Kapittel 12 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

"Kapittel 12

 

Utdrag fra Livets Bok

Samværet med Moses fortsetter

 

Syvende besøk fortsatt

 

 

”Disse beretningene,” svarte jeg, ”er overmåte interessante. Jeg har ofte sagt, mens jeg var på jorden, at mange ting vi ikke visste eller kunne vite, ville vi få rede på siden.

 

”Sant nok,” sa Moses. ”I virkeligheten hadde vi akkurat begynt å ta de første skritt når det gjaldt kunnskapen om Gud mens vi var på jorden.”

 

”Jeg antar dette ville være tilfelle når det gjelder den store massen av mennesker, da deres kunnskaper er så begrensede med hensyn til guddommelige ting, men det virker som om du tar deg selv med i sammen med oss andre, og det kan høres litt underlig ut, siden du i så mange år hadde et slikt intimt forhold med Gud. Du talte med ham ansikt til ansikt og så hans herlighet ofte, og var hans fortrolige venn så lenge.”

 

”Jeg vet,” sa Moses, ”at Gud storlig begunstiget meg, men det var like mye for deres skyld som for min egen. Når alt kommer til alt, og etter at jeg kom inn i det himmelske kongeriket og inn i hans umiddelbare nærhet rundt Tronen, fant jeg ut at jeg bare visste meget lite om det som jeg egentlig burde vite. Jeg tenkte at Gud åpenbarte meget om seg selv, men dette som for meg syntes å være så mye, var bare en tiendedel av det store mysteriet hans med hensyn til hans evige vesen, visdom og gjerninger, om vi skulle betrakte vår felles frelse, så ser vi at englene fortsatt er ivrige etter å få lære den å kjenne, enda de har vært så lenge rundt om Tronen.

 

Her er jeg sikker på at det er en side du ville sette pris på å få se. Det er en av de største hendelser i Jesu tidligste liv, og som ikke er oppskrevet i Den Hellige Skrift på jorden.” Overskriften var:

 

”Jesu gjerning ble ytterligere stadfestet av Faderen.”

 

Hendelsen fant sted da han var omkring 22 år gammel. Han hadde trukket seg tilbake til et fjell langt borte for å be og var helt alene, bortsett fra at mange engler var rundt ham, da Faderen på en ekstraordinær måte møtte ham og gjentok i den dypeste betydning alt som hadde blitt åpenbart som skygger av loven.

 

Faderen talte til ham om hans død som skulle bli fullført i Jerusalem, og om dens stedfortredende natur. Hvordan hans død skulle være for alle mennesker og viste ham fylden av sin kjærlighet til verden, og at hans lidelse og død skulle bli prisen for verdens gjenløsning, og at hans død skulle være den store soning for menneskenes frelse. Denne beretningen viste også hvordan han skulle dø og den fryktelige sorg over følgende: Hans forkastelse av jødene, hans pisking og endelige død på korset. Det ble også henvist til hans oppstandelse og himmelfart.

 

”Alle disse ting,” sa Moses, ”visste Jesus da han var Ordet, men som Guds Sønn ble han undervist av Faderen, og gjorde helt hans vilje i hele sitt liv på jorden mens han bodde i det legemet som Gud hadde gitt ham.”

 

Svært mange ting som står skrevet der, angående hendelsene i hans liv, var meget interessante for meg nå.

 

”Å ja,” svarte jeg Moses, idet han bladde om de forskjellige sidene. ”Jeg husker hva Johannes, den elskede disippelen, sa da han avsluttet sin fortelling om Guds Sønn: ”Men det er også meget annet som Jesus har gjort, skulle det skrives, hver ting for seg, da mener jeg at hele verden ikke ville romme de bøker som da måtte skrives (Johannes 21,25).”

 

Jeg spurte Moses hvorfor dette er skrevet her i stedet for på jorden.

 

”Dette er skrevet her for tilfredsstillelse og trøst for Guds barn i Himmelen,” svarte jeg Moses.

 

”Vel, vel,” bemerket jeg, ”jeg er helt over meg av forundring og overraskelse. Men far Moses, du hadde en særskilt opplevelse da vår Herre var på jorden. Skriften omtaler Jesu forklaring på det hellige fjell, og at han tok Peter, Jakob og Johannes med seg, og at du og Elias kom og talte med ham angående hans død.”

 

”Ja,” sa Moses, ”jeg ser tilbake på denne store hendelsen med den største glede. På den tiden da Israels mange tusener var rede til å gå over Jordan og inn i det land som de skulle få som arv, var jeg meget ivrig etter å gå over med dem, men Gud visste hva som var best for meg, og hans vilje er alltid den rette. Jeg visste ikke da at han ville svare på min bønn etter at så mange år var gått – når man tenker på jordiske år – det var jo bare en halv dag målt med himmelsk mål.

 

Det var en stor dag når Herren ga vink at vi skulle komme ned på jorden. All makt, både i Himmelen og på jorden, hadde akkurat blitt gitt i hans hender. Jeg kan ikke til fulle beskrive våre følelser, da Elias og jeg selv vandret sammen nær Tronen, og talte om den store begivenhet som snart skulle finne sted på jorden, og dets store betydning både for jorden og for Himmelen. Jeg talte om hans tragiske død på korset som snart ville bli fullført, og at han, som en velsignet gave ved Den Hellige Ånd, skulle bli tilbudt alle Guds barn på jorden; for vår store misjon og oppgave hadde vært å åpenbare disse to sider av Guds Sønns gjerning.

 

Vi hadde gledet oss over mange herlige besøk hos hverandre, og vi hadde samtalt mye angående disse spørsmål tidligere. Men mens vi da gikk der foran Tronen, kom uventet Mikael, en av englefyrstene, som du sannsynligvis har sett, og Jehuco, den raske vognkjøreren, og de hadde med seg en vogn som stanset ved vår side, og sa at vi var sendt bud etter for at vi straks skulle komme ned på jorden.

 

Uten noen ytterligere forberedelser, satte vi oss hurtig ned ved deres side, og nesten med tankens hurtighet, fløy vi gjennom de store, brede gatene, og ut av Staden passerte vi gjennom Manasse-porten. Paradisets uendelige sletter, fjell og daler dro vi hurtig forbi. Vi var så henrykt over tanken på å besøke jorden, at vi knapt verken visste hva vi skulle si, eller hadde noen tid til å snakke om det, før de sakket farten i nærheten av de jordiske områder. Et øyeblikk senere kunne vi se jordens byer, steder, fjell og elver.

 

Akkurat da sa Mikael til Jehuco:

 

”Sett farten ytterligere ned, og kjør vognen forbi fjellet Nebo.”

 

Jeg ropte ut og sa:

 

”Å, Mikael, du velsignede Guds tjener. Er vi så nær landet hvor jeg tilbrakte min jordiske pilgrimsferd og til fjellet hvor jeg ba min siste jordiske bønn, og der hvor jeg la til side mitt kjøds forheng. Jeg er så glad over å se Nebo igjen. Mitt legeme ble lagt et eller annet sted her.”

 

”Ja,” sa Mikael, ”vi kjenner alle til det, og hvor det er. Jeg vil tale til deg senere om det, men nå må vi skynde oss.”

 

Et øyeblikk senere sto vognens hjul stille på toppen av fjellet, og vi steg ut og satte våre føtter på jorden, der hvor jeg hadde levd mitt tidligere liv, og nå sto jeg inne i det lovede land, som jeg hadde lengtet til å komme inn i selv, og min bønn var nå besvart etter at så mange hundre år var gått (Scott, 2000, s. 79-83)."

 

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den hellige Stad og Tronens herlighet. Moss: Esca Forlag.