Royston Fraser fikk først vite om dødsfallene til moren og søsteren da han var i Paradis

Royston Fraser fikk først vite om dødsfallene til

moren og søsteren da han var i Paradis

 

Royston Fraser, Storbritannia, forteller:

 

”Søndagen etter, akkurat da vi hadde innledet gudstjenesten vår, kom 12 menn styrtende inn, avfyrte geværene sine midt i folkemengden, og skjøt 25 menighetsmedlemmer.

Min stedfortreder John var en av dem. Da han så at de var på vei mot meg, kastet han seg foran dem for å beskytte meg.

Aldri har noen gitt et mer storartet eksempel på Johannes’ evangelium 15,13: ”Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner.” John døde med det samme. Fem kuler gikk gjennom ham, og eksploderte deretter i magen min.

Jeg visste at jeg trengte medisinsk hjelp med det samme. Den britiske konsulen avgjorde at det beste ville være å ta meg med til England, men egentlig burde jeg ha fått legehjelp allerede på stedet. Jeg forlot imidlertid Chile samme ettermiddag, uten annet enn de klærne jeg sto og gikk i, og Bibelen min. Da vi landet i England, var jeg allerede bevisstløs, og oppfattet ikke at jeg ble fraktet til sykehuset med helikopter. Der var alt gjort klart for meg, og jeg ble operert med det samme.

Jeg skjønte ikke hvor jeg var før jeg plutselig oppdaget at jeg svevde i luften. Det var som å befinne seg i verdensrommet. Samtidig kunne jeg se min kropp ligge på operasjonsbordet. Etter en kort stund kom to engler til meg og oppfordret meg: ”Følg oss denne veien!”

Vi forflyttet oss langs en vei som var omgitt av mørke, men hele tiden så jeg et lys ved veiens ende. Da vi kom fram til lyset, gikk vi gjennom noe som lignet tykke spindelvev, og så befant vi oss på det mest fantastiske sted jeg hadde opplevd så langt.

Den første personen jeg fikk øye på, var min mor. For henne var ikke dette noen overraskelse, men det var det derimot for meg. En stund før jeg dro fra Chile hadde jeg fått brev fra foreldrene mine. De fortalte at de skulle flytte til England, og at de ville bosette seg i Norfolk. Jeg visste ikke at min mor hadde fått et kraftig hjerteinfarkt på reisen og at hun hadde levd i bare en uke etter at hun kom til England. Nå skyndte hun seg fram, omfavnet meg og klemte meg inntil seg.

Enda en overraskelse ventet. Da jeg snudde meg, fikk jeg se min søster vinke til meg. Jeg hadde ikke visst at hun var død heller. Det eneste jeg visste var at hun hadde blitt skutt i foten da hun var i Chile. Dessverre hadde hun fått blodforgiftning, og døde senere av den.

De to englene fulgte meg fremdeles. De begynte å presentere en hel del andre mennesker for meg. Mange var misjonærer, andre var kjente personer fra historien. Det som virket spesielt tiltalende på meg, var den storslagne skjønnheten på det stedet hvor jeg befant meg.

Det var vidunderlig vakkert, og fargene lyste med en utrolig intensitet.

Til slutt møtte vi en person som ingen trengte å presentere for meg; det var Jesus.

Det virket for meg som om en ren kjærlighet liksom strømmet ut fra hans majestetiske vesen. De eneste ordene jeg finner som kan beskrive ham er: Vakker – skjønnere enn vi kan tenke oss.

Jeg stilte Ham et kanskje noe merkelig spørsmål:

-Hvor er jeg, Herre?

Han svarte:

-Du er i Guds paradis.

-Jeg trodde jeg var i himmelen, sa jeg.

Men da sa Han:

-Ingen har vært i himmelen, bortsett fra den som kom fra himmelen.

Jeg sa til Ham at jeg ikke hadde tenkt så nøye etter, men at jeg kunne huske å ha lest noe om det.

-Husker du ikke hva jeg sa til mannen som ble korsfestet ved siden av meg, da jeg hang på korset?

Naturligvis husket jeg det: ”I dag skal du være med Meg i Paradis.”

Det var fantastisk å tenke på disse ordene, men jeg hadde enda et spørsmål:

-Hva kommer til å skje etter dette?

Jesus svarte:

-Med deg – ingenting.

Da talte en av englene:

-Ikke denne gangen.

Straks jeg hadde oppfattet disse ordene, vendte jeg hele den lange veien tilbake til kroppen min.

Morgenen etter operasjonen kom kirurgen til meg og spurte om jeg visste at jeg hadde vært klinisk død i ni minutter. Jeg svarte bekreftende, men jeg visste ikke hvor lang tid jeg hadde vært i den tilstanden. Jeg hadde jo faktisk befunnet meg i evigheten.

Litt etter litt ble jeg frisk etter de alvorlige skadene, men jeg ble rådet til ikke å reise ut på misjonsfeltet igjen (Kent & Fotherby, 2008, s. 131-134).”

Kilde: Kent, Richard & Fotherby, Val. (2008). Glimt av neste liv. 25 personer om sine nær døden-opplevelser. Kjeller: Genesis.