Kapittel 11 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane - Omvendelsen og den vei Gud kaller hellig

Kapittel 11

Omvendelsen og den vei

Gud kaller hellig

 

Forakt ikke omvendelse. Enhver periode med åndelig vekst i din vandring med Gud, vil bli forsterket dersom du først lar sann omvendelse gå over ditt liv.

 

Å leve i omvendelsen

 

Troen er nødvendig dersom våre hjerter skal bli rene. Tror du ikke det er mulig å oppnå hellighet, vil du heller aldri få oppleve det. Men uten omvendelse vil troen være uvirksom på grunn av syndens opprør. Gud vil ikke lønne en syndig manns tro dersom vedkommende ikke er i ferd med å vende om. Jakob sier jo at ”et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye” (Jak. 5,16).

Omvendelse gjør hjertet klart til å ta imot rettferdighet, og rettferdighet frigjør troens makt.

Vi gjør ofte en stor feil når vi tenker på synd. Enkelte bibelkommentatorer har, uten å tenke nærmere over det, forklart at det greske ordet for ”synd” bare betyr ”å bomme på målet”. Dette er riktignok betydningen av det greske ordet, men vi bør huske på at Jesus ikke var noen greker, og han verken talte eller underviste på gresk. De greske filosofenes språk hadde ikke noe eget ord for synd. ”Å bomme på målet” ble benyttet for å gi ordet en så bred definisjon som mulig. Det er imidlertid langt fra dekkende når det gjelder syndens følger. Syndens lønn er jo døden, og det er noe langt mer enn ”å bomme på målet” (Rom. 6,23).

Det hebraiske språket som benyttes i Det gamle testamente er langt mer nøyaktig i sin definisjon av synd, og det ligger mye tettere opp til den begrepsverden Jesus benyttet og forkynte ut fra. De hebraiske ordene for synd er ”awen”, som betyr noe moralsk verdiløst, en plagsom byrde eller vanskelighet; ”amal” som betyr ondskap, problem, ulykke, skade, plage, ugudelighet; ”awon” som betyr å vri, forvrenge, å bøyde ned. Et annet hebraisk ord, ”chata”, har som en av tre betydninger ”å bomme på målet”, men dette er ikke hovedbetydningen, og denne betydningen dekker på ingen måte det Jesus ville si når han underviste om synd.

Dersom vi forsøker å danne oss et helhetsbilde når det gjelder Jesu holdning til synd, ser vi at han så på det som noe langt mer alvorlig enn et ”bomskudd”. Faktum er at Jesus omtalte synden på følgende måte: ”Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de” (Luk. 13,3-5). Med hensyn til synden og Guds rike, sa Jesus: ”Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i Helvete” (Mark. 9,47).

Jesus sa at et flakkende, utuktig øye kan hindre deg i å komme inn i Guds rike. Hvorfor betale en så høy pris for en så ussel nytelse? Synd er altså ikke bare å bomme på målet, det er å bomme på Guds rike! Det er å leve i døden når vi kunne leve i det guddommelige livet!

Når jeg bruker uttrykket ”omvendelse”, så tenker jeg på en omvendelse som de fleste ikke kjenner. Vi snakker om en hjerteholdning som gjør at vi hele tiden vender oss mot Gud, helt til rettferdighetens frukt kommer til syne i våre liv.

Bibelen forteller oss at før Jesus begynte sin tjeneste, sto det fram ”en mann.., utsendt av Gud. Johannes var hans navn” (Joh. 1,6). Døperen Johannes var sendt av Gud. Den omvendelsesdåp han forkynte og praktiserte, var ikke fullendelsen av Den gamle pakt. Den var begynnelsen, selve veirydderen, for Den nye pakt. Johannes var sendt av Gud for å forberede Jesu Kristi tjeneste, og for å skape en omvendelsens atmosfære i Israel (Apg. 19,4). Hans kall var å gå foran Messias og ”rydde veien…for Herren” (Mark. 1,2-3).

Omvendelse er alltid en forutsetning for at Kristuslivet skal bli synlig i et menneskes liv. Omvendelsens hensikt er å ”forberede” eller ”rydde vei”. Det er viktig å forstå dette: Den omvendelse Johannes forkynte, fikk ikke bare menneskene til å føle sorg på grunn av synden. Den fikk dem til å overgi seg til Gud.

Sann omvendelse er å pløye hjertets jordbunn, slik at det der kan plantes en ny virkelighetsoppfatning og vilje til å gå i en ny retning. Dette er svært viktig for å kunne nå fram til åndelig modenhet. Johannes påla jo jødene at de skulle bære ”frukt som svarer til omvendelsen” (Matt. 3,8).

Vi må også forstå at omvendelsen ikke er over før vi bærer ny frukt. Det Johannes egentlig sa, var: ”Slutt ikke å vende deg bort fra stoltheten før du gleder deg over å være ydmyk. Fortsett å omvende deg fra din egoisme helt til det blir naturlig for deg å elske andre. Slutt ikke å sørge over din urenhet før du er helt ren”. Han forlangte at menneskene skulle fortsette å omvende seg helt til den nye frukten ble synlig. Og dersom du skal bli hellig, må du leve i omvendelse helt til du virkelig er hellig.

Apostelen Johannes sier følgende: ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett” (1.Joh. 1,9). Forsøk ikke å skjule syndene dine – bekjenn dem. Guds nåde og hans Sønns offer er nok til å dekke og tilgi enhver synd. Men først må vi be om tilgivelse. Vi må ydmyke oss og helhjertet legge oss i Guds hender. Vær ærlig med hensyn til din synd. Da vil han rense deg fra den.

Her kommer en oppfordring: Forsett å leve i omvendelse, og tvil aldri på at Gud har nok nåde å gi deg. Dersom Gud forlanger at vi betingelsesløst skal tilgi dem som har syndet mot oss (Matt. 18,21-22), må vi samtidig huske at Gud ikke krever mer av oss enn han krever av seg selv. Dersom du en dag synder 490 ganger, må du hver eneste gang rope til ham om tilgivelse. Da vil han både tilgi deg og rense deg fra syndens følger.

En periode i livet mitt snublet jeg stadig over det samme problemet. Med sorgfullt og tvilende hjerte, ropte jeg: ”Herre, hvor lenge holder du ut med meg?” I et lynglimt fullt av nåde og sannhet svarte han: ”Helt til jeg har gjort deg fullkommen!”

Skriften forteller oss at ”refsing og tukt er en vei til livet” (Ordspråkene 6,23b). Dette er ikke plagsomt for andre enn de som ikke ønsker å bli talt til rette. Guds refsing og tukt er veien til livet! Jesus sa: ”Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om!” (Åp. 3,19). Det er ikke Guds vrede som taler til oss om omvendelse, det er hans miskunn. Vi har jo Guds løfte på at ”han som begynte en god gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag” (Fil. 1,6). Så lenge vår lengsel er å bli lik ham, vil refsing og tukt være en dør inn i hans nærhet.

Men rygger du derimot tilbake når du hører ordet ”omvendelse”, er det fordi du ikke ønsker å forandre deg. Da har du behov for dette budskapet. Når du ikke lenger forbinder omvendelse med dystre ting som sekk og aske og tårer, når Guds irettesettelse får deg til å fryde deg og lovprise Gud for hans nåde, da vet du at din ånd virkelig er blitt ren. Først da kan du begynne å vandre på den vei Gud kaller hellig.

 

Å fly fra falskhet

 

La oss spørre oss selv: Er vårt mål bare å bli ”frelst”, eller er det å bli lik Jesus? Dersom vår frelse ikke har som mål å nå fram til Kristuslikhet, vil vi snart havne i døde gjerninger og tomt bedrag. Vår frelse er en person: Herren Jesus Kristus! Og det er det å bli likedannet med ham som frelser oss og gjør oss hellige.