Kapittel 10 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 10

 

Besøket hos min mor

 

Syvende besøk

 Elwood Scott skriver:

 

"Min gjest kom som avtalt og hadde følgende budskap:

 

”Jeg vendte meg nå til min mor, og sa:

 

”Jeg har en stund ønsket å få en privat samtale med deg. Det virker som det er bare en kort tid siden jeg satt på fanget ditt, og du fortalte meg historien om vårt framtidige hjem. Hvor lite jeg forsto virkeligheten av det. Men nå er vi trygt anbrakt i Staden, og jeg ønsker å stille deg noen spørsmål om hjemmet vårt her, våre privilegier og våre plikter.”

 

”Vær helt og holdent fri til å stille et hvilket som helst spørsmål som du måtte ønske. Vi lærer av alt det underfulle her i vår Faders hus på samme måten som vi gjorde på jorden ved å gjøre oss praktisk nytte av de hjelpemidler og de kilder til kunnskap som vi hadde til rådighet der.”

 

”Jeg ønsker først å få vite hvilke privilegier vi har her i Himmelen, både i Staden og utenfor i Paradiset og ellers her oppe. Og hvordan er loven som styrer disse privilegiene, og det vi skal gjøre?”

 

”Jeg forstår tilfulle,” sa hun ”hva du ønsker å få vite. Du har stilt mange viktige spørsmål, og jeg er glad for å kunne hjelpe deg med en hvilken som helst detaljert forklaring som du måtte ønske.

 

Dine privilegier er imidlertid ubegrenset. Dine muligheter for å oppleve lykke og glede er blitt så mye større etter at du forlot ditt jordiske liv. Alle ting her inviterer til den fulleste utøvelse av alle dine sjelsevner. Din gjøren og laden vil bli styrt av en kunnskap om Guds vilje. Du vil aldri ønske å gjøre eller foreta deg noe som er imot Guds vilje.

 

Kjærlighetens og lysets lov, er loven i himmelens rike. Ingen ønsker å gjøre noe her som ikke vil være moralsk riktig. Det finnes ingen tanker eller antagelser hos noen om hvorvidt en selv eller noen annen gjør noe moralsk uriktig. Du har tidligere uten tvil funnet ut at du ikke har noen tilbøyeligheter inne i deg eller fristelser utenfor deg til å gjøre noe galt. Alle ting som du føler deg tilbøyelig til å gjøre, er riktig så langt det moralske angår. Din kunnskap er likevel begrenset. Alt hva Gud bifaller og din kunnskap forstår, vil du bifalle fra de innerste dyp av din sjel. Hans vilje blir lov for deg. Han legger ikke til skyld hos noen her, for ingen i hele dette himmelske riket har noen følelser eller ønsker om å være ulydig. Man vet ikke om synd her. Jordens store forbannelse er fullkomment bannlyst og forvist fra disse gatene og boligene i Staden; og også likeså ifra veiene, stiene og tilholdsstedene i Paradiset.

 

Ingen flekk av synd har noensinne vært her siden Gud kastet ut englene som syndet. Hver eneste av de tusener som du ser kommer og går der borte, er gjenspeilingen av Gud så fullstendig at de ikke har noe ønske om å gjøre noe annet enn nettopp å oppfylle hans vilje. Vår plikt her er bare et velsignet privilegium. Det er vår store glede å gjøre alt vi burde gjøre. Lenker og bånd, som jeg husker vi hadde så mye av på jorden, er ord som ikke har noen mening her. Du har utvilsomt allerede lagt merke til at alle du har møtt eller sett, har vært fullkomment lykkelige og glade. Misnøye er ukjent her. Alle er aldeles tilfredse og er i fullstendig hvile.”

 

”Å, hvor vidunderlig stort dette er,” svarte jeg. ”Men jeg skulle gjerne likt å vite mer, så sant jeg ikke tretter deg med mine spørsmål, om hvilke privilegier vi har her i Himmelen, som det å dra fra sted til sted, eller det å dra på besøk omkring i disse fagre boligene som jeg ser langs de store avenyene og alléene i Staden. Vår Herre har sagt: ”Dra hvor dere måtte ønske og gled dere.”

Hun sa smilende:

”Dra akkurat hvor hen du har lyst. Alt som du ser og uendelig mye mer er ditt – ja, alt er ditt. Husker du ikke det skriftordet: Alt tilhører dere, og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud? (1. Kor. 3,22-23). Jeg har vært her i over seksti år og har dratt mangfoldige ganger til fjerne steder, og allikevel har jeg bare fått sett en liten del av min arv. Ved å snakke et språk som du forstår bedre, så er Staden 2400 kilometer hver vei, og dens høyde er den samme som dens lengde (Åpenbaringen 21,16-17). Så dens uhyre størrelse er tilstrekkelig for deg, og du har alle dens privilegier.”

”Å, min mor! Hvor vidunderlig er ikke det som Gud har gjort! Jeg er simpelthen helt vekk av undring og beundring!”

”Sannelig,” sa hun, ”din undring vil aldri få en ende. Etasje på etasje er bygget og den ufattelige høyden og herligheten og den uhyrlige størrelsen kan aldri bli fullt ut forstått av oss. Ser du de fontentene der borte som fosser med sitt rene livets vann?”

”Ja,” svarte jeg. ”Jeg har studert dem en god stund, og jeg ville spørre deg ut om dem, for jeg ser så mange som samler seg omkring dem og som drikker fra dem med gullskåler. Jeg går ut fra at de er fri for alle?”

”Ja, så sannelig, og de finnes gjennom hele Staden og til og med i de fjerneste områder av Paradiset. Husker du skriftordet som jeg pleide å lese for deg for nesten sytti år siden, at Lammet som er på tronen skal føde dem og lede dem til Livets vannkilder?” (Åp. 7,17).

”Jo, absolutt, og jeg har lest det hundrevis av ganger siden, men jeg trodde aldri at det betydde så mye.”

”Men når du kommer til Tronen selv, vil du få se storheten av dets betydning, slik som du ikke kan nå. Du har allerede spist fra Livets trær, og drukket av krystallelven, er jeg sikker på, for du hadde det privilegium det er å komme inn i Himmelens grenseland umiddelbart. Men la du merke til at det var tolv slags frukt på hvert tre?” (Åp. 22,2).

”Ja, det fortalte den eldste meg. Jeg har spist kun noen meget få ganger siden jeg kom inn i Paradiset, og andre har valgt dem ut for meg. Disse yndige trærne i midten av gaten, hvor fulle de er av frukt!”

”De ble alle plantet, og de vokser ved den umiddelbare styrelse av vår Herre selv,” sa mor. ”Husker du hans ord mens han var her på jorden: ’Jeg drar for å berede et sted for dere.’ (Joh. 14,2). Her er det. Disse fontenene og trærne med alle sine velsignelser, er for evig dine. Man blir aldri trett av noe som han har her, heller ikke ønsker man noe som han ikke kan ha. Variasjonen i maten er i en slik overflod at du kan spise og bli fullt ut tilfreds.”

I dette øyeblikk så vi en som ikke var langt unna, som vi mellom tusener kunne skjelne som en av de eldste. Jeg sa til mor: ”Tror du han har lyst til å stoppe her for et kort opphold hos oss? Hva tror du?”

”Uten tvil vil han like å gjøre det.”

Så hilste hun på ham for at han skulle komme bort til oss. Da han kom imot oss, sa hun: ”Sannelig, er det ikke Moses!”

”Hvor takknemlig jeg er,” svarte jeg. ”For jeg har ønsket å se ham helt siden vi kom inn i Paradiset.” Men da han kom nærmere, kjente jeg at en ærefrykt kom over meg, da jeg husket hans storhet mens han var på jorden. Jeg følte også en frykt for at spørsmålene som jeg ønsket å stille ham, ikke ville interessere ham, siden han hadde fått de samme spørsmålene stilt tusener av ganger. Dette tenkte jeg.

”Du trenger ikke frykte,” sa mor, ”for å stille ham et hvilket som helst spørsmål, for han vil finne stor glede i å hjelpe deg på hver eneste måte han kan.”

Da han møtte en gruppe ved en av fontenene i nærheten, ble han oppholdt for en tid i samtale med dem. Mens vi ventet på ham, sa jeg:

”Jeg husker fra Skriften at det står: ’Det er 24 eldste i Himmelen.”

”Ja,” sa mor. ”Tolv fra de tidligere utdelinger og tolv siden Kristi dager.”

Jeg spurte om samme slags anseelser og æresbevis ble vist her slik som på jorden.

”Nøyaktig de samme,” sa hun, ”bare på et virkelig grunnlag for tidligere troskap og tjenester. De eldste er æret stort her i Himmelen. De har allerede hatt sin oppstandelse som gir dem større fordel når det gjelder det å glede seg og det å tjene. Nå er deres legemer så åndelige at i stedet for å representere et hinder for dem, så er de til meget stor hjelp og fordel. Du har utvilsomt lagt merke til hvor vidunderlige de er, som bilder av vår Herre selv.”

”Jeg har lagt merke til det allerede i hva jeg har sett i Abraham og Josva, og nå husker jeg det skriftordet hvor profeten sa: ”Jeg skal bli tilfreds når jeg våkner og bli deg lik” (Salme 17,15, eng. overs.).

”Ja, virkelig,” sa mor, ”og vi ser alle fram til den begivenheten med stor interesse. Utvilsomt har du fått høre, siden du kom, at Herren har tilkjennegitt at tiden nesten har kommet, da hovedoppstandelsen skal finne sted. Da skal du og jeg og alle disse massene av sjeler motta våre herliggjorte legemer. Den store Fader selv, hvis ånd du føler i en slik overflod og som er selve atmosfæren i Staden og i hele Paradiset, har fått oss til å føle og vite at tiden nesten er her. Det er noen begivenheter som må skje på jorden først, og så vil vår Herre Jesus, fulgt av alle englene og denne mektige hærskaren av forløste sjeler som er gjort fullkomne, vende tilbake til jorden.

Befalingen vil bli at når vi er nær jorden, hvor våre legemer sover, for hva vi pleide å kalle død, er bare en søvn, så vil erkeengelen gi et stort seiersrop, og Guds basun vil bli blåst med et mektig støt, og Guds kraft vil vekke og gjenopplive alle våre legemer, og de vil øyeblikkelig bli forenet med dem, og for alltid bli i det fullkomne bilde av Jesus. Det som er tilbake av vår gjenløsning vil bli gjort ferdig.”

”Å, svarte jeg. ”Hvor vidunderlig planen for vår gjenløsning er! Gud har skjenket oss, husker jeg, den samme idé om hva du har sagt i den nytestamentlige skrift.”

”Ja,” sa mor, ”og dette er håpet og forventningen til hele menigheten i Himmelen og på jorden. Men nå ser jeg at Moses kommer til oss, og vi må overlate videre samtale om dette emnet til en annen gang (Scott, 2000, s. 65-70)."

 

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den Hellige Stad Og Tronens Herlighet. Moss: Esca Forlag.