Kapittel 9 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 9

 

Vi går gjennom porten og blir ønsket

velkommen av Herren Jesus

 

Sjette besøk

 

 

Solen gikk akkurat ned da Seneca kom igjen. Jeg var på mine knær i bønn, og da jeg åpnet øynene, så sto han der ved min side.

 

”Jeg hilser deg igjen i kveld, min sønn,” sa han. Og med Guds velsignelse over deg skal vi fortsette beretningen. Og han begynte med å si:

 

”Vi nærmet oss den store porten. Hver og en av de nyankomne var fylt med undring og iver. Vi hadde hørt så mye om Den Hellige Stad mens vi levde i verden, om dens mange herskapsboliger, dens gater av gull, dens perleporter, dens gjennomsiktige lys uten sol eller måne, så at vi følte en intens lengsel etter å tre inn.

 

Men den største attraksjonen av alle, var å se Ham som våre sjeler elsket, og ved hvem vi hadde blitt forløst, og ved hvis blod vi hadde blitt renset rene fra våre synder.

 

Vi hadde allerede blitt fortalt at Han ventet nær ved porten i en av herskapsboligene, og at den store Livets Bok ville være nær Ham og bli åpnet på sidene som bar våre navn. Dette fylte oss med stor engstelse, selv om vi følte en mild forsikring om at våre navn var der, og at vi ville motta hans nådige velkomsthilsen. Jo, vi følte oss sikre, for ellers hadde vi ikke blitt brakt inn i Paradiset av englene, om ikke dette var tilfelle. For vi hadde bekjent Ham på jorden, og vi visste at Han allerede hadde bekjent oss for Hans Far og englene. Dette ga oss vederkvegelse, og så visste vi at vi hadde spist av Livets tre og drukket av Krystallelven, så vi fortsatte å se framover med tillit. Vi visste at vi hadde forsøkt å tekkes Ham, og den bevisste erkjennelsen av at alle våre synder var blitt tilgitt og at våre klær var blitt renset og gjort hvite, var i økende grad trøst for oss nå. Vi følte at vi ville snart stå foran all jordens dommer. Guds ord virket ytterligere som trøst der hvor Han sier: ”Salige er de som tvetter sine kjortler, så de må få rett til livets tre og gjennom portene komme inn i Staden.” Åpenb. 22, 14. Vi følte en slik trøst i denne forsikringen, at hvis vi hadde rett til Livets tre og frukten ble gitt oss fra en eldstes hånd, og at Abraham selv hadde forfrisket og udødeliggjort oss fra Guds elv som fløt ifra selve Tronen, så kunne vi ikke tro at engelen ved porten ville forby oss å tre inn nå. Min mor, som hadde vært travelt engasjert i samtaler med andre, kom akkurat da til meg, og sa:

 

”Du behøver ikke engste deg. Det ga meg stor glede for mange år siden da jeg kom forbi i nærheten av hvor engelen protokollførte navnene til dem som var blitt født på ny, og da jeg fikk se ditt navn, spurte jeg med en gang engelen om hvem det var. Han tilkalte en annen engel som akkurat da hadde kommet fra de jordiske kampstedene, fra et sted hvor de hadde store vekkelser, og han spurte ham om han kunne fortelle hvem disse var hvis navn akkurat var blitt nedskrevet.

 

”Ja, jeg har nettopp vært iblant dem,” sa han.

 

Og så beskrev han alle ting så utførlig at jeg hadde all den forsikring som var nødvendig på at det var deg. Deretter så jeg andre navn registrert som var fra det samme stedet. Mitt gamle hjem, vårt gamle hjem. Sannelig er erindringen av det kjært for meg når jeg tenker på det nå. Vi må snakke om detaljene fra det en dag, om hvordan det har vært siden jeg forlot dere alle. Min sjel ble fylt med større glede, da jeg så ditt navn.

 

Da engelen fikk rede på at jeg var din mor, fortalte han meg at han gikk til deg og din kusine, som jeg kjente så godt, en natt da du ba, og sto ved din side sent på natten, da du høytidelig gjorde et løfte og forpliktet deg til å være tro i mot Gud, og at dere skulle være tro mot hverandre, og at han gikk og vekket din far som sov i et annet rom og ledet ham til å være vitne til pakten. Ja, du skal vite at ikke bare jeg, men også englene jublet med meg da de brakte meg nyhetene. Han fortalte meg også om omvendelsen til andre familiemedlemmer, og om flere i nabolaget.”

 

”Vel, vel,” sa jeg, ”har Himmelen slike kommunikasjoner som dette med det som hender i verden?”

 

Hvor lite det lot til at vi kjente til det! Men min mors ord brakte alle disse tidligere opplevelsene for en dag. Det som skjedde ved min omvendelse, bønnene ved midnatt, alvorlig arbeid for andre, begivenhetene som hun akkurat hadde nevnt, sammen med mange andre opplevelser, kom styrtende til mitt sinn, og jeg husket det like godt som om det hadde skjedd i går.

 

Jeg sa:

 

”Hvor blind jeg var som ikke så engelen som var med meg. Det mektige dødelige sløret, hvor det blinder menneskets øye fra åndelige vesener og ting! Hvor langt borte de later til å være, men likevel så nært! Jeg husker hvordan engler hjalp Lot og hans familie fra den fordømte byen Sodoma, og hvorfor skulle de ikke hjelpe til ved sjelers store kamp for frelse! For jeg husker ”de er alle tjenende ånder som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse.”

 

Ved dette tidspunkt trådte vi inn gjennom den massive Juda-porten. Vi var alle fylt med fryd i våre hjerter i forventningen av så snart å få se Ham som våre sjeler elsket.

 

Da vi gikk gjennom porten, møtte vårt blikk det skjønneste syn som vi noensinne hadde vært vitne til tidligere i Himmelen eller på jorden. Menneskelig språk kan ikke beskrive det. Å si at gatene var av rent gull, eller gjennomsiktig glass, ville gi den beste sammenligning når man skulle sammenligne det med noe jeg kjente til. De store avenyene eller brede gatene som gikk ifra porten, så ut som om de gikk til sentrum av Den Hellige Stad. Mektige, veldige søyler av kostelige steiner som skinte med en klarhet som kun finnes i Himmelen, så vi på høyre side da vi kom inn gjennom porten. Svære kupler og store hvelv var over oss. Noe tegn på alder eller forfall var ikke å se noen steder. Ikke noe tegn på slitasje eller på materialer som trengte fornyelse.

 

Lyset økte i styrke etter som vi nærmet oss den store boligen. Vår Herre kom nå framover mot oss for å møte oss og hilse oss velkommen. Tolv legioner av glade sjeler hadde nå marsjert inn den store porten og sto nå foran sin Konge.

 

Herligheten og majesteten av Hans vesen kan aldri bli beskrevet med menneskelige ord. Den elskede disippelen på Patmos prøvde en gang å fortelle om hans herlighet da Han åpenbarte Seg Selv på jorden. Han var da kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte. Hans hode og hår var hvitt som snø, og Hans øyne som ildslue. Hans føtter var lik skinnende kobber som glødet. Hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Et skarpt tveegget sverd gikk ut av Hans munn og syv stjerner var i Hans høyre hånd. Åpenbaringen 1, 13-16.

 

Men da disiplene så Ham på forklarelsens berg 63 år tidligere, skinte klærne og ansiktet Hans som solens strålende glans. På jorden ble Han kalt for den skjønneste blant titusen, og i det hele tatt vidunderlig.

 

Men slik som Han er nå i Sin opphøyelse i Himmelen, er språket for fattig til å uttrykke Hans herlighet. Han bar merkene i Sine hender, og over sandalene Hans viste naglemerkene seg tydelig. Han var fullkommen legemliggjørelsen av lys. Det var ikke blendende for øynene slik ansiktet til Moses var det for det gamle Israel, for vi var satt i stand til å tåle det. Siden dagen for vår omvendelse på jorden og inntil vi gikk gjennom denne porten, var vi blitt forberedt for dette synet av vår Herre.

 

Å, hvor kraftfulle var ikke Skriftens ord da jeg så på Hans ansikt og deretter så langt inn i Staden. ”Og Staden trenger ikke solen eller månen til å lyse for seg, for Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys.”

 

Han var også legemliggjørelsen av kjærligheten selv. Hvert trekk i Hans ansikt uttalte kjærlighet. Han var virkelig speilbildet av Sin Fars uendelige kjærlighet. All kjærlighet i Himmelen eller i menigheten på jorden kommer fra Ham.

 

Han hilste oss velkommen til Seg, og mens vi kom, falt vi alle på våre ansikter og begynte å tilbe Ham med tilbedende lovprisning, i det vi sa: ”Verdig er Lammet som ble slaktet og som har forløst oss til Gud med Sitt blod fra alle ætter og tunger og folk og nasjoner.”

 

Englene og de hellige som møtte oss sluttet seg også til oss, og sang noen nye sanger som vi aldri hadde hørt før. Våre sjeler var i ekstase av fryd som ikke lar seg beskrive.

 

Det er ikke mulig å si hvor lenge vi ble værende på våre ansikter, for vår glede, fryd og store tilfredshet var så dyp og velsignet, at vi ikke la merke til eller registrerte noen tid, ettersom evigheten hadde begynt for oss. Han henvendte Seg nå til oss med de kjærligste ord og hilste oss hjertelig velkommen og bekjente for oss for den store skare av engler som var til stede, og for Hans Fars ansikt. Og uten videre introduksjon, følte vi oss fullkomment kjent.

 

”Kom,” sa Han. ”Se i denne boken. Jeg har åpnet den på de sidene som er mest interessante for dere.”

 

Vi samlet oss alle sammen rundt Ham i rekker så nært som vi kunne for å se på sidene i den store Bøkenes Bok; de himmelske opptegnelser av fortid og framtid.

 

Ikke bare var våre navn skrevet ned, men under dem sto det om mange ting som vårt arbeid for Gud hadde ført med seg da vi var på jorden. Jeg husket da hva Gud hadde sagt ved en av Sine profeter, som jeg leste om og om igjen hundre ganger; at en minnebok ble skrevet for Hans åsyn for de som tenker på Hans navn, og de skal bli Mine, sier hærskarenes Gud, på den dag som Jeg skaper. Mal. 3,16-17.

 

Vi tok oss tid til å lese bare en tiendedel av hva som sto skrevet, for vår Herre sa:

 

”Dere har nå fullkommen frihet til å gå hvor dere vil og å lese ved leilighet innholdet i denne helt vidunderlige boken.”

 

Ved å kaste et blikk på dens sider, kunne vi se navnene på noen som var med oss når vi kom inn i Paradiset, men som hadde falt akterut i bakgrunnen og blitt værende langt utenfor perleportene. Uten noen nærmere forklaring visste vi at de ikke var forberedt, men de var som ypperstepresten fra gammel tid når han ikke hadde helliget seg og var uverdig til å tjene ved alteret. Så disse kunne ikke tjene omkring Tronen.

 

Skjønt vi visste at de ville bli brakt inn, for de befant seg et eller annet sted langs Livets elv og iblant trærne. Frukten på trærne var føden deres og bladene var for deres helbredelse. Deres nåværende lønn var alt det Gud kunne gi dem i henhold til deres nåværende stadium av nåde. Vi visste at disse bladene bare var for dem hvis navn var skrevet i Livets Bok, og at de hadde den samme helbredende kraft i seg som Guds helliggjørende nåde hadde i Hans kongerike på jorden. Legemiddelet var sannelig iblant dem, men de ville ikke ta i mot det. De oppdaget aldri den dype meningen i det kostbare offeret for dem. Men hvor takknemlige de var ved å bli kjent med at kraften i Hans blod var til gagn for Hans folk på denne siden. Vi visste også at mye av vår gjenløsning var noe som ville finne sted etter hvert, og at de ville bli fullført på oppstandelsens morgen på den store dag.

 

Jeg hadde ofte undret på om vi kom til å få kunnskap om de som gikk fortapt og om vi kom til å savne noen av våre venner fra den Hellige Stad; og om vi ikke ville bli fylt med bedrøvelse og sorg, selv om Gud hadde sagt: Hver tåre skal bli tørket bort. Åpenb. 21,4. Men jeg fant ut at dette ikke var tilfelle.

 

Jeg hadde vært der lenge nok til å passere Livets Elv hvor jeg hadde drukket dens krystallvann, spist av frukten på trærne ved dens bredder, og blitt hilst på av tusener av blodrensede sjeler fra Guds vogner, og dessuten vandret gjennom porten, og hele denne tiden fylte bare de høyeste følelser av lovprisning min sjel. Jeg var så fullkomment i Guds kjærlighet, og min egenvilje var så helt og holdent overgitt i den bevisste viljen til min velsignede Forløser, at jeg aldri hadde tenkt en eneste gang på å gråte over noe. Sannelig fant jeg ut at alle mine evner og anlegg til sorg og bedrøvelse var forsvunnet og at jeg nå kunne se tingene slik som Gud ser dem.

 

Som jeg sto slik ved siden av min Gjenløser og Herre, og Livets Bok lå åpen foran meg, kunne jeg se langt inn i Staden hvor det var store mengder av lykkelige sjeler som jeg ikke hadde møtt, og som jeg heller ikke visste hvem kunne være. Noen kjente jeg ikke, men andre som jeg hadde kjent på jorden og hadde fryktet var blant de fortapte, kunne kanskje være i Staden. Jeg hadde jo allerede blitt hilst av noen som jeg aldri hadde ventet å treffe i Himmelen. Og da jeg så over sidene i Livets Bok, så jeg navnene til mange som jeg tenkte ikke ville være der, og jeg visste at de måtte befinne seg et eller annet sted i den store byen eller i de fjerne områder av Guds Paradis.

 

Jeg følte nå en iver etter å gå og blande meg med de glade sjelene som jeg så gå forbi i alle retninger. Herren hadde sagt: Dere har fullkommen frihet. Dra hvor dere måtte ønske.

 

Jeg snudde meg for å se etter resten av våre legioner, for jeg hadde blitt så henrevet av hva jeg hadde sett og hørt at jeg hadde blitt stående lenge der på samme stedet. Til min overraskelse hadde de spredt seg i mange retninger. Noen hadde gått sammen med sine venner til stille steder, og de satt under trærne i frydefull samtale på himmelske seter, mens andre hadde møtt gamle venner og steget ombord i vognene og med dem dratt til fjerne steder av Staden.

 

Min mor var fremdeles nær meg og vinket på meg at jeg måtte bli med henne. Vi spaserte bare en kort strekning og satte oss så ned ved siden av en veldig høy søyle av noe som lignet jaspis og safir, og som skinte med et lys som bare den evige Stad kjente til. Putene var av beste utførelse, og sitteplassene var blitt gjort av englenes hender og de hellige, for alle er travelt sysselsatt i Himmelen. Tvang er ukjent, men en tilfredshet som vi bare kjente skyggen av i våre mest behagelige hvilestunder på jorden, lot til å kle alle her som en kledning.

 

Med dette sto Seneca opp, og sa:

”Min sønn, jeg ser deg igjen til avtalt tid. Gud Den Allmektiges velsignelse være over deg og må Hans åsyn lyse over deg og gi deg hvile.” Jeg så opp fra skrivebordet mitt og så at han var forsvunnet fra rommet.