Torsdag 21 November
Kapittel 18 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott
Kapittel 18
Gjensynet med min egen datter
Niende besøk fortsatt
”Jeg skulle gjerne likt å få vite hvem dette er som er med deg, mor, som ser ut til å ha familiens likhetstrekk.” Jeg la merke til et ivrig smil i en ung, vakker kvinnes ansikt. Hun sto ved siden av min mor.
”Vel,” sa min mor. ”Jeg ventet for å se om du ville gjenkjenne henne, for du kjente henne en gang som et lite spedbarn.”
”Å, mor, jeg vil vite om dette er mitt eget kjære barn som forlot oss bare tre måneder etter sin fødsel.”
”Sannelig,” svarte mor, ”dette er ditt barn, og jeg har passet på henne helt siden hun kom inn i Paradiset.”
I dette øyeblikket kastet hun seg rundt halsen min med dype og glade lovprisninger til Gud. Vi kunne ikke gråte, for der er ingen tårer i himmelen, men vår fryd var mer dyrebar enn jeg noensinne hadde kjent til på jorden.
”Vel, kjære barn,” sa jeg. ”Jeg kjente deg bare som et lite spedbarn, men nå er du blitt en voksen kvinne. Vi gråt mye da du døde, for vårt hjem var lagt øde og var berøvet alt det lys og den glede som du hadde brakt til det. Din mor og jeg var ingen aktive kristne den gangen, men mange dager og netter kunne vi høre din stemme med et klagende rop som vinket oss til denne Staden av lys.”
”Å,” sa Maria, for det var hennes navn, ”det var engelen som brakte meg til Paradiset, før han dro tilbake for å tale til dere til oppmuntring og trøst. Det fortalte han meg senere.”
”Vel, mitt kjære barn, jeg er så glad for å se deg igjen etter at mer enn 40 år er gått, og nå er du blitt voksen. Hvor nydelig du ser ut! Du må ha blitt tatt godt hånd om.”
”Tatt hånd om! Ingen sjel mangler oppmerksomhet i himmelen. Din mor har vært min mor siden mitt liv som bitte liten begynte i Paradiset. Men jeg har ofte møtt min virkelige mor, for hun var her lenge før du kom. Har du ikke møtt henne enda?”
”Nei, kjære barn, men jeg vet at det vil jeg gjøre snart. Jeg har spurt etter henne ganske ofte, men hun er oppholdt et fjernt sted i Paradiset hvor hun hjelper en flokk unge mennesker som nylig har kommet, men som ikke var forberedt for Stadens herlighet, og hun kan ikke forlate dem akkurat nå.”
”Ja,” sa Maria. ”Jeg vet godt hvor hun er, og jeg har vært og besøkt henne ofte.”
”Minnestunden som vi hadde ved din begravelse virket som det hele var en drøm, men, å, hvor virkelig det er! Din mor har uten tvil fortalt deg alt om familien vår, hva du aldri visste, men når vi får anledning, må vi snakke om alt sammen.”
”Sannelig, jeg vil fryde meg over å høre deg berette for meg alt om hver av dem – nei, jeg mener, hver av oss.”
”Vel, kjære mor, jeg er glad for at du har brakt barnet mitt til meg. Men kunne du fortelle meg litt om loven for vekst og utvikling i himmelen fra spedbarnsstadiet og opp til modenhet og utvikling som jeg ser foran meg?”
”Du kjenner til at Livsens trær har tolv forskjellige frukter, som passer til alle den menneskelige sjelens behov. Her er ingen mangel på muligheter, for midlene til kunnskap og instruksjon er gitt i overflod, tilpasset de voksende behov for enhver sjel. Likevel avhenger veksten og utviklingen til hver enkelt, mye på ens egne anstrengelser. Det er kun få tiltaksløse mennesker i himmelen, skjønt karaktertrekk, utviklet på jorden i livets formingsperiode, fortsetter med oss her, så sant de ikke er forandret eller overvunnet gjennom prøvetidstilstanden. Hver og en har sin egen identitet og særskilte eiendommeligheter utviklet i sitt liv. Hvis et individ var lat og skjødesløs i sitt jordiske liv, vil de samme tendenser fortsette her oppe. Det finnes imidlertid ikke noe sånt som forherdede og hårdnakkede ånder iblant alle disse barna; heller ikke noe sted i himmelen.
Hver vilje bøyer seg i mild harmoni med Gud, men noen gjør raskere fremgang enn andre, hvilket avhenger av deres egne anstrengelser og energi. Når de gjør seg bruk av alle midler for instruksjon og gjør seg nytte av frukten som er på trærne, beveger de seg i samsvar med den himmelske utvikling. En lignende lov rår her som på jorden. De naturlige lover som virket på jorden, er virkelig utvidet inn i den åndelige verden. Våre sjeler opphører aldri å vokse og å utvikle seg intellektuelt og ekspanderer i sin forståelse for evige realiteter.
Det er en stor fullkommenhet i himmelen som gir adgang til en evig framgang i mot fylden av vår store Far. Vi er jo i hans bilde alle.
Men slik som det er på jorden, så er det også på samme måte i himmelen, at mye av vår kjærlighets arbeid og plikter er for hverandre, og det vil bli slik for alltid.”
Jeg sa til min mor:
”Personer som har vært adskilt bare for en kort tid, vil kjenne hverandre lett igjen på samme måten som når de så dem i verden.”
”Akkurat lidedan,” sa hun, ”bare at den jordiske og himmelske tilstanden vil være forskjellig. Men i tilfeller hvor foreldrene har mistet sine små i spedbarnsstadiet, og foreldrene har blitt tilbake i verden i mange år, så vil de møte dem som ditt barn, ikke på spedbarnsstadiet, men utviklet til modenhet.”
”Å, ja, jeg skjønner at det ville være en tragedie hvis de bare skulle forbli som bitte små babyer eller som ulærde småbarn.”
”Se utover denne store skaren av barn,” sa mor. ”Du ser massevis av klasser som er dannet, og englene, de eldste, og de som er mer erfarne, underviser dem i himmelens kunnskap og lærer dem nye lovprisningssalmer, og snart vil vi alle stemme i, sammen med dem. Og om du aldri før har hørt musikk, så vil du få høre det nå, når alle disse barna priser Gud i sammen, for de fleste av dem har lært å bruke sine harper.”
Maria som hadde stått nær ved og hørt på vår samtale, kom bort til oss og sa:
”Jeg er så glad, kjære far, over å se deg her. Hvor lenge er det siden du kom?”
”Bare for en kort tid siden,” svarte jeg.
”Jeg håper jeg snart får høre alt om vår familie siden mor forlot deg og også fra før den tiden, for du kunne fortelle meg ting hun ikke har fortalt. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble tatt ifra deg så tidlig, men vår gode Fader vet best, og alt han gjør er rettferdig og det beste på samme tid. Jeg husker fra jeg var et lite spedbarn i dine armer og ved mors bryst, men jeg har ikke mange erindringer ifra verden.
Men jeg er blitt fortalt at den er meget underlegen dette landet av lys og glede.”
Hun husket så langt tilbake. Hun tok meg i hånden og kastet seg rundt halsen min en gang til og begynte å prise Gud i slike yndige toner at det syntes som om alle hendelsene for nesten 40 år siden var tilintetgjort, og vi sto der som far og baby.
Mine venner fra vognen som hadde gått til den store hallens sentrum, vinket til meg. Vi gikk alle i mot dem, og på et gitt signal, falt den mektige forsamlingen på sine ansikter i tilbedende lovprisning til ham som var i midten, han som var skjønnere enn menneskenes barn.
Mange av disse barna så opp i hans velsignede ansikt for første gang. Hvilken velkomst han ga dem, og han viste sin kjærlighet for de små.
Harpene ble alle stemt til sangerens røst, og alle reiste seg og sto, og mange sto med utstrakte hender imot ham, og med stor kraft i sangen, ga lovprisningene til barna gjenklang blant himmelens buehvelv.
Hvor heftig jeg igjen husket ordene: La de små barn komme til meg, for slike hører himmelen til.
Jeg fant ut at disse møtene ble holdt hyppig for barna. Her ble de undervist i å tilbe Gud, og instruert om det triste syndens faktum, og at uten deres Herres store soningsoffer, ville ikke noen av dem noensinne kunne ha kommet inn de velsignede portene til dette himmelske riket. De ble lært om hans lidelser og død for dem; om synden og det fryktelige fallet til våre første foreldre i Eden, og om hvordan dommen kom over alle til fordømmelse, og at en evig natt i helvete ville ha blitt deres, hvis ikke deres Herre hadde lidd for dem.
Jeg la merke til deres interesse i historien om korset og deres dype takknemlighet over hva deres Herre hadde gjort for dem. Naglemerkene som fremdeles var i hans hender og føtter, var i høy grad en gjenstand til ettertanke for dem.
Tiden kom til slutt for å bryte opp. Den store forsamlingen reiste seg, og lovsangen tok til:
Pris Gud, all kjærlighets store skaper.
Pris ham alle skapninger her over.
Pris ham nedenunder, du store hjord.
Pris Fader, Sønn og Hellig Ånd.
Da vi sang lovsangen, virket det som om himmelen og jorden var forenet. Sløret i mellom virket meget tynt. Vi visste virkelig at vi var alle en stor familie, og at ganske snart ville hele jordens forløste være i sammen. Vår Herre selv leste velsignelsen med slike velsignede ord av himmelsk kjærlighet. Det virket nesten som om han var tilbake på jorden og velsignet de små barna.
Vi ble snart spredt i alle retninger, men barnas frydefulle sanger og strålende ansikter tiltrakk stadig min oppmerksomhet.
Jeg sa:
”Hvilken fullkommen lykke, så fullstendig er deres fryd! De har alt det selskap som man kunne ønske seg å ha. Ingen bekymrer seg for å finne selskap her oppe. Her er ingen fare, og ikke noen følelse av rikes område med noe ondt ønske eller hensikt, bare fullstendig tillit og tro i hver eneste sjel.”
Nå kom David bort til meg. Han så ut til å fryde seg over det store opptoget også. Jeg sa til ham:
”Finner du noen barn med hjemlengsel, som ønsker å dra tilbake til deres gamle hjem på jorden?”
”Ikke en,” svarte han. ”Hvis foreldrene bare kunne se og kjenne til denne herligheten som barna deres har kommet til, ville de ikke sørget så bittert over deres adskillelse fra jorden.”
Jeg sa til David:
”Jeg husker akkurat nå ditt ord om ditt eget barn da det hadde dødd. Din sorg hadde vært meget stor da det var sykt, men da det døde, sa du: ”Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til meg.” 2. Sam. 12, 23.
”Ja,” sa David. ”Jeg har vært sammen med ham nesten tre tusen år i denne herligheten. Tyve år etter hans død, fulgte jeg ham og kunne finne at han hadde vokst til moden alder og hadde vært tusener av ganger på lignende steder som dette, og blitt mye opplært om livet i den evige Stad.”
Nå, sa Seneca, må jeg forlate deg, og du må hvile. Det er sent og du er trett. Men, svarte jeg, er ikke du også trett? Nei, jeg blir aldri trett lenger, og heller ikke sliten noen gang. Men jeg lengter etter å komme tilbake til min Fars hus. Så snart min oppgave overfor verden er gjort gjennom deg, så skal jeg i hast skynde meg til mine skatter i det høye. Vær ved godt mot, min sønn. Det venter en belønning for deg. Samtidig sa han godnatt og forsvant ute av syne (Scott, 2000, s. 112-118)."
Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den Hellige Stad og Tronens Herlighet. Moss: Esca Forlag.