Jesse Duplantis' beretning om sin reise til Himmelen - del 1

Jesse Duplantis' beretning  om sin reise til Himmelen

 

Jesse Duplantis forteller:

”I august 1988 forkynte jeg i vekkelsesmøter i Magnolia Christian Center, en herlig menighet i Magnolia, Arkansas, som Paul Troquil er pastor for. Jeg bodde på Best Western Motell der i Magnolia.

En morgen ringte pastoren for å si at han ville komme og hente meg rundt klokken tolv på formiddagen, for at vi skulle spise lunsj. Da jeg sto opp den morgenen, visste jeg at det var noe uvanlig som foregikk. Jeg kunne kjenne en slags forstyrrelse eller uro i min ånd. I det naturlige kjentes det ut som en slags nervøs følelse. Adrenalinet strømmet, men uten noen åpenbar årsak. Jeg hadde ingen anelse om hva som var i ferd med å skje. Men når Gud er i ferd med å gjøre noe for meg, kan jeg alltid føle det.

Pastoren hentet meg på motellet, og vi gikk rett over gaten til en restaurant. Etter at vi hadde bestilt lunsj, følte jeg meg drevet til å gå tilbake til motellrommet. Jeg følte det var tvingende nødvendig.

Øyeblikkelig sa jeg til pastoren:

-Jeg mener ikke å være uhøflig, men jeg må gå tilbake til motellet. Det er noe på ferde. Jeg vet bare ikke hva det er.

Han spurte:

-Er det noe galt? Er du syk?

-Nei, det er ikke noe som er galt. Jeg kjenner bare en påminnelse om å gå tilbake til rommet. Jeg beklager. Vær så snill å ha meg unnskyldt.

Jeg reiste meg, gikk ut av restauranten og videre over gaten til motellet.

Da jeg kom tilbake til rommet mitt, hang jeg et ”Ikke forstyrr”-skilt på dørhåndtaket og lukket døren. Jeg så på digitaluret. Klokken var ett minutt på ett.

Jeg hadde ingen anelse om hva som foregikk. Derfor var jeg rede til å be og la Den Hellige Ånd gå i forbønn.

Jeg tenkte for meg selv: Kanskje Han vil snakke med meg om kveldens møte.

Jeg tok av meg jakken og knelte ned ved siden av sengen. Idet jeg gjorde det, skiftet digitaluret til nøyaktig ett. Jeg sa:

-Gud, hva er i veien? Hva er det som er galt? Hva er det som skjer? Hva er det?

Plutselig følte jeg et sug som om jeg ble trukket oppover og ut av rommet. Men jeg så meg ikke tilbake for å se meg selv forlate min fysiske kropp, slik noen mennesker har beskrevet. Jeg hørte en lyd: Svisj! Og jeg ble trukket oppover og ut av rommet! Jeg gispet:

-Ååå…

Jeg vet ikke om jeg var i kroppen eller utenfor kroppen. Jeg visste at jeg hadde forlatt rommet og fór av gårde med en utrolig hastighet. Jeg ble ført av sted i noe som liknet på en taubanevogn. Det var en vogn uten en hest, men ikke noen slik vogn som vi ser i filmer – jeg var helt innelukket i den. Jeg kunne se gjennom vinduene at vognen fór av gårde, men jeg hadde ingen anelse om hvordan den ble kjørt.

Da stod jeg opp. Der sto et annet vesen. Jeg forsto at det var den lyshårete engelen som hadde besøkt meg den natten i Jonesville, Louisiana. Jeg spurte:

-Hvor skal vi?

Han smilte og sa:

-Du har en avtale med Herren Gud Jehova.

Jeg merket at vognen sakket på farten, og deretter stoppet den helt. Da døren ble åpnet, opplevde jeg mitt livs sjokk: Jeg var i himmelen! (Duplantis, 1997, s. 55-57)”

Kilde: Duplantis, Jesse. (1997). Et plutselig møte med himmelen. Nærkontakt av det guddommelige slaget. Torp: Agape F