Torsdag 21 November
Kapittel 16 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott
Kapittel 16
På vei til barnemøtet
Niende besøk
"Jeg så nå fram til Senecas besøk, for han hadde gått fra vognen full av folk på vei til barnas møte, og jeg ventet med iver på å høre resten av hans beretning.
Et forsiktig bank på døren, og jeg åpnet for min silkeskjeggede venn som kom inn. ”Glad for å se deg, Mr. Sodi. Jeg har alltid ønsket deg velkommen, men aldri mer enn i kveld. Jeg har alt klart for ditt budskap.”
”Du skal skrive det, min sønn,” sa han, idet han begynte:
David ledet sangen av salmen. Vognen drev langsomt av sted. Da vi var ferdige, sa David til vognføreren sin:
”Du kan kjøre bort der hvor barna er, så våre sent ankomne brødre får se hva vår Herre har gjort ferdig for de små i hans rike.”
Denne vendte seg så mot høyre, og kjørte – ikke hurtig – for vi hadde mange ting å snakke om på reisen dit.
Det var en bred og strålende gate vi reiste langs. Vi passerte mange sprudlende fontener og lunder med trær. Disse ga ingen skygge å svale seg ved, for ingen brennende sol rammet verken Staden eller det velsignede Paradiset.
På veien sa jeg til Paulus som satt ved siden av meg:
”Det er så godt å være sammen med dere, det virker sannelig for godt til å være sant. Fantasien malte mange fagre bilder da vi var i verden. De ble gjort for å gløde opp forestillingsevnens lerret med tanke på framtiden, men ingen kom noensinne opp imot virkeligheten.”
Paulus forteller om sitt besøk i Paradiset
”Nei,” sa Paulus, ”det var umulig for mennesket å fatte herligheten da det var i legemet. Herren ga meg engang bare et glimt inn i Paradiset mens jeg fremdeles var i verden. Herligheten var hinsides min evne til å kunne forklare.”
Jeg sa til Paulus:
”Jeg har ofte lurt på hvordan det inntraff, for vi har en kort beretning i guddomsordet på jorden som du lot igjen som vedrører det.” 2. Korinterbrev 12, 2.
”Vel,” sa han. ”Da jeg var i Lystra, ble jeg steinet og dratt ut av byen og tatt for død, men Gud reiste meg opp, og jeg gikk tilbake til byen sammen med brødrene. Apostlenes gjerninger 14, 19. Men den natten kunne jeg ikke få sove. Jeg var hvileløs, og Herrens ord lå tungt på meg. Jeg sto opp, og helt alene gikk jeg ut av byen for å be. Jeg klatret oppover siden på gamle Karadok, en utdødd vulkan. Jeg lot til å bli storlig hjulpet, for en engel holdt meg stadig i hånden. Da jeg var kommet et lite stykke opp på fjellet, kom en av Guds vogner til syne. Den hadde en fører av lys og stoppet ved siden av meg. Jeg var så sterkt henrevet av nærværet av Guds herlighet og aldeles overveldet av ærefrykt for denne kongelige vognen og dens fører, at jeg knapt kunne vite hvorvidt jeg var død eller var i en henrykkelse.
Men jeg fant meg snart liggende utstrakt i vognen som løftet seg fra fjellet og steg høyt oppover.
Vi reiste over den blå himmelens pillarer. Jeg hørte snart musikk av strenger i den tredje himmel i slettelandet i Paradiset. De sang noen nye sanger som jeg som jordisk menneske ikke hadde kapasitet til å gjengi. Jeg åpnet mine øyne og fikk øye på krystallelven, og jeg hørte en høy røst som proklamerte mysteriet med trærne som vokste på breddene. Det var de avsluttende ord av en prediken som ble holdt av Moses for et enormt antall jøder. Dette ble jeg fortalt av vognføreren etterpå.
Moses ga dem lys over hemmeligheten med trærne, og noe de ikke fikk kjennskap til da de var under loven og kun var gjenstand for en lavere erfaring. Du har allerede funnet ut av vi har prekener her i himmelen slik som vi pleide å ha det på jorden.
Bare et øyeblikk var vi der, og vognen satte av sted med lydens hastighet mot jorden. Ikke lang tid etter, så vi den gamle byen Lystra, der den lå ved foten av fjellet med sine gater og strålte på sin beste måte der den lå under fullmånens lys og skinte, mens folket sov tungt.
Jeg sted ut av vognen, og føreren vinket blidt med sin hånd og sa adjø, og den var borte i et nu. På toppen av Karadok fortsatte jeg min bønn og lovprisning til Gud nesten til det ble daggry. Jeg kunne aldri finne ut da jeg var i kjødet, om jeg legemlig ble tatt opp i herligheten eller om jeg var løst fra mitt legeme. Alltid etter dette hadde jeg en lengsel atter å dra tilbake og bli der for evig; og være borte fra legemet og for alltid være sammen med Kristus. Ordene fra predikenen og musikken fra strengene på instrumentene, kunne jeg aldri glemme, og denne opplevelsen var et element av styrke i livet mitt igjennom de mange lidelser Gud tillot å komme over meg.”
”Jeg husker ordene i brevet ditt,” svarte jeg. ”For meg er livet Kristus og døden en vinning; men dersom det å leve i kjødet, gir meg frukt av min gjerning, så vet jeg ikke hva jeg skal velge, men står rådvill mellom de to ting, idet jeg har lyst til å fare herfra og være med Kristus, for dette er meget, meget bedre.” Fil. 1, 21-23.
”Det skal være visst,” sa Paulus, ”og hadde jeg visst om all denne lykksaligheten og herligheten i det himmelske kongeriket, slik som den er, kunne jeg ikke ha blitt tilfreds. Jeg var storlig favorisert av Gud, og igjennom så mange åpenbaringer om hans vilje og manifestasjoner av hans makt, var jeg i stor fare for å bli overdrevet opphøyet. Men Gud vet alltid hvordan han skal behandle oss til vårt beste. En mann med høyst bitter vrede ble vendt imot meg. Sannelig var han en torn i kjødet for meg. Han var en utsending fra Satan. Men Guds nåde da, som til alle tider, var fullt tilstrekkelig for meg, og jeg fant alltid ut at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.”
”Å, takk så mye for dine ord. Det virket som Gud ledet deg til å dele denne lille delen av din erfaring med meg. Jeg har ofte lurt på hva tornen var som du ymtet om i brevet.”
”Ja,” sa Paulus, ”Men denne budbæreren fra Satan, så vel som fengslene, piskingen, slagene, forræderi blant falske brødre, og lidelsene på jorden, tjente meg kun til det gode. Jeg er så velsignet fri fra dem alle nå. Kontrasten er så stor at den gir meg en evig takknemlighet for dette rikets velsignelse.”
”Jeg ser,” sa David, ”at vi er like ved stedet hvor barna er. Kan dere høre at de synger?”
”Åja, så tydelig som det går an.” Skjønt stedet fremdeles ikke var kommet til syne. Gatene var fulle av små barn, vanligvis i følge med englene eller med trofaste mødre eller med dem som hadde dem i forvaring. De så alle så frydefulle ut, og deres lystige latter og glade snakk, talte om at de var fullkomment tilfredse og fornøyde, selv om vi visste at et større antall hadde forlatt foreldrene sine på jorden.
Men det er ingen sorg eller tårer i himmelen. Hvis alle mødre på jorden bare kunne se sine barn som de har mistet, slik som de i virkeligheten har det, ville de ikke gråte mer, men gjøre enhver nødvendig beslutning om snart å følge etter dem til disse lysets boliger.
Mange eldre mennesker var iblant dem. Noen var foreldre som tok seg av sine barn. Noen små spedbarn ble båret av engler, eller nydelige kvinner hadde trykket dem til sitt bryst, for deres små spedbarnsføtter hadde aldri lært å gå.
Til sist stoppet vognen vår akkurat ved den store inngangen, hvor talløse skarer strømmet inn, og av hele denne store skaren hadde ikke noen vært innenfor det himmelske rikets område for mer enn en kort tid.
Barn vokser fort til modenhet i himmelen. Din lille baby, kjære jordiske mor, som forlot deg for mange år siden, er nå og synger og lovpriser Gud med sin harpe av gull i den fulle manns og kvinnes modenhet.
Nå steg vi ut av vognen og fulgte etter den store skaren (Scott, 2000, s. 102-106)."