-Hva har du å vise meg som du har gjort i ditt liv?

Raymond A. Moody skriver at mange som har hatt en nær-døden-opplevelse, rapporterer at de møter et lysvesen (som mange identifiserer som Jesus) og at de får se livet sitt passere foran seg i revy. Dette vesenet trenger ikke opplysninger for sin egen del. Poenget med tilbakeblikket på livet ser mer ut til å være å stimulere til ettertanke. En kvinne forteller om sitt møte med "lyset":

"Da lyset dukket opp, var det første han sa til meg: "Hva har du å vise meg som du har gjort i ditt liv?" eller noe i den retningen. Og det var da disse tilbakeblikkene begynte. Jeg tenkte: "I all verden, hva er dette for noe?" - for plutselig var jeg tilbake i min tidligste barndom. Og siden var det som om jeg vandret fra den aller første tiden i mitt liv gjennom hvert år av livet helt frem til nåtiden.

Det var så underlig der det begynte også, den gang jeg var en liten pike og lekte nede ved bekken i nærheten av der vi bodde, og det var også andre scener fra den tiden - opplevelser jeg hadde hatt med søsteren min, og forskjellig om folk i nabolaget, og steder der jeg hadde vært. Og så var jeg i barnehagen, og jeg husket den gangen jeg hadde en leke som jeg var så glad i, og så gikk den i stykker og jeg gråt og gråt. Det var en virkelig opprivende opplevelse for meg. Bildene førte meg videre gjennom livet, og jeg husket da jeg var i Speideren og var på leir, og jeg husket så mye fra alle årene på folkeskolen. Så gikk jeg på den høyere skolen, det var en virkelig stor ære å bli medlem av klubben for gode skoleprestasjoner, og jeg shusket da jeg ble innvalgt. Så fortsatte jeg opp gjennom årene til jeg tok avgangseksamen og begynte å studere ved college, frem til den tiden da dette hendte.

De tingene som trådte frem i disse glimtene, fulgte samme rekkefølge som i livet, og de var så livaktige. Alle scenene var akkurat som om man vandret utenfor og så på, aldeles tredimensjonalt, og i farver. Og de beveget seg. Da jeg så meg selv ødelegge den leken f.eks. kunne jeg se alle bevegelsene. Det var ikke som jeg selv så det, fra mitt eget perspektiv den gang. det var som om den lille piken jeg så var en annen, på en film, en liten pike blant alle de andre barna som holdt på å leke der ute. Og likevel var det meg. Jeg så meg selv gjøre alt dette, som barn, og det var nøyaktig det samme som jeg hadde gjort, for jeg kan huske det.

Nå så jeg vel faktisk ikke lyset mens jeg gikk igjennom disse bildene. Han forsvant straks han hadde spurt hva jeg hadde gjort og bildene kom, og likevel visste jeg at han var hos meg hele tiden, at han førte meg med seg forbi disse bildene, for jeg følte hans nærvær, og han kom med en og annen kommentar. Han prøvde å vise meg noe med hvert av disse bildene. Jeg fikk ikke inntrykk av at han prøvde å se hva jeg hade gjort - han visste det fra før - men han plukket frem bestemte glimt fra mitt liv og holdt dem frem for meg, så jeg ble nødt til å minnes dem.

Og hele tiden fremholdt han betydningen av kjærligheten. Han fikk det aller best frem når det gjaldt min søster. Jeg har alltid stått henne så nær. Han viste meg en del tilfeller hvor jeg virkelig hadde vist henne kjærlighet og delt med henne. Han gjorde meg oppmerksom på at jeg skulle prøve å gjøre noe for andre, gjøre mitt beste. Det var ingen anklage i det likevel. Når han kom til da jeg hadde vært selvopptatt, mente han bare at jeg hadde lært av det også.

Det virket også som om han var svært interessert i alt som hadde med kunnskaper å gjøre. Han kom stadig inn på forhold som gjaldt lærdom, og han sa da også at jeg fikk fortsette å lære, og han sa at når han kom tilbake etter meg (for nå hadde han alt sagt at jeg skulle dra tilbake), ville det alltid bli spørsmål om kunnskaper. Han sa at det er en vedvarende prosess, så jeg fikk inntrykk av at det skulle fortsette også etter døden. Jeg tror han prøvde å lære meg noe da vi tok for oss alle disse glimtene.

Det var i det hele tatt så rart. Jeg var tilstede. Jeg så faktisk disse bildene. Jeg vandret gjennom dem, og det gikk så fort. Samtidig var det såpass langsomt at jeg rakk å oppfatte alt. Men tidsrommet var ikke langt. Det tror jeg ikke. Det virket bare som om lyset kom, og så gikk jeg gjennom disse glimtene, og så kom lyset tilbake. Det tok nok under fem minutter, og antagelig ikker mer enn tredve sekunder, men det er ikke så godt å si.

Den eneste gangen jeg ble engstelig, var da jeg ble bekymret for at jeg ikke skulle kunne fullføre livet her. Men jeg frydet meg ovef disse tilbakeblikkene. Det var så moro. Det var så artig å komme tilbake til barndommen, nesten som om jeg levde om igjen. Det går jo ellers ikke an å vende tilbake slik og se alt sammen (Moody, 1996, s.51-55)."

Kilde: Moody, Raymond A. jr. (1996). Livet etter livet. Hva som skjer etter "døden" - beskrevet av folk som ble erklært klinisk døde, men siden gjenopplivet. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag