som det kan synes, følte jeg meg litt ensom, og ikke så lite trist, selv midt i denne uendelighet av lykksalighet; for, frem til dette øyeblikket, var jeg alene. Ikke én av de lykkelige skapninger som svevet og sang i den strålende eteren over meg, eller som hastet hit og dit, hver og en ivrig opptatt med utførelsen av et eller annet fornemt oppdrag, hadde hittil nærmet seg eller snakket til meg. Jeg var alene i Himmelen. Og så, på en enda fjernere og atter mer gåtefull måte, følte jeg i meg selv en slags uskikkethet til samfunn med disse rene vesener som seilte rundt meg i en slik ubeskrivelig skjønnhet. Og dog, hvordan kunne dette ha seg? Hadde jeg kommet dit ubuden, eller ved en feiltakelse? Var jeg ikke regnet verdig til å være delaktig i denne praktfulle arven? Jeg var fortumlet. Det var virkelig et mysterium. Mine tanker gikk tilbake til jorden, og, som ved en engels hånd, ble beretningen om mitt tidligere liv rullet ut foran mine øyne. Hvilken opptegnelse det var! Ved første øyekast så jeg ut til å være i stand til å ta inn hovedinnholdet av og hensikten med hele min jordiske karriere, mens jeg samtidig ble merkverdig bevisst en fantastisk oppfriskning av mine intellektuelle evner, og innså at jeg kunne, på et øyeblikk, ta imot det som ville ha krevd en hel dag å forstå med mine elendige, formørkede åndsevner da jeg var på jorden. Med mitt oppfriskede sinn så jeg, til min glede, ved det aller første øyekast, at dette kartoteket over min jordiske tilværelse - denne overnaturlige biografien - inneholdt ingen opptegnelse over mine misgjerninger før min omvendelse: faktisk så det ut til at den delen av mitt liv i særdeles grad var et tomrom. Heller ikke var det noen omtale, til min ytterste tilfredsstillelse, av de syndene jeg hadde begått siden det tidspunkt. Det var som om en vennlig hånd hadde gått gjennom listen, og med velvillig strev utslettet opptegnelsen over alle de onde handlinger i mitt menneskelige liv. Dette var veldig gledelig. Jeg følte trang til å rope "Halleluja" om og om igjen. Faktisk gjorde jeg et forsøk på å gjøre det, og jeg kunne gjerne ha gjort det, for var jeg ikke forløst, gjennom Jesus Kristi nåde, fra smerten over å ha disse sakene for evig stirrende meg i ansiktet i dette vakre hellige landet, blant alle disse hellige vesener hvor, tilsynelatende for meg, selve erindringen om synd ville besmitte? Ikke desto mindre, et andre blikk på min liste forferdet meg, for, mens de onde tingene jeg hadde gjort var utelatt, avslørte den det slags liv som krevdes av meg ut fra det lys jeg hadde nytt fordel av, og de mulighetene som jeg hadde blitt begunstiget med.

Ja åpenbaringen gikk endog mye dypere, for den beskrev i detalj de motiver som hadde hatt innflytelse på meg i løpet av mitt jordiske livsløp. Den fremstilte til hvilke formål mine tanker og følelser og aktiviteter i hovedsak hadde blitt brukt, og brakte frem til hvilke formål jeg hadde benyttet min tid, mine penger, min innflytelse, og alle de andre talenter og gaver som Gud hadde betrodd meg å bruke til Sin ære og til menneskenes frelse. Hvert kapittel av denne listen brakte mine tanker tilbake til tilstanden til den verden jeg hadde forlatt; og mens jeg grunnet på det, kom det opp foran mine øyne et slikt livaktig bilde av dens hat til Gud, dens avvisning av Kristus, dens forferdelige ondskap, med all dens fortvilelse, fattigdom, og styggedom som strømmet ut av disse tingenes tilstand, at det forferdet meg. Da denne delen av synet passerte forbi mine undrende øyne kom det for mine ører en slik orkan av banning og gudsbespottelse, og slik heftig jammer og ve, at det nesten svimeslo meg. Det var en forferdelig erindring! Jeg hadde ofte sett disse synene, og hørt disse lydene, da jeg var på jorden; ikke for ofte, det er sant, for jeg hadde gjemt meg fra dem; men, hvordan de blindet og forbløffet meg nå, for de viste seg å indikere en tilstand en million ganger svartere og mer skammelig, mer motbydelig og bedrøvelig enn de hadde syntes da jeg var på jorden. Jeg fikk lyst til å holde hendene foran mine øyne, og fingrene i mine ører, for å skjule dette fryktelige gjenferdet for mitt syn og min hørsel, så voldsomt virkelig og nærværende virket det. De pinte min sjel med sorg og selvbebreidelse; for ved siden av disse redselsfulle minnene viste "erindringslisten," som jeg nettopp hadde kastet et blikk på, hvordan jeg hadde beskjeftiget meg selv i de få årene jeg hadde blitt tillatt å leve midt iblant all denne elendigheten, etter at Jesus Kristus hadde kalt meg til å være Hans soldat, og å kjempe for Ham.

Jeg ble påmint hvordan jeg, i stedet for å kjempe Hans kamper, redde sjeler ved å føre dem til Hans føtter, og så forberede dem på adgang til dette vidunderlige stedet, hadde vært ivrig opptatt av jordiske ting, og egoistisk søkt mine egne kjødelige interesser, bekymret meg over mine egne personlige behov og engstelser, og tilbrakt mitt liv i faktisk vantro, troløshet og ulydighet mot alle mine aller helligste forpliktelser. Jeg må si at jeg igjen følte meg redselsslagen. Å! Hvis jeg bare i dét øyeblikket hadde kunnet krype ut av dette "landet av pur glede", som jeg hadde sunget så mye om tidligere, og dratt tilbake til denne verden av mørke, synd og elendighet, som jeg nettopp hadde forlatt; slik at jeg kunne tilbringe nok en levetid i strid for min Herre, kjempet mot disse onder, og strevd for å redde de lidende, gjennom fattigdom og korsbæring, hvor gjerne jeg skulle ha gjort det. Men det kunne ikke skje. Jeg var strandet. Jeg var i Himmelen. Himmelen måtte være mitt tilholdssted for evig; og, selvmotsigende som det kan synes, denne tanken fylte min sjel med usigelig anger. Og så kom en annen tanke, villere enn alle som hadde kommet før den. (Du må ikke glemme at det er et syn jeg beretter om.) Tanken var denne: ville det være mulig for meg å erverve en fullmakt eller snarere en tillatelse, til å gå tilbake til verden, til nettopp den delen av den jeg hadde kommet fra, iført en eller annen menneskelig skikkelse, og leve mitt liv om igjen; leve det på en måte som var verdig min bekjennelse, min Kristus, og mine muligheter. Kunne dette finne sted? I det øyeblikket, dersom et bekreftende svar hadde blitt brakt meg, ville jeg med glede ha forspilt min himmelske lykksalighet, jeg ville gladelig ha gjennomgått mange herrens år med strabaser, vanære, fattigdom, og lidelse. Jeg ville ha gitt en million med penger - ja, endog en verden hadde den vært min til å gi bort. Men jeg kunne ikke se noe håp om en slik annen prøvetid. Hva måtte gjøres? Jeg hadde ikke vært fordypet i disse tankene mange sekunder - for tankene viste seg å flyte med bemerkelsesverdig hurtighet, som jeg allerede har fortalt, i denne nye verden - da, hurtig som et lynglimt, steg en av disse strålende beboerne som jeg hadde betraktet svevende langt borte i herlighetens skyer ned, og sto foran mitt forbausede blikk. Jeg kan aldri glemme de følelsene som denne fremtoningen vekket i meg. Å beskrive formen og trekkene og holdningen til denne edle skikkelsen kan jeg ikke, og vil ikke forsøke å gjøre det. Han var på samme tid menneskelig, og likevel engleaktig; jordisk, og dog himmelsk. Jeg oppdaget med et øyekast at han var en fra den blodvaskede skare som hadde kommet ut av den store trengsel på jorden. Jeg bedømte ikke bare dette ut fra hans majestetiske utseende, men ut fra et indre instinkt at vesenet foran meg var en mann, en løskjøpt og herliggjort mann. Han så på meg, og jeg kunne ikke annet enn å gjengjelde hans blikk; faktisk, hans øyne var uimotståelige. Mens jeg gjorde det, bekjenner jeg at jeg var henrevet av hans skjønnhet. Jeg kunne aldri ha trodd at det guddommeliggjorte menneskelige ansikt kunne ha blitt skapt til å bære et slikt storartet preg av verdighet og skjønnhet. Men langt hinsides den henrivende skjønnheten i disse himmelske ansiktstrekk var uttrykket som strålte gjennom hvert drag i dette ansiktet, og skinte gjennom øynene som stirret på meg. Disse øynene så ut for meg, dessuten, som solbelyste vinduer gjennom hvilke jeg kunne se rett inn i dybdene av den rene og menneskekjærlige sjelen innenfor.

Jeg vet ikke hvordan jeg så ut for min vakre gjest. Jeg visste ikke hvilken skikkelse jeg bar, for jeg hadde ennå ikke betraktet meg i et speil siden jeg hadde byttet dødelighet mot udødelighet. Ikke desto mindre, jeg hadde tydeligvis en dyp interesse for ham, en interesse som syntes av et bedrøvelig slag, for hans ansiktstrekk så ut til å bli nesten sorgfullt mens jeg sto der med mine øyne festet på ham som ved en fengslende trolldom. Han talte først. Hadde han ikke gjort det, ville jeg aldri ha tatt mot til meg og henvendt meg til ham. Hans stemme var mild og melodisk. Jeg forsto ham nesten før jeg hørte hans ord, selv om jeg ikke nå kan si hvilket språk han brukte. Jeg antar at det var det alminnelige språket i Himmelen. Han meddelte meg at min ankomst var kjent over alt i et bestemt distrikt i det himmelske området, hvor de forløste åndene, som hadde kommet fra selve nabolaget hvor jeg tidligere hadde vært bosatt, var samlet. Budet om min ankomst hadde med lynets hastighet blitt kjent gjennom den himmelske telefonen i det særskilte området. Mitt navn hadde blitt hvisket i hver åsside, og gitt gjenlyd i hver dal; hadde blitt åndet fra hvert tre og hver blomst; hadde blitt ropt ut fra hvert gatehjørne i den Gyldne Gaten, hadde blitt uttalt i hvert rom av hvert eneste hus, og bekjentgjort fra hvert tårn og spir på det enorme Tempelet hvor disse forklarede hellige, dag og natt, fremsatte sin tilbedelse til den Mektige Faderen.

Alle som hadde kjent meg på jorden; alle som hadde noen kjennskap til min familie; mine anledninger til å hjelpe til i Kristi Rike, som de æret og beundret, brant etter å se meg, og å høre meg fortelle om de seirer jeg hadde vunnet, og de sjeler jeg hadde velsignet da jeg var på jorden, og alle var spesielt ivrige etter å høre om jeg hadde vært redskapet til å bringe frelse til de kjære de hadde etterlatt seg. Da alt dette ble øst inn i min sjel av min besøkende, visste jeg ikke hvilken vei jeg skulle se. Igjen og igjen husket jeg på mitt liv i bekvemmelighet og velvære. Hva kunne jeg si? Hvordan kunne jeg fremstå med rullebladet over mitt liv foran disse ventende ånder? Hva fantes i det annet enn en langtrukken fortelling om selvforherligelse? Jeg hadde ingen martyrerfaringer å berette. Jeg hadde ikke ofret noe for Hans kjære sak som var verd å nevne på jorden, for ikke å snakke om verdig til å bli offentliggjort i Himmelen. Mine tanker begynte å gå i denne retningen, da jeg tror at min gjest hadde blitt vár hva jeg tenkte på, og følte litt medlidenhet med meg, og da han så det, talte han igjen: "Hvor du befinner deg," sa han, "er ikke virkelig Himmelen, men bare en av dens forgårder. Om litt vil Herren Selv, med en prosesjon av Sine utvalgte, komme og ta deg inn i selveste Byen, hvor du vil få bo, dersom Han anser deg verdig; det vil si, dersom din tjeneste på slagmarken der nede vil behage Ham." "I mellomtiden har jeg fått tillatelse til å komme og tale med deg angående en sjel, som, forstår jeg, bor like ved din tidligere bopel, og som jeg nærer en dyp interesse for. Vår kjennskap til jordens hendelser er, for vår egen del, veldig begrenset, men nå og da får vi tillatelse til å få et glimt av hva som skjer der. Kan du," sa han, mens han så på meg med en ubeskrivelig lengsel, "fortelle meg noe om min sønn? Han var min eneste sønn. Jeg elsket ham dyrebart - elsket ham for mye. Jeg skjemte ham bort da han var et barn. Han fikk det på sin egen måte. Han vokste opp egensindig, voldsom og ulydig. Mitt eksempel hjalp ham ikke;" og her slo en skygge seg ned et øyeblikk på de vakre øyenbrynene, men forsvant like raskt som den kom. "Minnet har i det siste vært beskjeftiget med dette sørgmodige kapittel i mitt liv," sa han, som om han talte til seg selv; og så vendte han tilbake til fortellingen om sin fortapte sønn. "Jeg selv ble, med Frelsesarméen som redskap, reddet fra et liv i synd og skam, rengjort, gjenfødt, opplært til å kjempe for å vinne sjeler, og hadde det høye privilegium å vinne mange for den blodstenkte Korsfanen. En ulykke, imidlertid, tok meg plutselig i min beskjeftigelse, og svingte meg like plutselig inn i Himmelen; og nå," la han til, "hvor er gutten min? Å! Gi meg noen nyheter om gutten min. Han bodde like ved deg, tror jeg. Han hadde forretningsanliggender med deg. Er han frelst? Hva gjorde du for ham? Er det noe håp? Fortell meg hva hans følelser angående min Herre var da du siste gang snakket med ham!" Han sluttet å snakke. Mitt hjerte sank i meg. Hva kunne jeg si? Jeg kjente gutten. Historien om farens død og hans fortapte sønn hadde blitt fortalt meg, og likevel hadde jeg aldri talt et alvorlig ord til den unge mannen angående hans sjel, eller om hans Frelser. Jeg hadde vært opptatt med andre ting. Og nå, hva kunne jeg si til hans far der han sto foran meg? Jeg var stum! Skyggen jeg hadde lagt merke til tidligere la seg igjen over ansiktet til min besøkende, men med en litt mørkere tone denne gangen. Han må ha gjettet alt sammen. Han så på meg med et blikk, som uttrykte hans egen skuffelse og medlidenheten med meg som han øyensynlig følte. Så snudde han seg fra meg, og plutselig, mens han slo ut sine hvite vinger, steg han opp og ut av synsvidde.

Jeg stirret så intenst på den forsvinnende skikkelsen til min gjest at jeg unnlot å legge merke til at et annet herliggjort vesen hadde tatt hans plass. Jeg snudde meg og så på nykommeren. Det var en ånd av samme rang, som tilhørte den frikjøpte skare som engang oppholdt seg på jorden. Det var den samme verdighet i holdning, det samme storslåtte uttrykk av innvendig kraft, renhet, og glede; men i dette tilfellet var disse egenskapene forenet med en skjønnhet av en finere og mer betagende type. Guddommelig vakker som jeg syntes min første gjest var, skjønnere enn noen forestilling eller drøm på jorden kunne være, dog her var en skjønnhet som overgikk den. Min tidligere besøkende, har jeg fortalt, bar skikkelsen av en herliggjort mann; dette var tydeligvis skikkelsen til en herliggjort kvinne. Jeg hadde, da jeg var på jorden, noen ganger ønsket at jeg kunne ha fått se på Eva i den timen da hun, ung og ren og vakker, fremsto fra sin Skapers hender, og hadde forestilt meg et eller annet om hvordan hennes yndige skikkelse må ha vært på den bryllupsmorgen, mens hun bar som hun gjorde, sin Skapers vakre bilde, og var, kanskje, det mest storslåtte Guds verk. Men her så jeg Eva frembrakt på ny foran mine øyne, kledd i udødelig ungdom, så ren, så vakker, ja endog vakrere enn hennes første mor på noen mulig måte kunne ha vært; for var ikke dette den Guddommelige Mesters endelige mesterverk? Men jeg ble snart vekket fra min dagdrøm av stemmen til den nydelige skapningen, som, fra sin side, åpenbart ønsket å tale til meg om en sak av den største viktighet. Hun introduserte seg selv i noen grad på samme måte som min tidligere utspørrer; hun, også, hadde kommet fra det samme nabolaget hvor jeg hadde bodd så lenge. Hun fortalte meg sitt navn. Jeg hadde hørt det før. Hun var en enke, som hadde strevet med store vanskeligheter. Hennes ektemanns død hadde blitt hennes liv. Omvendt ved hans grav, hadde hun gitt seg selv reservasjonsløst til å kjempe for Herren. Hennes barn hadde vært de første hun brydde seg om. De hadde alle blitt omvendt og gått ut på slagmarken, unntatt én.

Denne ene ufrelste var en pike, som hadde vært sin mors fryd. Hun hadde vokst opp yndig i skikkelse, landsbyens stolthet; men, dessverre! hadde kommet på villspor. Det var den gamle historien med urett og forførelse og grusom løssluppenhet, med alle dens etterfølgende kjeder av elendighet. Omtalen av det navnet brakte en lignende skygge av tristhet over hennes vakre ansikt, som den som hadde formørket det strålende ansiktet til min første gjest; men, som i hans tilfelle, forsvant skyggen nesten like snart som den kom til syne. Jeg lyttet til historien etter hvert som den kom fra denne morens hjerte. Jeg hadde hørt noe om denne smertefulle hendelsen da jeg var på jorden; men jeg hadde vendt øret bort fra den som om det ikke vedkom meg. Lite tenkte jeg noensinne på at jeg kom til å bli konfrontert med den i Himmelen. Og nå vendte den strålende ånden de vakre øynene mot meg, som funklet av kjærlighet og medlidenhet, og talte igjen: "Min datter bodde nær deg; du kjenner henne. Hva har du gjort for henne? Har du reddet mitt barn?" På dette tidspunkt må jeg ha skreket ut i store kvaler. Jeg vet at jeg holdt hendene foran øynene mine, for jeg kunne ikke lenger holde ut å møte hennes blikk. Hvor lenge hun fortsatte å se på meg med sine mektige, gjennomtrengende, medlidende øyne vet jeg ikke; men da jeg trakk hendene tilbake var hun borte, og sølvglansen fra hennes blendende vinger anviste henne for mitt søkende blikk som en liten flekk på den fjerntliggende blå himmelen. Igjen stønnet jeg ut, "Å! Min Gud! er dette Himmelen? Vil disse avhørene foregå i all evighet? Vil usselheten og egoismen fra mitt tidligere liv, med alle deres triste konsekvenser - som jeg hadde håpet på for alltid hadde blitt skaffet bort i dette landet - hjemsøke meg hver dag og hver time gjennom hele den kommende evigheten? Hva skal jeg gjøre? Kan jeg ikke dra tilbake til jorden, og gjøre noe for å kjøpe meg fri fra denne fryktelige følelsen av uverdighet?

Ville det være mulig for meg å leve mitt liv om igjen?" Dette spørsmålet hadde knapt gjennomløpt mitt sinn da det kom et nytt sus av vinger, og ned ved siden av meg landet en annen skikkelse, som lignet på den første som hadde talt med meg; og dog, å! så forskjellig. Men jeg vil ikke stanse opp og beskrive ham. Du må forestille deg ham. Hans innledning var for en stor del den samme, men hans historie var forskjellig. Han hadde vært en stor synder, men hadde blitt vekket og vunnet for Kristus av Frelsesarméen en kort tid tilbake, og hadde sluttet seg til dens rekker. Tilgitt mye, hadde han elsket mye. Hele hans ønske da han var på jorden var å komme fri fra sin innvikling i forretninger, og vie seg til, som en Frelsesarmésoldat, arbeidet med å frelse mennesker. Da han akkurat var i ferd med å realisere sitt ønske, hadde han blitt budsendt til Himmelen; og her var han en ånd av herlighet og glede som kom for å forespørre meg angående det Korpset han hadde vært soldat i, og om gjengen med ufrelste kamerater han hadde etterlatt seg. Kjente jeg hans gamle Korps? spurte han. Salen deres lå nær der mitt forretningslokale lå. Hadde jeg hjulpet dem i deres strev med nøden? Hadde jeg gjort noe for hans gamle kompiser, som drakk, bannet, og sloss sin vei til helvete? Han hadde dødd med en bønn for dem på sine lepper - hadde jeg gjort noe for å stanse dem på deres vei til undergangen? Til all denne inngående bønnfallelse, hva kunne jeg si? Jeg kjente hans Korps, men jeg hadde aldri gitt dem et oppmuntrende ord. Jeg kjente til rønnen som hans gamle kompiser bodde i, og drikkestedene hvor de brukte opp sine penger; men jeg hadde vært for opptatt, eller for stolt, eller for skamfull til å oppsøke dem med nyhetene om en Frelsers kjærlighet. Igjen var jeg målløs. Han gjettet mine følelser, antar jeg, syntes synd på meg, og dro i sørgmodighet - i det minste i så mye sørgmodighet som er mulig i dette lykksalige landet. For min egen del led jeg store kvaler, så merkelig det enn kan synes, tatt i betraktning at jeg var i Himmelen. Men slik var det, og mens jeg spekulerte på hvorvidt det var noen trøst for meg, og ufrivillig så meg rundt, så jeg, eller trodde jeg at jeg så, et fantastisk fenomen på den fjerne horisonten. Hele den delen av himlene så ut til å være fylt med et strålende lys, som overgikk skinnet av et tusen soler ved middagstid; og likevel var det intet sterkt blendende lysskjær som fremstilte den problematisk for synet, slik som tilfellet er med vår egen sol når hun skinner i sin middags glans. Her var det en lysstyrke som langt overgikk noe som man kan forestille seg; og nå, sett bort fra mine nylige opplevelser, skulle jeg ha sett på det med ubeskrivelig fryd. Som jeg stirret og undret på hva det kunne bety så det ut til å flytte seg litt nærmere, og jeg oppfattet tydelig at det kom i retning av stedet hvor jeg sto; for jeg hadde ikke forlatt bredden av den vakre elven hvor jeg fra først av befant meg. Og nå kunne jeg tydelig høre lyden av musikk. Avstanden var en god del mil i henhold til jordisk målestokk, men atmosfæren var så klar, og jeg oppdaget at mitt syn var så skarpt, at jeg lett kunne skjelne med bare øyet gjenstander som det på jorden ville ha krevd et kraftig teleskop å se. Lyden kom nærmere: Det var musikk uten tvil, og slik musikk som jeg aldri hadde hørt før. Men det var en merkelig innblanding av andre lyder, som i det hele laget en fortryllende melodi, dannet av, som jeg senere oppdaget, tonene som fremkom fra en mengde musikere blandet med jubelen og sangene som kom fra utallige stemmer. Gradvis kom den begeistrede skaren nærmere - hurtig, kunne jeg ha sagt, men min nysgjerrighet var så sterkt vekket for å finne ut hva dette betød, at noen få minutter virket som en tidsalder.

Omsider var jeg i stand til å begripe det storslåtte synet som nærmet seg. Men hvem kunne beskrive det? Hele himmelhvelvingen var fylt, så å si, med talløse skikkelser av skjønnhet og verdighet, som langt overgikk de som jeg allerede hadde gjort bekjentskap med. Her var tydeligvis en representativ del av aristokratiet i Himmelen i følge med dens Konge, som, slik min første gjest hadde informert meg, kom for å ønske velkommen inn i himlenes Himmel de som hadde kjempet en god strid, som hadde bevart troen, og som hadde seiret i kampen, slik Han hadde seiret. Jeg sto fastnaglet av ærefrykt og forundring. Kunne det være mulig? Skulle jeg tilslutt faktisk få se min Herre, og bli ønsket velkommen av Ham? Med tanke på denne henrykkelse glemte jeg bedrøvelsen som, bare et øyeblikk tidligere, hadde hersket i mitt hjerte, og hele mitt vesen bruste av forventning og glede. Og nå var prosesjonen over meg! Jeg hadde sett noen av praktopptogene på jorden - forestillinger som krevde fullmakt fra mektige herskere og den opplagrede rikdommen til velstående nasjoner å skape - men disse, stilt i motsetning til den scenen som nå utbredde seg foran mine undrende øyne, var hver av dem, eller alle sammenfattet, som glimtet av en ynkelig stormlykt i sammenligning med det flammende lyset fra en tropesol. Jeg må si om dette, som jeg allerede har sagt om andre scener som har passért forbi meg, jeg kan ikke forsøke en beskrivelse. Det ville være umulig. Dessuten, jeg var så oppskaket og opphisset at hele opptoget var for mine øyne bare et overmåte stort hav av herlighet, og til mine ører et overveldende sus av harmoni. Men fram kom prosesjonen og da den nærmet seg kastet jeg meg i støvet foran den. Hvilke vidunderlige vesener disse himmelske åndene var! Hver og en av dem så ut, for mine stakkars enfoldige øyne, som en gud, i den grad storhet og makt kunne uttrykkes ved det ytre utseendet hos noen skapning. Geledd etter geledd passerte forbi meg, hver ånd vendte blikket mot meg, eller så ut til å gjøre det, og for enhver, kunne jeg ikke la være å føle at jeg i noen grad var gjenstand for medlidenhet. Kanskje var det mine egne følelser som fikk meg til å innbille meg dette; men det så virkelig ut for meg som om disse edle vesenene betraktet meg som en stakkars, feig sjel, som bare hadde brydd meg om mine egne interesser på jorden, og bare hadde blitt forledet til å komme dit opp ut fra tilsvarende egoistiske motiver. Hvordan det enn var, det mektige festopptoget feide videre. Jeg har sagt " festopptog," for mens en del av opptoget fylte himlene med sine skinnende vinger, og en annen del gikk med oppreist holdning, bildet på selveste verdigheten, var det en skare, så imponerende som noen, eller mer enn det, som red på de vakreste hvite hester, vakrere enn noensinne betraktet av noe menneskelig øye. Og de strømmet på! Tusener passerte meg, likevel så det ikke ut til å minke på de mengdene som ennå ikke hadde kommet. Jeg så på opptoget slik det strakte seg bakover, men mine øyne kunne ikke se slutten på det. Det må ha vært millioner på millioner med ånder. Det var virkelig "en stor skare som ingen kunne telle." Alle disse mektige skarene priste Gud, enten med salmer som uttrykte beundring og tilbedelse, eller ved å gjenfortelle, i henrykkede sanger, de triumferende seire som ble vunnet på jorden i navnet til Golgatas Fyrste, eller ved å beskrive noen av de vidunderlige verk av Gud i andre deler av det enorme imperiet. Og nå var selve den sentrale herligheten og attraksjonen til den veldige prosesjonen like i nærheten. Jeg oppfattet dette fra den stadig mer opphøyde karakteren til de vesener som kom marsjerende forbi, ved den økende intensiteten i musikken, og de stadig høyere jubelropene som kom rungende frem fra alle steder omkring meg. Jeg hadde rett; og før jeg kunne forberede min ånd på det henrivende synet av Kongen, var Kongen her! Prosesjonen stanset, og på en kommando dannet den på et øyeblikk tre sider av et kvadrat foran meg, med Kongen stående i midten umiddelbart midt imot det stedet hvor jeg hadde kastet meg i støvet. Midt i disse omsluttende skarene, som steg, lag over lag, høyt inn i den blå hvelvingen ovenfor, hver og en av dem stirrende på Ham med øyne skinnende av den kjærligheten de bar til Ham, så jeg den himmelske skikkelsen til Han som engang døde for meg på korset. Hvilket syn det var! Ganske visst, det var verd et livs hardt arbeid å få skue. Nærmest Kongen var patriarkene og apostlene fra gammel tid. Nest etter disse fremste kom, geledd på geledd, de hellige martyrene som hadde dødd for Ham. Så fulgte hæren av krigere som hadde kjempet for Ham i hvert strøk av verden; mens rundt og omkring, over og under, var det myriader på myriader av ånder som var frelst fra jorden, som hadde, selv om de aldri ble hørt om utenfor sitt eget nabolag, eller etter sin egen levetid, med selvfornektende iver og utrettelig slit arbeidet for å utbre Guds Rike og til å frelse menneskers sjeler. Og så, rundt omkring denne prektige scenen, var det talløse skarer med englevesener som hadde beholdt sin første rang, stolte, så det ut til for meg, av å tjene til lykken og opphøyelsen av de hellige soldater som trofast hadde levd og dødd for sin Herre i den stakkars verden hvorfra jeg kom. Jeg ble forvirret av synet. Sangen, musikken, ropene fra mengdene, som brølet av tusener av fossefall, lød og gjenlød mellom de solbelyste fjellene, og den praktfulle og endeløse rekke av lykkelige ånder henrykket mine sanser med usigelig glede. Med ett, imidlertid, samlet jeg tankene igjen, og kom til å tenke på den Høye Tilstedeværelse som jeg hadde bøyd meg ned foran; og da jeg løftet opp mine øyne, så jeg Ham stirre på meg. Hvilket syn det var! Det var ikke smerte, og heller ikke var det fornøyelse. Det var ikke vrede, og heller ikke var det godkjenning. I hvert fall, jeg følte at i det ansiktet, så oversanselig beundringsverdig og storartet, var det fremdeles ingen velkommen for meg. Jeg hadde lest dette i ansiktene til mine tidligere besøkende; jeg leste det på ny i ansiktet til min Herre.

Det ansiktet, det Guddommelige ansiktet, syntes å si til meg - for språk trengtes ikke for å tilkjennegi hva Hans følelser mot meg var - "Du vil finne at du er lite i harmoni med dem som engang var sammen med Meg i Mine prøvelser, og som nå er delaktig i Min herlighet, som ikke aktet sine egne liv så dyrebare at de kunne bringe ære til Meg og frelse til mennesker." Og mens Han talte, viftet Han med Sin hånd, og kastet et blikk av kjærlig beundring på skaren av martyrapostler og krigere som var samlet rundt Ham. Å, det synet av Jesus! Jeg følte at det var verd å dø et hundre ganger på pålen, eller bli revet i stykker av ville udyr, for å oppnå en slik kjærlig erkjentlighet. Englene som ledsaget følte det også, for deres tilsluttende utbrudd av lovprisning og sang ristet selveste grunnen jeg lå på og den hvelvede himmelen over mitt hode. Så vendte Kongen Sine øyne mot meg igjen. Å, hvor jeg ønsket at et eller annet fjell kunne falle over meg, og gjemme meg for alltid for Hans nærvær. Men jeg ønsket forgjeves.

En eller annen usynlig og uimotståelig kraft tvang meg til å se opp, og Hans øyne møtte mine en gang til. Jeg følte, snarere enn hørte Ham si til meg, i ord som preget seg inn med levende ild i min opphissede hjerne: "Gå tilbake til jorden. Du skal få en mulighet til; og dersom du viser deg Mitt Navn verdig, og viser verden at du eier Min Ånd, ved å gjøre Mitt arbeide, og ved å gjøre deg selv til en frelser av mennesker, skal du returnere hit, og Jeg vil gi deg en plass i Mitt seierstog, og en del i Min evige herlighet." Hva jeg følte under det blikket, og under de ordene, kunne ikke verken hjerte eller tanke på noen mulig måte unnfange, eller tunge eller penn noensinne beskrive. Det var blandede følelser. Først kom den usigelige angsten som oppstår fra en full forståelse av et bortkastet liv, et liv ødslet bort på de usle ambisjoner og de fjasete fornøyelser på jorden, som kunne ha vært fullt av gjerninger som ville ha produsert en endeløs innhøstning av himmelske frukter, vunnet meg godkjenning av Himmelens Konge, og gjort meg verdig til å bli ledsager til disse herliggjorte heltene. Men, kombinert med denne selvbebreidelsen, var det også et glimt av håp. Min sjels ønske om å få returnere til jorden skulle bli belønnet. Kanskje var det som svar på de lengslene jeg hadde følt helt siden bevisstheten om mine jordiske tabber hadde gått opp for meg, at denne velvilje skulle innrømmes meg. Jeg skulle få det privilegium å leve livet mitt om igjen. Sant, det var et enormt ansvar; men min Herre ville være med meg, og Hans Ånd ville kvalifisere meg for min oppgave. Jeg omfavnet muligheten med hele mitt hjerte. Og så lukket jeg mine øyne, og gav meg selv over, kropp, sjel og ånd, for å leve og kjempe og dø, ikke for min egen frelse, men for Kristi ære, og menneskenes frelse. Kongen talte igjen, denne gangen ga Han sitt æresord på at Hans nærvær skulle gå med meg tilbake til jorden, og gjøre meg mer enn seierherre gjennom Hans blod. Og med gleden over denne forsikringen våknet jeg. Mengden med skinnende skapninger hadde forsvunnet. Musikken hadde stilnet, og se, alt var en drøm.”