Kapittel 20 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 20

 

De hellige martyrer i himmelen

 

Det tiende besøk fortsatt

 

Elwood Scott skriver:

"Davids vogn var nå her. Sammen med ham var en hel del nyankomne, men som var fullbårne hellige fra jorden. Med opphøyet lovprisning æret de Gud. Ansiktene deres strålte av himmelens lys. David kalte på oss, og sa: ”Jeg ser dere igjen senere. Gå hvor dere vil. Jeg må bringe disse kjære brødrene langt oppover floden mot Manasseporten, hvor de vil tilbringe en del tid i blant trærne som du kan se langt borte i horisonten.”

 

Idet vognen tok av sted, lød lyden av Davids harpestrenger til ordene til den 24. Salme, som alle tok del i.

 

Min mor sa nå: ”Der nede kommer fire vakre ånder som jeg vil du skal møte. Det er de mest gledesfylte sjeler jeg har møtt på lang tid. Jeg har ofte møtt dem i Staden og kjenner dem ganske godt.”

 

Som de kom nærmere, spurte jeg henne hvem de var.

 

”De er blant de hellige martyrene”, svarte hun. ”De ble alle brent på staken for sitt vitnesbyrd om Herren.”

 

”Å, mor, jeg vil bli så glad for å møte dem.”

 

”Og jeg også,” sa Maria.

 

På dette tidspunkt var de ganske nær oss. En vidunderlig glorie var omkring dem.

 

”God morgen,” sa min mor. For alle sier god morgen i himmelen i lang tid etter at de har kommet til Paradiset eller til og med gjennom portene til Staden, for det synes som om bare morgenen er kommet, og alle kjenner seg så forfrisket, lykkelige og lette i hjertet.

 

De gjengjeldte hilsenen med et lite bukk og håndhilsning. Vi ble snart introdusert, og en livlig samtale fulgte. Det ble virkelig et gledesfylt samvær. Deres hellige, himmelske latter og gledesfylte uttrykkene fylte min sjel med henrykt lovprisning.

 

”Min mor har nettopp fortalt meg at dere er av de som led martyriet for Kristi skyld.”

 

”Ja,” sa en av dem. ”Vi husker dagene med forferdelig forfølgelse som om det var i går. Men mange hundre år er gått siden da, og det er blitt rikelig gjengjeldt her. De prøvde hardt å få oss til å fornekte. Men nei, vår Herres ord var for nær våre hjerter til det. Han hadde sagt: ”Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke er i stand til å ødelegge både sjel og legeme i helvete.” Matt. 10,28. Våre lidelser var intense, men det var snart over, og vi ble øyeblikkelig ført inn i hans herlighet. Som vi sprang ut av legemet, ropte vi seier over ilden og fiendene.”

 

Som de uttalte disse ordene, tenkte jeg på skriftstedet hos Johannes, den elskede disippel: ”Og jeg så under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel for Guds ord og det vitnesbyrd som de hadde. Og de ropte med høy røst, og sa: ”Herre, du hellige og sanndrue! Hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod på dem som bor på jorden?” Og det ble gitt hver av dem en lang hvit kjortel, og det ble sagt til dem at de skulle slå seg til ro en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slås i hjel liksom de selv, ble fullt.” Åp. 6,10-11.

 

”Sannelig,” sa de alle, ”og vår hvile har vært meget søt i disse Paradisets lunder og i Den Evige Stads herlighet.”

 

”Det er her,” sa en av dem. ”Slik det pleide å være på jorden, når de gamle krigssoldatene hadde sine møter og feiringer, for å tale om minnene fra sine fryktelige kamper. Vi er nettopp nå på vei til en storsamling for martyrer og Herrens vitner fra den mørke middelalder med den bitre forfølgelsen på jorden. Om en liten stund vil dere se mange store vogner bringe tusener hit til det vi kaller ”vår utflukt til fjellene”. Vi ville være glad for å ha dere med oss.”

 

En utflukt til fjellene

 

Vi gikk straks med dem, og kom snart til en stasjon i nærheten. Mens vi ventet på en vogn, sa jeg til mor og Maria: Jeg er så glad for dette møtet. Jeg har hørt så mye om forfølgelsens fryktelige dager, da tusener ble drept med ild og sverd. Neros forfølgelse i Rom var en forferdelig tid, da han brant så mange av de hellige. Han smurte inn kroppene deres med tjære, og laget midnattsfakler av dem, og deres smertefulle skrik var musikken foran hans hesteløp.”

 

”Det var fryktelig,” sa mor, ”men nå er de alle her med Guds herlighet over seg. Uten tvil vil vi snart møte mange av dem.”

 

”Se,” sa Maria, ”ser du vognene som kommer?”

 

”Å ja, i det fjerne,” svarte jeg. ”Er deres rute forbi denne stasjonen?”

 

”Jeg tror det,” sa en av de hellige, og med det vinket han, og en vognfører så ham og snudde vognen mot oss. Da den kom nærmere, la jeg merke til at det var knyttet flere vogner til, noe i likhet med jernbanevognene på jorden. Jeg visste ennå ikke hva slags kraft det var som drev vognene, med noe som lignet elektrisiteten på jorden virket kraftig i disse vidunderlige himmelske fremkomstmidlene. Men dette skal jeg tale til deg om senere, om du vil.

 

Som vognføreren satte farten ned og nærmet seg oss, gikk vi alle om bord, og ble hilst der inne av hundreder av de mest glade mennesker jeg har møtt i himmelen. Vognene beveget seg med vidunderlig fart mot fornøyelsesparkene og fjellsidene i Paradiset. Den stanset til sist iblant en mektig hær, samlet fra alle deler av Staden, av de som var blitt halshugget og hadde lidt martyrdøden for Kristi skyld. Mange av dem hadde lidt talløse pinsler og tortur i fengsler, på pinebenken og i inkvisisjoner, og var revet i stykker av ville dyr på arenaen i amfiteatre til forlystelse for onde mennesker.

 

Vi så mange av dem som det er hentydet til i den velsignede bok som nå ligger på deres nattbord, der hvor det tales om Gideon og Barak og Samson og Jefta og David og Samuel og profetene og andre som hadde trengsler med grusom hån og hudfletninger, eller lenker og fengsling.

 

Vi så de som var blitt stenet, saget i stykker, som var blitt fristet, ihjelslått med sverd, som hadde vandret omkring i fåreskinn og geiteskinn og hadde vært i nød, trengsel og pine. Som verden ikke var verd. De hadde vandret i ørkener og fjell og bodd i huler på jorden.

 

I blant dem så vi Jakob, som Herodes hadde drept med sverd og Stefanus, som de steinet. Faktisk, nesten alle apostlene var der. Vi så også Latimer og Thomas Hawks og ett hundre med dem, som hadde lidt i England som martyrer under hennes styre som ble kalt ”Bloody Mary”. Men de, sammen med de tusener av andre som hadde beseglet sitt vitnesbyrd med deres eget blod, var blant de aller lykkeligste mennesker jeg hadde møtt i de himmelske regioner.

 

Paulus gir forklaring på et skriftsted

 

Mens samværet pågikk, til glad og opphøyet lovprisning fra den store hær av hellige som verken ild, sverd eller fengsel kunne få til å vike fra den hellige bekjennelsen av Jesus, fortsatte jeg å tenke på det skriftstedet i Johannes Åpenbaring hvor han sier: ”Jeg så sjelene til dem som var halshugget for Jesu vitnesbyrd og for Guds ord, og som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt dets merke på sine panner, eller på sine hender. De ble levende og hersket med Kristus i tusen år.” Åp. 20,4.

 

Nettopp på denne tid, kom Paulus for å besøke oss, og da han så at jeg var en nyankommen til denne store festen, sa han til meg:

 

”Var du en martyr for Jesus?” Jeg sa: ”Nei, men i sannhet elsker jeg ham og håper at jeg ikke forstyrrer?”

 

”Å, nei,” svarte han. ”Du er i sannhet velkommen.”

 

Jeg ble da frimodig, og ba ham forklare meg det skriftstedet jeg nettopp siterte.

 

”I sannhet,” sa han, ”hele denne store skaren som har lidt for Kristus på jorden skal også på samme måte herske med ham på jorden. Den tusenårige hvilen er nesten i ferd med å gry, da disse for tusen år skal bli storlig æret i blant himmelens hærskarer, når Herren skal vende tilbake til jorden med alle hans hellige. De skal herske med ham. Denne æren har alle de martyrhellige. ”For de som har lidt med ham, skal også herske med ham.”

 

 

En mektig lovprisningsgudstjeneste

 

Da den store forsamlingen hadde avsluttet planleggingsavdelingen av møtet (for det er mye planlegging som pågår i himmelen, som forretningene på jorden bare blir en barnelek i forhold til), da fulgte en lovprisningsgudstjeneste som når det gjelder begeistring og åndelig aktivitet ville gjøre det meste av den aktive tjenesten på jorden til skamme. Harpene og strengeinstrumentene i himmelen, i hendene på disse trenede korsangere, fikk himmelens buehvelvinger og katedraler til å gjenlyde. Sjelene, modnet under slike prøver av lidelse som disse hadde gjennomgått, utgjorde denne mektige samlingen, og de frambrakte de saligste og skjønneste melodier – til jeg var ganske i undring over kapasiteten og utviklingen av den menneskelige sjel i himmelen.

 

 

En himmelsk utflukt

 

Etter dette var det en himmelsk utflukt, som når det gjelder glede og fryd og demonstrasjon av seire og lovprisning, ikke kan sammenlignes med noe på jorden. Frukt av mange slag med variasjon av krydder og tilbehør fra den evige verden ble tilberedt til måltidet. Englene var travelt opptatt i denne tjenesten. Det var vanskelig for meg å lære om den mengde av gode ting som ble beredt for disse hellige, for det var slik en overflod. Etter at alle hadde spist, begynte de mange tusener sine utfarter til fots gjennom dalene og blant åssidene og fjellene i Paradiset. Det var store, svimlende dyp, og et underfullt landskap med behagelige hvileplasser og fullt opp av steder til glede overalt. Blomster i evig blomstring og marker med trær og gresstepper, med slike endeløse variasjoner at de er som en stadig belønning for de som hviler fra sitt arbeid, og med en evig tilfredshet i dette velsignede paradiset der oppe (Scott, 2000, s. 125-130)."

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den Hellige Stad og Tronens Herlighet. Moss: Esca Forlag.