Kierkegaard om sann kristendom

Søren Kierkegaard om sann kristendom

Samtidig med at grundtvigianismen nådde sin største breddevirkning i Norge i 1850-årene, begynte dansken Søren Kierkegaards (1813-1855) innflytelse å merkes i folks forhold til kirken. Hans asketiske og kirkekritiske enkeltmannskristendom sto i sterk motsetning til Grundtvigs glade menighetskristendom. Det problemet han syslet med var – som han selv sa – ”i Christenheden at blive Christen”. I verkene ”Enten – eller” (1843) og ”Stadier paa Livets vej” (1845) framstilte han i situasjonsbilder forskjellige stadier på menneskenes livsvei. Det estetiske stadiet der målet er livsnytelse, er det første stadiet Kierkegaard beskriver. Det andre stadiet er det etiske, der menneskene engasjeres av pliktoppfyllende og jevnt arbeid. Men det viktigste stadiet, som det framfor alt gjelder å nå fram til, er det religiøse. Der blir menneskene engasjert i kristentroen gjennom personlig valg. Kierkegaard forsøkte ved hjelp av stadiene å få fram at det ikke er nok å tenke eller tale religiøst, man må leve religiøst. Han understreket at kristendommen er selvmotsigende og ufornuftig for tanken. Derfor kan den aldri bli noe for mengden. I massen er usannheten alltid til stede. Det er bare som enkeltmennesker og med hele sin eksistens man kan stå fram for Gud. Og bare framfor Gud kan mennesket eksistere i sannhet.

 

Kierkegaard var uenig i Grundtvigs vektlegging av menighetsfellesskapet og sin oppfatning om det objektive i kristendommen. Videre fokuserte han heller ikke på politikk og samfunnsendringer. Hans begrunnelse for dette er at samme hvordan samfunnet rundt oss ser ut, så fritar det oss ikke for den dype lengselen etter sannhet som har bolig i vår sjel. Videre mener Kierkegaard at et abstrakt menneskesyn, dvs. en teori om menneskets liv og vesen, har liten verdi med mindre det leves ut i praksis. Slik man tenker, må man også leve. Det er vår konkrete livsførsel som avslører verdien av tankene våre. Kierkegaard ser videre på mennesket som noe mer enn et produkt av arv og miljø. Hvert individ har sin hjemstavn utenfor det jordiske. Et individ skapes ikke av en kvinne og en mann, men av en skaper som også har skapt kvinnen og mannen. Mennesket er for Kierkegaard et vesen med røtter i ”Himmelen”, dvs. i det som ikke tilhører den jordiske sfære, og bør derfor ikke reduseres til et ”dyr” eller til en form for ”maskin”.

 

Med bakgrunn i egne erfaringer begynte Kierkegaard å framheve lidelsens betydning for den kristne. En kristen må være villig til å tåle lidelse og spott i denne verden. Bare gjennom å bære lidelsen tålmodig blir han i stand til å følge etter den lidende Kristus. Kierkegaard skildret Kristus som den lidende og foraktede, som samtidens kloke hoder så på som en fantast og en svermer. Med det ville han få sin tids kristne til å prøve sitt eget Kristus-bilde. Han ble nemlig mer og mer overbevist om at samtidens kristendom var en omforming og en tillemping av den kristendommen han fant i Det nye testamente. Her fantes ingen sann kristen ånd, mente han. Her var det bare om å gjøre å gå i kirken som alle andre og gi inntrykk av at man var «kristen». Kierkegaard satte alt inn på å finne ut om det moderne menneske kunne vitaliseres, gis en ny forståelse, frigjøres fra denne falskhet, slik at det faktisk kunne leve opp til de høye krav som kristendommen stiller til ethvert menneske. Til en slik ny forståelse fant han inspirasjon hos Sokrates. Sokrates hadde nemlig oppdaget noe viktig: at sann viten ikke er noe vi kan eie, men noe som vi hele tiden må strekke oss mot. Tenk om det moderne menneske også kunne forstå dette enkle poenget! Da ville man kanskje innse at man ikke automatisk var kristen fordi man gikk i kirken og ellers fulgte normal skikk og bruk. Da ville man kanskje forstå at ingen uten videre er født kristen, men at det å være en sann kristen er noe man må strebe etter å bli. Kanskje hele livet. Kierkegaard er blant de aller første som trekker et skarpt skille mellom det å leve i et samfunn som har kristendom som statsreligion og det å være en personlig kristen.

 

Kirkens lederskap var imidlertid ikke enige i Kierkegaards påstand om at den hadde fjernet seg fra læren i Det nye testamente. Kierkegaard svarte da med å gå til voldsomme angrep på den offisielle kirke i tidsskriftet ”Øjeblikket”. Angrepene kunne virke både hatefulle og smålige, og Kierkegaard ble stående nokså alene. Midt under denne striden døde han i en fast tro på Kristus.

 

Søren Kierkegaard skapte ikke noen egen kirkelig retning slik som Grundtvig. Men gjennom sine skrifter fikk han likevel stor betydning. Hos de intellektuelle vakte han ny interesse for kristendom. I Norge ble mange sterkt påvirket av den radikale kritikken hans. Noen skremte han bort fra kristendommen, andre hjalp han fram til et mer markert kristent livssyn. Spesielt stor betydning fikk Kierkegaard på grunn av sin innvirkning på Gisle Johnson som etter hvert sto frem som den ubestridte lederen for vekkelsesfolket.

 

Kilder:

Astås, Reidar. (2000). Kirke i vekst og virke. Allmenn og norsk kirkehistorie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Henriksen, Petter et al. (red.). (1996). Hele Norges Leksikon. Hjemmets Bokforlag.

Schjelderup, Ariane, Olsholt, Øyvind & Børresen, Beate. (1999). Filosofi i skolen. Oslo: Tano Ashehoug.