Kapittel 20 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane

Kapittel 20

Veien inn i helligdommen

 

Når historien om menighetens gjenopprettelse skal skrives, vil det bli sagt at det kom en tid da de troende ikke lenger var tilfreds med sine sanggudstjenester, en tid da de fra dypet av sine hjerter lengtet etter noe mer enn høye rop og håndklapping. Det kom en overgangsperiode da deres rene tilbedelse førte dem helt inn i Guds nærhet.

 

Vi er Guds tempel

 

Dette kapitlet er et kortfattet studium av Hebreerbrevet. Med unntak av enkelte avsnitt er dette brevets budskap en gåte for de fleste av dagens kristne. Årsaken er at det opprinnelig ble skrevet ”til hebreerne”, folket som var kjent med Guds tabernakel og betydningen av det guddommelige nærvær i tabernaklets helligdom. Vi skal se på forskjellige likhetstrekk mellom det hellige og det aller helligste i jødenes tabernakel og ”det hellige og det aller helligste” i Det nye testamentets tabernakel, det åndsfylte mennesket. Begge har et hellig rom som ble skapt for å romme Guds nærvær. Og for begge gjelder det klare regler for hvordan en skal nærme seg det guddommelige nærvær.

Paulus sier til oss: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere?” (2. Kor. 13,5). På nytt møter vi en utfordring: ”Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?” (1. Kor. 3,16). Og igjen lover Jesus på vegne av seg selv og Faderen: ”Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham” (Joh. 14,23).

Slike uttalelser er så dristige at de fleste bibellærere nekter å ha noe med dem å gjøre av frykt for å bli anklaget for vranglære. Men den utrolige sannhet som finnes i Guds ord forandres ikke selv om menigheten ikke våger å ta den på alvor. Den hellige sannhet vi finner i Guds ord står himmelhøyt over menneskers tradisjoner og vantro. Fra det høye har Gud kalt oss i Kristus Jesus (Fil. 3,14). Vi ønsker ikke å overse eller skynde oss forbi noe av det Gud har sagt i sitt Ord. Vi vil i stedet oppmuntre hverandre til å ta tid med dette budskapet og studere det nøye. For dersom vi tar imot det på rett måte, vil det åpne seg en dør for oss inn til den Høyestes skjulte helligdom.

 

Det indre og det ytre rom

 

Guds Ånd bor i din ånd. Du er frelst for evig, ikke fordi du tok imot en religion som heter ”kristendommen”, men fordi du har tatt imot Jesu Kristi egen Ånd i ditt hjerte. Gjennom ham kan du komme til Gud.

Jesus bor faktisk et sted i din ånd. Der kommer hans Hellige Ånd og din ånd bokstavelig talt i berøring med hverandre.

Dette er ikke bare en læresetning, det er en faktisk sannhet. Dette stedet er hellig. Vi holder fast på denne sannhet fordi den er bibelsk. Men hvordan får vi adgang til dette hellige stedet? Og, er det mulig å bli boende der når vi først har kommet inn? Hebreerbrevet gir oss et svar. I kapittel ni kan vi lese: ”Dermed gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien inn i helligdommen ikke er åpnet så lenge det forreste teltet ennå står” (Hebr. 9,8).

Det finnes en vei som fører inn i Guds nærvær, men denne veien er stengt så lenge det forreste teltet står. Hva er dette ”forreste teltet”? For jødene var det forreste teltet det største av to rom i det hellige tabernaklet. I dette rommet finner vi lysestaken, bordet og skuebrødene (Hebr. 9,2). Det var også det første rommet prestene gikk inn i når de skulle forrette den daglige gudstjenesten (Hebr. 9,6). I tabernaklet var det også et annet, indre rom. Inn i dette rommet gikk øverstepresten en gang i året, gjennom forhenget. Og han måtte alltid ha med blod, som han ofret for sine egne og folkets synder (Hebr. 9,7). Dette var det aller helligste, Guds bolig på jorden. I dette rommet manifesterte han sitt nærvær. Gud bodde ikke i det ”forreste teltet”, han bodde i det indre rommet.

Det indre og det ytre rommet i det jødiske tabernakel symboliserer vår egen indre og ytre natur. Vårt ”ytre telt” er vårt sjelsliv, slik vi oppfatter livet gjennom vårt sinn og våre følelser (menneskets sjel). I sjelens ”ytre telt” er oppmerksomheten rettet utover. Gudstjeneste er noe vi ”utfører” ved å holde oss nøye til et fastlagt ritual som er forskjellig fra kirkesamfunn til kirkesamfunn. Det er den delen av oss som får oss til å bli værende i vår sammenheng, ikke på grunn av åpenbaring, men på grunn av plikt. På den måten blir vi ledet av tradisjoner i stedet for av Ånden.

Sjelden eller aldri får en oppleve Guds pulserende nærvær i det forreste teltet. Vi kan være frelst ved tro, men erfaringen av Guds nærvær er noe fjernt og uvirkelig. Det eneste vi erfarer, er en mengde ulike idéer, følelser (eller mangel på den slags) og masse forvirring med hensyn til menighetsordning, eskatologi og hvordan en gudstjeneste skal være. Så lenge mennesket blir styrt av omstendighetene og ikke av Gud, står fremdeles det ”forreste teltet”. Uansett hvor ivrig vedkommende er, så er veien inn til det aller helligste skjult så lenge det ytre menneskes styrke ikke er brutt. Først når den troende får en sann lengsel etter å tilbe Gud og lære ham å kjenne, vil veien åpnes.

I det jødiske tabernakel er det et ”indre telt” som Skriften kaller ”det aller helligste”. Dette indre teltet tilsvarer menneskets ånd. Slik det var i det fysiske templet er det også i kroppen, det menneskelige tempel: Guds nærvær bor i det aller helligste. I jødenes tempel var det aller helligste så hellig at en måtte foreta en rekke seremonier før en kunne gå inn. Det var ingen som tilfeldigvis ”stakk innom” det aller helligste. I dette indre teltet gikk ”bare øverstepresten inn én gang i året, og da aldri uten offerblod. Det bærer han fram for seg selv og for folkets forseelser” (Hebr. 9,7).

Dette indre teltet var det helligste sted på jorden, for der åpenbarte Jahves nærvær seg – Israels Gud bodde i dette hellige rommet. Når vi tenker på å gå inn i Guds hellige nærvær, blir vi straks oppmerksom på vår egen dype syndfullhet. Hvordan skal vi kunne nærme oss Gud uten å dø?

For oss går ikke veien inn i det aller helligste gjennom å forbedre oss, holde loven eller liknende. Vi kan gå inn i Guds nærvær gjennom vårt samfunn med Jesus Kristus. Gud vil ikke gjøre oss fullkomne, men han ønsker at vårt samfunn med Jesus skal bli fullkomment. Det er han som er vår Vei inn i det aller helligste. Han sa: ”Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh. 14,6). Jesu uttrykkelige ønske er å føre oss ”til Faderen”. De fleste kristne tror at dette er et løfte som gjelder det hinsidige. Men Jesus kom for å forlike oss med Gud her og nå. Gå ikke glipp av denne sannheten! Mange av de bilder, idéer og tradisjoner vi har brukt for å definere kristendommen har i seg en viss grad av forførelse. Ikke fordi de ikke er sanne, men fordi de ikke går langt nok når det gjelder å beskrive Guds vilje og hva han har å gi oss!

Skriften forteller oss at ”gjennom ham har vi…i én Ånd adgang til Faderen”. Ordet fortsetter med å forklare at vi ”i Herren (er) et hellig tempel, og (at vi) gjennom ham blir…bygd opp til en bolig for Gud i Ånden” (Ef. 2,18&22). Vi er Guds hellige tempel, hans bolig i Ånden. Det vi søker er ”adgang til Faderen”, slik at vi kan ha samfunn med den Evige.

Men hvorfor søker vi egentlig Gud? Vi ønsker å tilbe ham. Jesus sa at Faderen søker tilbedere. Den tilbedelse som skal tilfredsstille Gud, må komme fra det aller helligste, der menneskets bevissthet har blitt mottakelig for Guds Ånd. Tilbedelse oppstår ikke på grunn av noe system eller en spesiell form for gudstjeneste. Den er en følge av at vi ”i ånd og sannhet” (Joh. 4,23) har oppdaget den Allmektige.

 

En ny og levende vei

På grunn av synd og skam har alle mennesker satt opp en eller annen barriere mellom Gud og seg selv. Bibelen forteller om tre tilfeller da et slør eller forheng skilte jødene fra Gud. Det første var forhenget i det jødiske templet. Her kunne den salvede øverstepresten en gang i året gå alene gjennom det tykke forhenget og inn i det aller helligste. Dette forhenget revnet dag Jesus døde (Matt. 27,51). Det skilte ikke bare det ytre teltet fra det indre rommet; det skilte også menneskenes verden fra Guds nærvær.

Det nevnes også et annet forheng, et slør som Moses la over ansiktet sitt da han hadde vært sammen med Gud. Når Moses hadde hatt fortrolig samfunn med Gud, ba jødene ham skjule ansiktet sitt. Hvis ikke ville Guds herlighet blinde dem, selv om dette var en herlighet som var forbigående (2. Mos. 34,29-35).

Paulus nevner imidlertid også et tredje slør. Det er ikke så lett å oppdage som de andre, og derfor er det også farligere. Det er sløret som fremdeles ikke bare ligger over jødenes hjerter, men over alle som ikke kjenner Gud (2. Kor. 2,3-4). Det er om dette sløret apostelen sier: ”Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort” (2. Kor. 3,15-18).

Dette tredje sløret er selvlivets slør. Når selvets slør tildekker våre hjerter, blir vår oppfatningsevne preget av den selvopptatthet som er i vår natur. Men når vi vender oss til Herren, blir selvlivets slør revet i to, på samme måte som forhenget i templet. Det skjer ikke ved at et eller annet tynt stoff blir spjæret, men ved at vårt hjerte brister, ved at det kraftige stoffet som utgjør vår selvrettferdighet og selvopptatthet, revner. Det er et ubarmhjertig inngrep som har til hensikt å ta livet av den gamle syndenaturen.

Det er først når det gamle selvlivet nådeløst blir korsfestet at sjelen kan gå inn i en renhetstilstand som gjør det mulig å oppnå kontakt med den levende Gud. I Moses ser vi et menneske som sto utildekket i Guds nærhet. Da han senere gikk inn i tabernaklets aller helligste, fjernet han igjen sløret fra sitt ansikt og gikk inn i Guds strålende herlighet. Skriften forteller oss at Moses her, i skinnet fra den Evige, snakket med Gud ansikt til ansikt.

På tilsvarende måte fyller nå det samme hellige nærvær det innerste telt, som er vår ånd. I Kristus kan også vi, nå som selvets, syndens og skammens slør har revnet, snu oss og stå overfor Guds herlighet. Men denne herligheten er ikke noe som er utenfor oss selv. Den forsvinner heller ikke fra våre ansikter når vi går bort fra den. Guds Ånd har tatt bolig i vårt indre. Og hver gang vi med et oppriktig hjerte betrakter ham, hver gang han åpenbarer seg for oss, forvandles våre hjerter til en stadig større herlighet, en herlighet som aldri tar slutt. På denne måten går vi fra herlighet til herlighet, helt til vi blir forvandlet og blir lik Herrens guddommelige bilde (2. Kor. 3,18).

 

Forhenget som er Kristi kropp

I lys av disse svimlende åndelige realitetene, er det ikke rart at Satan kjemper for å hindre at Guds ord går i oppfyllelse. Men Gud har ikke bare gitt oss håp om guddommelig natur. Han har også sørget for det som er nødvendig for at vi virkelig skal få del i den. Faderen har bragt et fullkomment offer, et offer som for alle tider er tilstrekkelig til å betale syndens pris, et offer som gjør det mulig for oss, ”gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme”, å gå inn i Guds herlige nærhet (Hebr. 10,20).

Det siste forhenget vi må gå gjennom, er ikke gjort av lin. Det er Jesu Kristi jordiske kropp. Vi vender tilbake til Gud gjennom ham. Skriften forteller oss at ”dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett” (1. Joh. 1,9).

Og Ordet fortsetter: ”Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en som taler vår sak hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Han er en soning for våre synder” (1. Joh. 2,1-2).

Gjennom Jesu blodoffer blir vi fullstendig tilgitt og renset når vi kommer innfor Gud. Da Kristus sto opp fra de døde, gikk han inn i en større og mer fullkommen helligdom, ”som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til” (Hebr. 9,11). Da Jesus gikk inn i dette sanne, himmelske tabernakel, som Mose tabernakel bare var en skygge av, hadde han ikke med seg blod av geiter og kalver. Han tok sitt eget utgytte blod med inn i helligdommen (Hebr. 9,12-13).

Igjen er det Hebreerbrevet som gir oss den beste illustrasjonen. ”Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. Da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, stenket så blodet både på bokrullen og på hele folket og sa: ”DETTE ER BLODET FOR DEN PAKTEN SOM GUD HAR FASTSATT FOR DERE”. Like ens stenket han blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst” (Hebr. 9,18-22).

Under den gamle pakt stenket Moses blodet fra offerdyrene på alt som var i det aller helligste. Ved hjelp av dette blodet renset han vekk den urenhet som finnes i alt det skapte. Det Moses gjorde da han stenket blodet i det jordiske tabernaklet, har Jesus gjort for oss med sitt eget blod i det himmelske tabernaklet.

”De jordiske bilder av de himmelske ting må altså renses på denne måten. Men selve den himmelske helligdom må renses ved offer som er bedre enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som er gjort av menneskehånd og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve Himmelen” (Hebr. 9,23-24).

Bortsett fra deg og meg er det ikke noe urent i det himmelske tabernaklet. Vi er de ”himmelske ting” som trenger å bli renset ved Jesu blod før vi kan komme inn i det sanne tabernaklet. På samme måte som Moses renset det jordiske bildet av helligdommen med blod, renser Jesus de som sammen med ham går inn i det sanne tabernakel i Himmelen.

Under påskemåltidet tok Jesus symbolsk et beger vin og sa til disiplene sine: ”Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse” (Matt. 26,27-28). Hebreerbrevet forteller oss at dette offer var så fullkomment at Jesus ”med et eneste offer har…gjort dem som helliges, fullkomne” (Hebr. 10,14). Da Jesus sa seg villig til å dø for menneskene, sa han egentlig til Faderen: ”Hver gang de synder, uansett hva slags synd de begår, og så lenge de omvender seg med tro i hjertet, har jeg gitt mitt liv som en løsepenge for dem.”

”Så kan vi da, brødre, i kraft av Jesu blod med frimodighet tre inn i helligdommen. Han har innviet en ny og levende vei for oss dit inn gjennom forhenget, det vil si hans jordiske legeme. Når vi har så stor en prest over Guds hus, så la oss tre fram med oppriktig hjerte i troens fulle visshet” (Hebr. 10,19-22).

Guds lengsel og kall til oss er at vi skal tilbe ham i Ånd og sannhet. Takket være Jesu Kristi sonoffer, er det bare vår lengsel som bestemmer hvor nær Gud vi kan komme. Begrensningene finnes ikke i Gud, men i oss. Med himmelsk undring og hellig frykt kan vi bøye oss og tilbe innfor vår himmelske Majestet. På grunn av Jesus kan vi nærme oss Gud med et oppriktig hjerte i troens fulle visshet. Vi kan faktisk gå inn og bli boende der i det aller helligste.

 

Hjertets renhet

Det er mulig å vandre rent for Herren i denne verden. I hver generasjon er det en ”liten flokk” som tar imot Guds rike og som oppfyller Guds plan for sin generasjon (Luk. 12,32). Enhver som renser seg, likesom Kristus er ren, er en del av denne lille flokken (1. Joh. 3,3). Det er kjærligheten og ikke loven som har gjort dem rene. De er en brud som gjør seg i stand for sin brudgom (Åp. 19,7).