Rosenius om å miste Åndens kraft

C. O. Rosenius skriver:

"Dere er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene. Matteus 5, 13

Når en kristen taper Åndens kraft og myndighet fordi han gjerne vil være til behag for verden, slik at han ikke lenger i ord og gjerning er i stand til å straffe det onde og bekjenne Kristus, da duger han ikke til annet enn å tråkkes ned av menneskene. Da har saltet mistet sin kraft, og lyset er satt under en skjeppe.

Og grunnen til dette er at en vil ha fred og vennskap med alle. Eller kanskje grunnen heller er at det allerede er blitt en mangel eller brist ved selve nådelivet, ved syndserkjennelsen og ved forholdet til Herren.

Ha salt i dere selv, sier Herren. Da mener han ikke naturens, eller det hissige sinnets bitre salt. Nei, her er det tale om den sanne kjærlighetens nidkjærhet, den som bare virkes av Guds Ånd. Vær gjerne øm, mild og saktmodig når du formaner. Men la ikke forsiktigheten og ydmykheten bli en kraftløs føyelighet som lar menneskers sjeler fare til helvete uten et ord til advarsel, bare fordi en vil ha fred og unngå å såre menneskelige følelser.

Men det er ikke bare ved bekjennelser og broderlige formaninger vi skal vise kristendommens kraft og alvorl Det skal vi også gjøre i all vår vandel. En kristendom som ikke svir som salt i verdens øyne, man kan godkjennes og prises av verden, mangler helt sikkert saltet, kraften og salvelsen.

Herren Kristus sier: Ve dere når alle mennesker taler vel om dere. Stans og tenk vel over disse ordene!

En annen sak er det om du bare tilfeldig, og ved enkelte anledninger, blir gjenstand for verdens gunst. Dette kan skje også for en kristen, som apostelen sier: ”Ved ære og vanære, ved ondt rykte og godt rykte.”

Men dersom hele din livsretning, vesen og din vandel, faller i verdens smak, så stemmer ikke det med Kristi og apostlenes ord og eksempel.

Stans og tenk alvorlig over dette, slik at ditt livsløp ikke må være forgjeves (Rosenius, 1981, s. 470-472)."

Kilde: Rosenius, C. O. (1981). Den lille husandaktsboken. Oslo: Lunde.