Kapittel 14 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 14

 

Det store bønnemøtet i himmelen

 

Åttende besøk

 

 

"Seneca Sodi kom tidlig. De vanlige hilsener mellom oss, og han begynte som følger:

 

Bohemond og jeg gikk nå et kort stykke til en meget bemerkelsesverdig klynge av bygninger som Moses hadde pekt ut for meg. De var massive, veldige og store. De opptok en del av Staden og syntes å være firkantet. En stor inskripsjon var skrevet over inngangen:

 

”Skatter som er samlet i himmelen.”

 

Vi tilbrakte en lang tid med å gå ifra sted til sted for å se på alle disse herlige skattene som Guds folk hadde sikret seg, så vel som velsignelsene som var blitt forkastet og ikke tatt vare på, og som godt kunne ha blitt sikret ved flittig arbeid mens vedkommende var her på jorden; for vi fant ut at hele denne mengden av hellige edelstener, juveler, perler og nydelige kledninger, var her på grunn av de helliges gjerninger på jorden. Disse himmelske juvelene kunne ha været trygget med letthet, og de ville ha tilført mye rikdom for sjelene i det himmelske kongeriket. Men jeg skal fortelle dere mer om dette en annen gang.

 

Før vi forlot disse bygningene, ble vi fortalt at ikke så langt fra det stedet hvor vi var, fantes det et sted hvor store skarer møttes for tilbedelse og lovsang. Det fantes også flere hundre lignende steder rundt omkring i den hellige Staden.

 

Jeg sa til Bohemond:

 

”La oss straks gå dit, for vi har ikke hatt gleden av å kunne delta i noen samling hvor vi kunne være med i tilbedelse siden vi forlot Judea-porten.”

 

Idet vi gikk ut av døren til helligdommen og kom ned på gaten, så vi at den var fylt med tusenvis av lykkelige sjeler som var på vei til det store lovprisningsmøtet.

 

”Å, det må være himmelens orkester,” svarte han meg.

 

”Ja, i sannhet, så tror jeg at det må være det, og jeg er nå ivrig etter å kunne få være i sammen med dem.”

 

Jeg talte til en av de mange som omga oss, og som syntes fullstendig kjent med omgivelsene hvor vi befant oss. Jeg spurte ham om han kunne fortelle om møtets gang, og om vi hadde noen mulighet til å kunne få en god plass.

 

”Vær sikker på det,” sa han. ”Det er sørget for at dere skal få den beste komfort. Har dere ikke deltatt i et slikt møte før?”

 

”Dette er vårt første møte,” sa jeg, ”da vi har nesten nettopp kommet inn i Staden.”

 

”Da vil dere bli ønsket velkommen og bli hjulpet til en mer framskutt plass, slik at dere bedre vil kunne lære tilbedelsen som er i himmelen. Alle nye blir kalt fram og blir presentert for forsamlingen, og de får de beste plassene. Så dere må bare føle dere frie og rolige.”

 

Vi takket ham for hans vennlighet, og vi følte oss lettet. Akkurat da fór to vogner forbi, og i disse satt mange av patriarkene, profetene og Jesu apostler. Jeg la merke til at de alle hadde hver sin harpe, og noen hadde et stort strengeinstrument også.

 

Jeg sa:

 

”Hvem er denne mannen som har et ansikt som skinner av en slik herlighet og som har det strengeinstrumentet?”

 

Flere talte samtidig, og sa:

 

”Dere har sunget hans sanger og salmer tusenvis av ganger. Gjett hvem han er?”

 

Jeg behøvde ikke at noen sa det til meg. Jeg visste at det var kong David.

 

Før jeg fikk gitt uttrykk for mine ønsker, ble det vinket på meg fra en av vognene. David ga også tegn til oss at vi kunne komme opp og sitte ved siden av ham. Ikke lenge etter satt vi ved hans side, og vognen beveget seg lydløst videre, men farten var ikke lenger så høy. Jeg sa til David og de andre, idet jeg snudde meg til min venn:

 

”Dette er Bohemond fra Nord-Russland som jeg møtte idet jeg kom inn i Paradiset. Jeg er fra den motsatte siden av jorden, men selv om våre hjem var så langt fra hverandre, er vi allikevel brødre i Herren.”

 

”Vi er glade for å ønske dere velkommen til den Hellige Stad, mine sønner, og likeså er dere velkommen i denne vognen,” sa David. ”Selvfølgelig skal dere vel dit hvor vi alle har tenkt oss, til den store tilbedelses- og lovprisningssamlingen for vår Forløser.”

 

”Det er klart vi skal, og vi er svært glade for å kunne reise sammen med dere, for vi vet bare lite, når det gjelder måten som det blir tilbedt på her.”

 

”Det som behager Gud mest, er at dette ønske kommer fram fra deres sjeler. Jeg ser dere har deres harper med. Har dere lært å bruke dem?”

 

”Ja, jeg har lært å spille noen nye hymner som vi sang ved ankomsten til Paradiset og ved Stadens port. Vi brukte å synge dine lovsangssalmer på jorden. Vi sang også Moses sang, men da jeg hørte den første lyd av musikk i himmelen, så trakk jeg den slutning, at vi ikke visste i det hele tatt hvordan vi skulle synge.”

 

”Nå vel,” sa David. ”Du vil ikke ha noen vanskelighet med å delta i musikken her. Hører du ikke orkesteret nå? Snart skal vi alle forene oss med dem.”

 

Jeg hadde til nå vært så henrykt, når det gjaldt det som vi var oppe i og omgivelsene rundt oss, og så oppslukt av samtalen, at jeg nesten hadde glemt hvem og hvor jeg var, så jeg snudde meg til Bohemond, og sa:

 

”Hvor velsignet er det ikke å være her, og tenk bare på dette at vi er sammen med Guds gamle profeter som vi har lest så mye om.”

 

Ved at jeg sa dette, falt Bohemond igjen på sitt ansikt i tilbedelse og lovprisning til Gud og frambrakte en slik skjønn takksigelse at David ikke kunne holde fingrene sine borte fra harpens strenger. Et øyeblikk senere lød hele vognen av den skjønneste musikk, for Israels liflige Sanger, som han sa, hadde aldri sunget og spilt på denne måten siden han begynte å synge himmelens sanger.

 

Mens vi sang, så reiste Bohemond seg opp igjen og begynte sammen med oss, og han sang så høyt og vidunderlig, at alles øyne vendte seg mot ham.

 

Som jeg så nøye på ansiktene, fikk jeg et glimt av Abraham, som jeg hadde møtt ved floden av krystall. Jeg gikk i mot ham. Han kjente meg og nevnte mitt navn, og han tok min hånd med et frydefullt, friskt velkommen, og sa:

 

”La meg presentere deg for min sønn, Isak, og likeså Jakob, som du så ofte har lest om.”

 

Så, er dette din sønn som du ofret på fjellet Moria? Og Jakob, Guds utvalgte, som kjempet med en engel og vant. Hvor velsignet er det ikke å møte dere alle her. Det er som en drøm når vi har lest om deres liv. Min sjel er full av lov og pris til Gud. Jeg er så lykkelig over å møte dere her, skjønt dere har vært her så lenge, og jeg har akkurat kommet. Det er mange ting jeg skulle like å snakke med dere om, og jeg tror at en dag, om ikke så lenge, kan vi få snakke sammen. Men det er skjønt å være her. Akkurat nå husker jeg et skriftavsnitt som jeg har lest så mange ganger om igjen og om igjen, men jeg har aldri forstått det slik som nå. Vår Herre sa en gang at mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike, og nå er det gått i oppfyllelse. Matt. 8,14. Og jeg velsigner Gud for hans store frelse!”

 

”Musikken lyder så klart og tydelig, så vi må være nær det store samlingsstedet for disse store skarer.”

 

”Vi er det,” sa David. ”Se, så skal du få se!”

 

Jeg reiste meg opp og sto oppreist i vognen med en hånd på Davids skulder, og med den andre holdt jeg min harpe. Til min store overraskelse så jeg, så langt mitt øye kunne se, utallige skarer samlet, og alle var kledd i den reneste hvithet. Orkesteret spilte fortsatt og sang noen av de mest vidunderlige sanger som noe menneskelig øre noen gang har hørt. Min sjel var som i henrykkelse og i fullkommen lykksalighet.

 

Stedet som møtet skulle være, lignet mest på et stort amfiteater. Tegningene av dette var alle laget av vår Herre, og det var noen av de ting som han gikk i forveien for oss for å gjøre i stand. Alle setene var akkurat stoppet, og gulvteppene var av utsøkt smak. Nesten uten støy eller forstyrrelser, fant enhver sin plass. Jeg sa til David:

 

”Vil vår Herre være her sammen med oss?”

 

”Uten tvil, så er han her nå,” svarte David, ”og han vil sitte i sentrum, og alle de nyankomne, vil bli ledet til plasser som er i nærheten av ham. Dette er gjort for at de skal få en fin velkomst, og for at de skal få se de uendelige skarene som har blitt tvettet i hans dyrebare blod, og likevel er tallet på de fremmede, og de som nylig har kommet, bare en liten del av dem som er kommet inn gjennom portene og inn i Staden.”

 

Og det skulle vise seg å være slik. Alle nyankomne ble samlet fra den store tilstrømmende skaren, og ble plassert i sentrum. Vår Herre satt på en slags opphøyet trone, synlig for hele den store skaren. Han reiste seg opp og ga oss en meget vennlig hilsen med de mest elskelige ord. En dyp følelse av ærefrykt fylte vårt sinn. Vi visste at vi sto i nærheten av den Allmektige skaper og nådige Forløser, og vi følte en stor glede i den vennlige velkomsten han ga oss.

 

Han holdt opp sin hånd, og naglemerkene var også synlige i hans føtter. Han trengte ikke å preke for å vekke våre følelser til lovprisning. Før det ble gitt tid til noen videre presentasjon, hadde vi alle falt på våre ansikter i tilbedelse og lovprisning, for vi følte fra dypet av våre hjerter at all denne herlighet var kjøpt med hans dyre blod, hans lidelse og død på Golgata kors.

 

Om ikke lenge, sto vi igjen på våre føtter, og vi mottok en ny nådig velkomsthilsen fra vår Herre. Hans ord var de mest ømme og kjærlige du kunne tenke deg, og velkomsten så yndig og fullstendig, at vi alle straks følte oss frie og som hjemme i sammen med de andre av denne store skare, og vi priste Gud i sammen. Mange hundre engler var iblant oss, og disse hadde brakt oss fra de jordiske områder og inn i de himmelske. De syntes å glede seg med stor glede over at vi var trygt hjemme i Guds favn.

 

Så reiste David seg, og med ham mange av profetene, patriarkene, apostlene, og de gamle Guds tjenere. Og lovsangen ble gjort kjent for hele forsamlingen, og alle som hadde harper i sine hender, sto opp. Vi forenet oss alle i Moses og Lammets sang, og koret var:

 

”Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!” Åpenbaringen 15, 3. David spilte den dagen på sin harpe på en slik måte som jeg aldri tror at han spilte mens han var på jorden.

 

Paulus og Silas sto side ved side, og deres stemmer kunne høres framfor mange andre. Åh, om bare menigheten på jorden kunne få tak i denne inspirasjonen og denne himmelske lovsangs liv, ville der være få likegyldige og trege forsamlinger, selv om de ikke skulle ha noen forkynnere i det hele tatt.

 

Men til slutt brøt denne store forsamling opp, og vi ble spredt i alle retninger. Vi møtte flere gamle menn og kvinner som hadde levd for lang tid tilbake, og vi hadde noen dyrebare samtaler med disse (Scott, 2000, s. 89-95)."

 

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den Hellige Stad og Tronens herlighet. Moss: Esca Forlag