Torsdag 21 November
-Hva gjorde du ut av ditt liv på jorden?
-Hva gjorde du ut av ditt liv på jorden?
Dr. George Ritchie forteller:
”I begynnelsen av 1943 ble jeg lagt inn på militærsykehus i Camp Berkeley i Texas.
Jeg visste ikke da at jeg var alvorlig syk. Jeg hadde nettopp avsluttet grunnutdannelsen, og nå ville jeg dra til Richmond i Virginia for å begynne medisinstudier. Mitt opphold ved universitetet var en del av min utdannelse for å bli militærlege. Det lange oppholdet som oppsto på grunn av sykdommen, tiltalte meg overhodet ikke. En simpel forkjølelse skulle ikke få knekke meg.
Men det gikk flere dager, og jeg ble ikke bedre. Først den 19. desember ble jeg overført til en avdeling for mindre alvorlig syke. Klokken fire neste morgen skulle jeg hentes derfra med en Jeep, som skulle kjøre meg til jernbanestasjonen.
På et par timer skulle jeg altså klare det. Men rundt klokken 21 fikk jeg feber.
Jeg gikk til en pleier og ba om å få aspirintabletter. Til tross for aspirinen, dunket det kraftig i hodet mitt. Jeg hostet ned i puten for å dempe lyden, og klokken tre om morgenen begynte jeg å kle på meg.
Jeg har bare et svært uklart bilde av den halvtimen som så fulgte. Det eneste jeg vet er at jeg var altfor svak til å kunne gjøre meg klar. Først kom en sykepleier inn til meg, og deretter en lege. En ambulanse med fulle sirener fraktet meg til slutt til røntgenavdelingen.
Lederen for avdelingen spurte meg om jeg trodde jeg klarte å stå lenge nok til at de kunne ta et røntgenbilde. Jeg måtte kjempe for å komme meg på beina, og det siste jeg husker er susingen fra røntgenapparatet.
Da jeg våknet, lå jeg på et lite rom som jeg ikke hadde vært i før. Et svakt lys var tent. Jeg lå der en stund og prøvde å huske hvor jeg befant meg. Plutselig satte jeg meg opp. Toget, jeg hadde mistet toget.
Jeg vet at det jeg forteller høres utrolig ut. Jeg forstår det ikke bedre selv enn det du gjør.
Jeg kan bare fortelle om denne hendelsen akkurat slik den virkelig var. Jeg hoppet ut av sengen og lette etter uniformen min. Klærne mine lå ikke i fotenden av sengen, der de burde ligge.
Jeg stoppet opp og stirret på sengen, det lå noen på det stedet jeg nettopp hadde reist meg fra.
På grunn av den svake belysningen gikk jeg nærmere dette mennesket, men dro meg raskt tilbake – han var jo død. Den slappe haken og den grå huden var grusomt å se på. Deretter la jeg merke til ringen på den venstre hånden hans, det var ”Phi-Gamma-Delta”-ringen som jeg hadde båret i to år.
Jeg løp ut i gangen for å komme meg bort fra dette mystiske rommet. Richmond var det eneste målet som var viktig for meg. Jeg raste gjennom korridoren og satte kursen mot utgangen.
”Se opp!” ropte jeg til en sykepleier som kom rett mot meg. Det virket ikke som han hørte meg, og i neste øyeblikk befant han seg nøyaktig på det stedet hvor jeg sto, som om jeg overhodet ikke var der. Det var svært merkelig. Jeg kom til døren, gikk gjennom den, og oppdaget at jeg befant meg ute i mørket mens jeg løp i retning Richmond. Løp jeg? Fløy jeg? Jeg merket bare at det mørke landskapet gled forbi meg, mens det dukket opp tanker i mitt indre som gjorde meg skrekkslagen: Sykepleieren så meg ikke. Hva gjør jeg dersom folkene ved det medisinske fakultetet heller ikke ser meg?
Svært forvirret stanset jeg ved en telefonkiosk i nærheten av en bred elv. Jeg gikk inn i telefonkiosken og la hånden på røret. Det var helt tydelig at telefonrøret var der, men hånden min klarte ikke å gripe det. En ting var helt klar. På en eller annen uforklarlig måte hadde kroppen min mistet sin substans og fasthet.
Nå begynte jeg å skjønne at kroppen som lå der i sengen var min egen, som jeg på uforståelig vis hadde blitt skilt fra. Min oppgave var nå å vende tilbake til den, så fort som mulig.
Det var ikke vanskelig å finne sykehuset, det virket som om jeg var tilbake der straks jeg tenkte på det. Hvor var så det lille rommet jeg hadde forlatt? Så begynte jeg den merkeligste leteaksjonen noen noensinne har foretatt. Jeg lette etter min egen kropp. Jeg løp fra den ene avdelingen til den andre, fra det ene rommet til det andre, forbi sovende soldater på min egen alder. Da merket jeg hvor vanskelig det kan være å kjenne igjen sitt eget ansikt. Flere ganger stanset jeg ved et sovende ansikt som så nøyaktig slik ut som jeg forestilte meg at jeg selv så ut. Det viste seg at studentforeningsringen manglet, og jeg gikk videre.
Til slutt kom jeg inn på et lite rom med dempet belysning. Et laken dekket kroppen min, men armene lå oppå lakenet. På den venstre hånden satt ringen. Jeg prøvde å dra bort lakenet, men klarte det ikke. Nå hadde jeg funnet meg selv. Hvordan skulle jeg så sammenføye to personer som var helt atskilt fra hverandre? Da jeg hadde fått problemet klart for meg, tenkte jeg plutselig: Dette er døden. Dette kaller menneskene å dø, det er å bli atskilt fra seg selv. Det var første gang jeg forbandt døden med det som hadde skjedd med meg.
I dette øyeblikket av dypeste fortvilelse ble rommet fylt av lys. Jeg sier ”lys”, selv om det ikke finnes noe i våre språk som kan beskrive dette lysets kraft! Jeg må prøve å finne ord, selv om denne opplevelsen er ubegripelig for min forstand, siden den i ettertid kom til å påvirke hvert eneste øyeblikk av resten av livet mitt. Lyset som kom inn i rommet, var Kristus.
Jeg visste det, for jeg fikk en tanke om at: Du befinner deg nå i nærvær av Guds Sønn. Jeg kaller dette fenomenet for ”lys”, men jeg skulle også kunne kalle det for en ”kjærlighet” som gjennomstrømmet, trengte gjennom og lyste opp rommet fullstendig. Det var den største og mest fullkomne medlidenhet jeg noensinne hadde opplevd. Hans nærvær var så fylt av trøst, glede og fullstendig tilfredsstillelse, at jeg ønsket helt og holdent å gå opp i dette underet.
Det var også noe annet til stede i rommet. Sammen med Kristus ble også hver eneste hendelse fra mitt liv så langt åpenbart. Alt som hadde skjedd i mitt liv, ble rullet opp samtidig, selv om jeg må beskrive hver ting for seg. Der var de, hver eneste tanke, hver eneste hendelse, hver eneste samtale, tydelige som en serie med bilder. Det var ikke noe første og siste blant dem, men alle var like viktige. Hvert eneste bilde stilte meg ett eneste spørsmål:
”Hva gjorde du ut av ditt liv på jorden?”
Bekymret studerte jeg de forskjellige scenene som utspilte seg foran meg: Skolen, hjemmet, speiderne og ”løps-teamet” – det vil si en ganske normal barndom. Men i lyset av Hans nærvær virket alt meningsløst og uviktig. Jeg gjennomsøkte mitt liv etter gode gjerninger.
”Har du noen gang fortalt noen om meg?” spurte Han meg.
”Jeg har ikke hatt nok tid til det,” svarte jeg. ”Jeg hadde planlagt å gjøre det, men så ble jeg syk. Jeg er for ung til å dø!”
Ingen er for ung til å dø. Jeg hørte denne tanken bli hvisket mykt i mitt indre. Deretter bredte en bølge av lys – et utrolig sterkt lys – seg i det lille rommet. Plutselig befant vi oss i en annen verden. Rettere sagt, jeg merket at jeg så på alt rundt meg på en annen måte. Jeg fulgte Kristus gjennom vanlige gater og landskap, men overalt kunne jeg se en annen virkelighet som eksisterte side om side med den verden vi kjenner til.
Denne andre virkeligheten var fylt av mennesker med de mest ulykkelige ansikter jeg noensinne hadde sett. Jeg så forretningsfolk som skyndte seg gjennom gangene i bygningene der de jobbet. De prøvde forgjeves å finne noen som ville lytte til dem. Jeg iakttok en mor som fulgte etter en mann i sekstiårsalderen. Jeg antok at det var sønnen hennes.
Hun formante ham om å være forsiktig, og ga ham råd. Det virket ikke som han hørte etter. Plutselig kom jeg til å tenke på meg selv. Det eneste som hadde vært viktig for meg, var hvor fort jeg kunne komme meg til Richmond. Var det slik for alle disse menneskene også? Var deres sinn og tanker bare opptatt av jordiske ting? Til tross for at de nå eksisterte atskilt fra den jordiske tilværelsen, så virket det som om de fremdeles var bundet til den.
Jeg spurte meg selv om dette var helvete: Å tynges av de største bekymringer, samtidig som man er mer maktesløs enn noen gang. Det er et sant helvete.
I løpet av denne natten så jeg to verdener til. De var altfor virkelige til å kunne beskrives som åndelige verdener. Jeg ble brakt inn i dem på lignende måte som den første. Et nytt slags lys. En ny, enda klarere utsikt. Den andre verdenen lignet den første. Den bredte seg ut over jordens overflate, men eksisterte i en helt annen dimensjon. Menneskene her var ikke opptatt av materielle ting, men av å søke sannheten.
Jeg så billedhuggere og filosofer, komponister og oppfinnere. Det fantes universiteter og store bibliotek. Vitenskapelige laboratorier som overgikk vitenskapens mest fantastiske oppfinnelser.
Den siste verdenen så jeg bare et glimt av. Nå befant vi oss tydeligvis ikke lenger på jorden, men langt borte fra den, fullstendig ute av kontakt med den. Og der, langt borte, så jeg en by som – om man kan tenke seg noe slikt – var bygd opp av bare lys. På denne tiden hadde jeg enda ikke lest Johannes’ åpenbaring, og heller ikke noe om tilværelsen etter døden.
Her var det altså en by hvor det virket som om murene, husene og gatene strålte av lys. Når man gikk langs disse gatene hadde de et blendende lysskinn, på samme måte som personen som sto ved siden av meg.
Dette synet varte bare et øyeblikk. I neste øyeblikk var jeg igjen omgitt av veggene i det lille rommet. Det blendende lyset avtok, og en merkelig søvn falt over meg.
Ennå i dag kan jeg ikke forstå hvorfor akkurat jeg ble utvalgt til å vende tilbake til livet.
Jeg vet bare at det ikke var som å komme hjem da jeg åpnet øynene inne på det lille rommet på sykehuset. Det eksisterte i den kjente verden, der jeg så langt hadde tilbrakt hele mitt liv.
Mitt hjertes rop i dette øyeblikket skulle komme til å bli mitt rop og min lengsel for hele resten av mitt liv:
”Kristus, vis deg for meg igjen!”
Det gikk flere uker før jeg var tilstrekkelig rehabilitert til å kunne skrives ut fra sykehuset. Hele tiden hadde jeg bare én eneste tanke: Jeg ville se min sykejournal. Endelig en dag var rommet der den befant seg ubevoktet. I medisinske termer og forkortelser sto det:
Pas. George Ritchie, død d. 20. desember 1943, dobbeltsidig pneumoni.
Senere snakket jeg med legen som hadde skrevet under på rapporten. Slik han så det hadde jeg uten tvil vært død da han undersøkte meg. Allerede ni minutter etterpå kom en soldat løpende for å hente hjelp. Det var den soldaten som skulle gjøre meg klar for bårehuset. Legen fulgte etter ham og ga meg en adrenalinsprøyte rett i hjertemuskelen.
Han kunne knapt tro det han så fikk se: Jeg vendte tilbake til livet. Det skjedde uten at jeg led av hjerneskader eller andre varige mén. Dette var den merkeligste hendelsen han hadde vært med på i hele sin karriere.
Dette ligger nå nesten 19 år tilbake i tid. Jeg tror jeg vet hvorfor jeg fikk muligheten til å vende tilbake til livet. Det var for at jeg skulle bli lege og senere kunne tjene Gud. Gang på gang har jeg fått muligheten til å tjene Ham når jeg har snakket med voksne mennesker som har trengt trøst, behandlet barn som har vært utsatt for ulykker, eller når jeg har gitt sjelesorg til tenåringer. Når jeg har gjort dette, har jeg i mitt indre opplevd at Han igjen har stått ved min side.
Tillegg: Tidsskriftet Guideposts, der denne historien først ble utgitt, fikk tilgang til en redegjørelse angående dette dødsfallet. I redegjørelsen som var avgitt under ed av militærlegen og den assisterende sykepleieren, ble det attestert at jeg var blitt erklært død den 20. desember 1943 (Kent & Fotherby, 2008, s. 169-176).”
Kilde: Kent, Richard & Fotherby, Val. (2008). Glimt av neste liv. 25 personer om sine nær døden-opplevelser. Kjeller: Genesis.