Kapittel 18 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 18

Et hvilested for Herren

 

I Guds rike er det ingen store gudsmenn, bare ydmyke mennesker som Gud har valgt å bruke på en mektig måte. Hvordan kan vi vite om vi virkelig er ydmyke? Når Gud taler, skjelver vi. Gud ser etter et menneske som skjelver for hans ord. Et slikt menneske vil oppleve at Guds Ånd hviler over ham. Han vil bli en bolig for den Allmektige.

 

Å komme inn i Guds sabbatshvile

 

”Himmelen er min trone og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg?” (Jes. 66,1).

Gud spør ikke etter noe annet enn oss selv. Våre vakre kirkebygninger, vår glattpolerte profesjonalitet, alt slikt er nesten ubrukelig for Gud. Han er ikke interessert i det vi har, han er interessert i det vi er. I våre hjerter vil han gjerne skape en helligdom for seg selv, et sted der han kan hvile.

I Bibelen kalles denne ”hvile” for ”sabbatshvilen”. Den har imidlertid ikke noe med overholdelse av sabbaten å gjøre. Jødene holdt jo sabbaten, men de kom ikke inn til Guds hvile.

Hebreerbrevet er helt klart på dette området: Josva førte ikke israelittene inn til hvilen (Hebr. 4,7-8). Etter at de i så mange år hadde holdt sabbaten, fortsetter Skriften med å si: ”Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk” (Hebr. 4,9 Norsk Bibel-overs.). Denne hvilen hadde altså ikke noe å gjøre med å holde den syvende dagen hellig.

Vi må da spørre: ”Hva er egentlig denne sabbatshvilen?” La oss gå til 1. Mosebok for å finne svaret. ”Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig. For den dagen hvilte Gud etter det verk han hadde gjort da han skapte” (1. Mos. 2,3). Før Gud hvilte på sabbaten, var det ikke noe spesielt eller hellig med den syvende dagen. Hadde Gud hvilt på den tredje dagen, ville den ha vært hellig. Vi finner ikke hvilen i sabbaten, vi finner den i Gud. Fullkommen hvile er en av Guds mest fremtredende egenskaper.

Åp. 4,6 forteller at det foran Guds trone er ”likesom et glasshav, lik krystall”. Et glasshav er et hav uten bølger eller krusninger, et symbol på Guds urokkelige ro. Vi må forstå at sabbaten ikke skulle gi Gud hvile, det var han som ga sabbaten hvile. Som det står skrevet: ”Herren…som skapte den vide jord…blir ikke trett eller utmattet” (Jes. 40,28). Og på samme måte som sabbaten ble hellig da Gud hvilte på den, blir vi hellige når vi avlegger synden, når Guds fylde senker seg ned og hviler over oss.

Når vi snakker om Guds hvile, tenker vi ikke bare på det å bli forfrisket og få ny kraft. Det er jo noe vi alle har behov for, og som vi selvsagt forbinder med menneskelig hvile. Den hvile vi her søker, innebærer imidlertid ikke en fornyelse av vår menneskelige energi. Her er det snakk om å bytte ut all gammel energi og i stedet få en ny form for energi. Det er ikke lenger snakk om vårt liv, men Guds liv i oss. Bare på den måten kan våre menneskelige kar bli fylt med guddommelig nærvær og den absolutte fylde som er i Jesus Kristus.

 

Omsluttet og gjennomtrengt av Gud

 

Det hebraiske ordet for ”hvile” er ”nuach”. Blant annet betyr det ”å hvile, falle til ro, bli stille”. Det innebærer også å bli ”fullstendig omsluttet og gjennomtrengt” på samme måte som Elias ånd som ”hvilte” på Elisa, eller når visdommen ”hviler i hjertet på den som har forstand”. Gud er ikke på utkikk etter et sted der han bare kan puste ut etter sitt arbeid med menneskene. Han søker et fellesskap der han fullstendig kan ”omslutte og gjennomtrenge” alle sider av våre liv, der han kan slå opp sitt telt, ta bolig og bli stille i vårt indre.

Når Guds hvile fyller oss, lever vi i fellesskap med Jesus på samme måte som han levde i fellesskap med Faderen (Joh. 10,14-15). Jesu tankeliv var fullstendig ”omsluttet og gjennomtrengt” av Guds nærvær. Han gjorde bare det han så og hørte Faderen gjorde. Han sa: ”det er Faderen som er i meg og gjør sine gjerninger” (Joh. 14,10). Vi har hvile fordi det nå er Jesus som gjør sine gjerninger gjennom oss! Jesus lovet oss at ”dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det” (Joh. 14,14). Hvor tåpelig er det ikke av oss å tro at vi kan gjøre under, elske våre fiender eller gjøre Guds gjerninger hvis det ikke er Jesus som gjør sine gjerninger gjennom oss!

Det var derfor Jesus sa: ”Kom til meg…så vil jeg gi dere hvile” (Matt. 11,28). Om bord i en båt mens stormen raste på Gennesaretsjøen, kom de skrekkslagne disiplene til Jesus. De gråt fordi de trodde de kom til å dø. Jesus talte til stormen, og straks la både vinden og bølgene seg, og det ble ”blikk stille”, like stille og rolig som han selv var (Matt. 8,26). Det finnes ikke noe program eller noen menneskelig tjeneste som kan gi oss det liv og den kraft vi mottar fra ham.

Våre egne anstrengelser, uansett hvor mye vi satser, kan ikke skape Guds hvile eller liv. Vi må komme til ham. Mange ledere har slitt seg nesten helt ut i sitt forsøk på å tjene Gud. Dersom de brukte halvparten av denne tiden sammen med ham, i bønn og stillhet, ville hans overnaturlige kraft virke mektig gjennom det de gjorde. De ville bli passasjerer på det skipet som heter ”Hans vilje”, det fartøyet der han selv er både kaptein og styrmann.

 

Slutt å streve, få kunnskap og vær lydig

 

Skal vi komme inn til Guds hvile, må vi overgi oss fullstendig til hans vilje, i total tillit til hans makt. Da lærer vi å hvile fra våre gjerninger, ”likesom Gud hvilte etter sine gjerninger” (Hebr. 4,10). Men det kreves utholdenhet for å komme inn til Guds hvile (Hebr. 4,11). Å ”hvile fra våre gjerninger” betyr ikke at vi har sluttet å arbeide. Det betyr at vi har sluttet med kjødets og syndens anstrengende slit. Det betyr at vi har gått inn i de evige gjerninger som Gud selv frambringer gjennom oss.

Den uro som har sitt opphav i vantro, er erstattet av den hvile som troen gir. Den strid som skyldes uforsonlighet, er erstattet av kjærlighet. Våre fryktsomme tanker opphører fordi vi stoler på ham, våre mange spørsmål finner sine svar i hans visdom. Det er dette som kjennetegner det sinn som har kommet inn til Guds hvile.

Menigheten må få kunnskap om Guds veier, for det er på den måten vi kommer inn til hans hvile (Hebr. 3,8-12). Slik kunnskap får vi ved å lyde Guds ord når vi møter vanskeligheter. Lyder vi Gud i livets prøvelser, lærer vi å takle situasjonene slik Gud vil. Det er derfor av den største betydning å høre hva Gud taler til oss, ikke minst når vi synes livet er en ørkenvandring, full av vanskeligheter og prøvelser.

Derfor sier Ånden: ”I dag, om dere hører hans røst, så forherd ikke deres hjerter som den gang deres fedre trosset meg, den dagen de utfordret meg i ørkenen…Derfor fikk jeg avsky for denne ætten og sa: De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. Så sverget jeg i min vrede: De skal aldri komme inn til min hvile!” (Hebr. 3,7-11).

Han sier: ”De farer alltid vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier…De skal aldri komme inn til min hvile.” Det å kjenne Guds veier fører oss altså inn til hans hvile.

Det finnes ingen hvile i et forherdet hjerte. Det er ingen hvile så lenge vi lever i opprør mot Gud. Vår hvile kommer når vi er ærlige med hensyn til våre behov og gir Jesus lov til å forandre oss.

Det er derfor Jesus sier: ”Lær av meg…og dere skal finne hvile for deres sjeler” (Matt. 11,29). Slutt å kjempe mot Gud, og lær i stedet av ham! La hans Ord få gjøre slutt på de plager den syndige naturen gir deg. Slutt å kjempe, slutt å slåss med den Velsignede. Sett i stedet din lit til ham. Hans ord vil allikevel til slutt bryte ned festningsverkene i ditt hjerte. Hold fast på din overgivelse. Etter en stund behøver han ikke lenger sende deg motstand for å nå ditt hjerte, for du skal glede deg over å være sårbar for ham. Fortsett med din helhjertede overgivelse helt til hans hvisking får din sjel til å skjelve av forventning. Et eneste menneske som er fullstendig overlatt til Guds Ånd kan utrette mer for Gud enn innbyggerne i hundre nasjoner som lever for seg selv. Dette mennesket er et Guds tabernakel, som hans øyne dveler ved – og som han fryder seg over.

Han sier: ”Himmelen er min trone og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere bygge for meg, hvilken bolig kan dere gi meg? Alt dette har jeg skapt med min hånd, slik er alt blitt til”. Men utrolig nok er det én egenskap som fanger Guds oppmerksomhet og får ham til å gi sitt løfte. ”Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord” (Jes. 66,1-2).

Gud ser til det mennesket som skjelver når han taler. I et slikt menneske kan nemlig den Høyestes hellige kraft bo i fullkommen fred uten tilløp til eget strev. Et slikt menneske har lært Guds veier, og gleder seg over å få være lydig. Dette mennesket har valgt å gi Gud det han ber om, nemlig alt. Til gjengjeld blir dette mennesket et hellig sted der Gud selv kan hvile.