Tirsdag 22 Oktober
Kapittel 14 av 14 i boka "Ved Mesterens føtter" av Sadhu Sundar Singh
Kapittel 14
Disippelen: Innimellom opplever jeg at plutselig blir all min fred og glede borte. Herre, er det på grunn av noen skjult synd hos meg, eller er det en annen årsak som jeg ikke vet om?
Herren: 1.Ja, iblant skyldes det ulydighet; men iblant synes det som om jeg forlater mine barn alene og uten fred en kort stund, for at jeg på den måte kan vise dem deres virkelige svakhet, og slik at de kan vite at uten meg er de ikke annet enn tørre bein (Esekiel 37,1-4); og slik at de i en lang vedvarende fredens tilstand ikke skal glemme sin opprinnelige tilstand, som Satan, og innbille seg hovmodig at de er Gud, og få straff (1. Timoteus 3,6; Judas brev 6; se også Esekiel 14,12-17). Og på denne måten oppdras de også, og når de blir ydmyket og saktmodige i meg som har skapt dem, vil de i all evighet bli velsignet i Himmelen.
2.Noen ganger skjer det, at når jeg fyller mine barn med min egen nærhet og med Den Hellige Ånds fylde, får deres ånd en vidunderlig guddommelig glede og lykke, men legemet er ikke i stand til å bære denne velsignede og herlige tilstand, eller de føler en slags tretthet, eller faller hen i en slags ubevissthet. For kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og heller ikke kan det dødelige ta det udødeliges plass, før menneskene er herliggjort ved å unnslippe fra forgjengelighetens og dødelighetens makt (1. Korinterbrev 15,50,53 og Romerbrevet 8,19-22). Da skal omsider min vilje skje, også på jorden i enhver skapning, som den skjer i Himmelen. Da vil savn og plage, død og sorg, sukk og bedrøvelse være avskaffet for alltid alt sammen. Da skal alle mine kjære barn regjere i all evighet i min fars rike, som er glede i Den Hellige Ånd (Romerbrevet 14,17; Åpenbaringen 21,4; 22,5).
Bønn
Kjære herre, mitt hjerte er fullt av takknemlighet for dine mangeslags gaver og velsignelser. Hjertets og leppenes takknemlighet alene er ikke nok, før jeg gir meg hen til din tjeneste med mitt liv og viser det ved min ferd. Deg være lov og takk for at du har ført meg, en verdiløs ting, fra å være intet til å være til, og for at du har gjort meg glad ved din kjærlighet og ved ditt samfunn. Jeg kjenner ikke fullt ut meg selv, og vet ikke en gang hva jeg trenger; men du, far, kjenner dine skapninger og vet hva de trenger. Jeg er ikke i stand til å elske meg selv så høyt som du elsker meg. Å elske seg selv, vil i virkeligheten si, at jeg med hjerte og sjel skulle elske den kjærlighet uten grenser som har skapt meg og som er deg selv. Det er nettopp av den grunn at du bare har skapt ett hjerte i meg, for at det bare skulle føyes sammen med én, med deg som har skapt det.
Herre, å sitte ved dine føtter er mange ganger bedre og større enn å sitte for noen kongetrone på jorden; ja, det er å være løftet på tronen for alltid i det evige rike. Nå byr jeg meg selv som brennoffer på disse hellige føtters alter. Ta meg som og hvor du vil; gjør med meg etter ditt behag. For du er min, og jeg er din. Du har skapt meg i ditt bilde av denne håndfull støv, og gitt meg retten til å bli ditt barn. All ære og lov og pris være din i all evighet. Amen.
Kilde: Singh, Sadhu Sundar. [1922]. Ved Mesterens føtter. Oslo: Det Norske Missionsselskap.