Kapittel 21 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 21

 

Det er ingen rasefordommer i himmelen

 

Det tiende besøk fortsatt

 

Elwood Scott skriver:

"Ved avslutningen av den store samlingen, kom mor til meg, og sa:

 

”Sønn, har du lagt merke til at det ikke er noen rasefordømmelse i himmelen?”

 

”Ingen forskjell på rasene, mor?”

 

”Jo, det er forskjeller, men ingen fordommer på grunn av rase. Det blir ingen forskjell her selv hvilken kropp vi hadde på jorden. Alle sjelene er feilfrie og hvite, og det samme med klærne. Hvilken fysisk stilling vi enn har vært i, så er vi alle én familie her. Barn av én Far. Ser du den gruppen med sangere der borte?”

 

”Det gjør jeg, mor.”

 

”De var alle fargede i Amerika,” sa hun. ”Noen av dem led mye som slaver under deres gamle herrer. La oss gå og tale med dem et øyeblikk.”

 

Vi gjorde det, da jeg til min overraskelse gjenkjente en av dem. Vi sto ansikt til ansikt, men jeg nølte et øyeblikk, og sa så: ”I Paradisets navn, er det deg Rastus?”

 

”Ja, det er meg. Men hvem er du?”

 

Jeg sa: ”Se en gang til.”

 

Han gjorde det og begynte å smile.

 

”Jeg kjenner deg, herr Sodi. Du preket for oss fargede en gang om bord i båten på Nordsjøen.”

 

Og med det ga han meg hånden.

 

Jeg kjente ham i mine første år, da jeg hadde forretninger med hans gamle herre i Sydstatene. Han var meget sort og meget uvitende. Men hans ansikt skinte nå med selve himmelens lys, og hans klær var fullkomment hvite.

 

”Vel, jeg er glad for å møte deg,” sa han.

 

”I sannhet er det gjensidig,” svarte jeg. ”Men du er så forandret. Er det ingen sorte ansikter i himmelen?” spurte jeg.

 

”Nei,” sa han, ”vi er alle hvite her og i Herrens fullkomne bilde.

 

 

Rastus forteller om sitt liv

 

”Min herre,” sa han, ”frykter jeg ikke her. Jeg har aldri sett ham siden jeg unnslapp ham og dro til Nord-Russland med den båten du vet om. Han hadde vært hard mot meg med pisken, og jeg bestemte meg for at han aldri skulle få gi meg et slag til. Så etter at båten var fullastet med bomullsballer, gjemte jeg meg under dem til skuten var vel ute i sjøen. Da gjorde jeg meg kjent på grunn av sult og tørst.

 

De ga meg mange trusler om å kaste meg i sjøen, som med Jonas, men mitt liv ble spart, og jeg unnslapp til Russland. Heller ikke har jeg sett ham i denne himmelske verden. Jeg har gått til og fra blant disse talløse skarer av forløste og har vært i mange avdelinger av Staden, men jeg har ikke møtt ham. Jeg frykter at han ikke er her. Han pleide å gå til gudstjeneste i sin kirke og avga den gode bekjennelse på søndag, men på hverdagene var han ugudelig og hard med barna sine, og enda verre mot oss slaver. Jeg har fått oppleve dypt galskapen i å tjene Herren en dag av de syv og djevelen de neste seks. Tusener er fortapt ved å tjene to herrer, og synes from på søndag og la djevelen herske over dem resten av uken.

 

Å, jeg var så fattig i verden. Min hytte hadde ikke vinduer, heller ikke hadde vi en bit av et teppe å legge på gulvet eller et bilde å henge på veggen eller noen blomst i hagen – og hage hadde vi ikke heller, for bomullen vokste like til døren.

 

Men, å, jeg har allting her. Alt jeg kan se er mitt. OG også alt det andre. Alt dette tilhører alle som er her på samme måte som det tilhører meg. Jeg kan gå hvor jeg vil. Opp og ned disse gatene, gjennom de store avenyene, og ut gjennom gatene i Staden og med de velsignede Guds vogner til de uendelige områdene i dette Paradiset. Og Herren Jesus har gitt meg full frihet og sier:

 

”Gå akkurat hvor du vil, og spis av de trærne du har lyst på. Klatre opp i fjellene og gå ned i dalene og langs elvene og bad din sjel i Guds solskinn, som er lyset i hele den himmelske Staden og i dette Paradiset.”

 

”Vel, Rastus,” sa jeg til ham, ”jeg er meget glad for å møte deg her og være vitne til hvordan Gud har løftet deg opp av støvet og møkkdyngen og gjort deg til en fyrste i blant sine hellige.”

 

”I sannhet er jeg lykkeligere enn du kan være. Jeg er gjenstand for hans nåde, og du er vitne til det. Men hvordan kom du til Staden?”

 

”Dette,” sa jeg, ”er det første besøket mitt i Paradiset etter å ha vært i Staden bare en kort tid. Jeg har bare begynt å se min arv.”

 

”Vel,” sa han, ”Du vil aldri bli trett av å se inn i de store hemmelighetene i den evige Staden. Heller ikke vil ditt hjerte skjelve igjen under de kalde vindene av verdens synd; men det vil svulme av de sterkeste følelser til lovprisning. Ser du denne harpen? (Han løste den fra beltet og begynte å berøre strengene). Jeg holder den hele tiden stemt og rede til å prise Herren Jesus. Å, om jeg bare kunne møte min gamle herre fra jorden på gaten en dag. Da måtte englene tjene med den første irettesettelse i himmelen, og si: ”Ikke riktig så høy musikk der over i hjørnet, for du forstyrrer barnemøtet på 4. aveny.”

 

Intet urent skal komme inn i Staden

 

”Men jeg frykter for at jeg aldri skal møte ham, for Guds Ord sier at det på ingen måte skal komme noe urent inn i Staden, eller noen som ødelegger eller lyver, men de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet. Han pleide å besmitte kvinnene på plantasjen og ledet andre til å gjøre det samme, og gjorde andre umoralske avskyeligheter; det var ingen ende på dem.

 

Og så var saken den at han pleide å dekke over det og synes from på søndag. Å, jeg frykter at hans håpløse rop aldri vil nå Tronen. Og allikevel en dag kan en av englene komme til meg og si: ”Jeg har gode nyheter til deg. Din gamle mester har til sist begynt å be for alvor og vaske seg selv med tårer og Ordets såpe. ”Da vil denne gamle harpen begynne å synge på sitt høyeste inntil englene må si: ”Rastus, det er bedre om du går lavere ned til F-nøkkelen, for han er spedalsk fra fot til isse; og han vil trenge å dukke seg syv ganger i Jordan før han er ren.”

 

”Vel, Rastus,” sa jeg, ”hvordan er det med resten av slavene, er det mange av dem her i himmelen?”

 

”Ja,” kjære herr Sodi. Jeg mistenker deg for ikke å ha kjent dem igjen, for de har tatt på sine skinnende klær og lagt av de sorte. Det er skarer av dem her, og de synger i koret sammen med de andre, og stemmene deres er oftest de høyeste.

 

Selvfølgelig er de ikke alle her på noen måte. Men mange av dem var store hyklere når de æret sin mester. Noen av dem var blant de redde, noen av dem var vantro, og noen var blant horkarene og løgnerne. Og Gud sier at disse skal ha sin del i sjøen med ild og svovel. Om jeg bare kunne gå tilbake til dem og se dem en gang til, da ville jeg ta denne harpen og vise dem denne drakten, og bringe dem en klase med frukt. Og de kunne tro meg, selv om de ikke ville tro Moses og profetene.”

 

”Vel, Rastus, møtet har vært meget interessant for meg.”

 

”Og for meg også,” sa Rastus. ”Men mitt selskap sprer seg, og jeg må også gå. Jeg stoler på at jeg vil treffe deg senere.”

 

Så sa han farvel og forsvant blant vognene og de tusener som forlot martyrenes samling.

 

Sjeler fra alle nasjoner er der

 

Jeg sa nå til mor:

 

”Det synes virkelig som noe helt vidunderlig at det ikke finnes følelser av fordom her mot noen som Gud ser skikket til å gå gjennom portene.”

 

”Å,” sa hun, ”vi er her fra enhver nasjon under himmelen, alle raser, slekter, tungemål og folk er her, og alle er lik Herren. Skjønt alle beholder en eiendommelig likhet med det forrige liv.”

 

 

David tar oss med i sin vogn

 

”Men se, Davids vogn kommer.”

 

I løpet av noen øyeblikk hadde vi plass til ham og fløy med stor fart mot Stadens port. Vi passerte inn Manasse-porten og stanset til sist ved barnas store skole. Mor og Maria steg ut, og jeg bød dem farvel for en stund, og sa: ”Jeg håper å se dere snart igjen,” for David hadde sagt: ”Jeg vil ta deg med på en flytur gjennom noen av hovedavenyene som leder til Tronen, for jeg ser i ditt hjerte at det går i den retningen, og jeg har en befaling om å være din tjener for en tid.”

 

Videre dro vi gjennom gater og avenyer, og fløy med umåtelig fart. Lyset fra Tronen begynte å bli kraftig i det fjerne, og selv trærne som sto langs de store veiene, noe i likhet med trærne for skyggen i de jordiske byene, syntes å bugne av diamanter og rubiner av strålende klarhet, og de store boligene syntes bokstavelig talt å være besatt med det samme.

 

Vi kom nå til en bred aveny som ledet til Tronen. Tusener av herliggjorte hellige, noen gående og engasjert i hellig samtale, andre i vogner med gleden og freden fra himmelen over seg, på vei til og fra Tronen.

 

Jeg vendte meg nå til David, og sa:

 

”Selv om jeg er veldig spent på å gå videre til Tronen, er jeg veldig ivrig etter å se min kjære livsledsager, som jeg er blitt fortalt er holdt tilbake et fjernt sted i Paradiset.”

 

”Å,” sa David, ”hvorfor sa du ikke det til meg mens vi fremdeles var i Paradis? Vi kunne ha dratt dit så raskt, men nå vil jeg snu ryggen og dra med en gang, for jeg kjenner henne godt, og hun vil bli meget glad, og selv vil jeg være meget fornøyd for å kunne være dere behjelpelige med den store forlystelsesreisen.”

 

Deretter, idet han vendte vognen, sa han:

 

”Har du noe valg når det gjelder reiserute?”

 

”Nei, ingen, for jeg kjenner ikke noe til veien, bare at du drar forbi barnas skole og tar med mor og Maria. Jeg er uten kjennskap til veiene, så du må velge for meg.”

 

”Det skal jeg gjøre med glede,” sa David. Så fløy vi med lydens fart mot den store katedralen og stanset snart foran porten.

 

Seneca sa nå: ”Du har skrevet nok for i kveld. Renskriv nøye alt, og jeg vil besøke deg igjen som vanlig.” Så sa han godnatt (Scott, 2000, s. 131-138)."

 

Kilde: Scott, Elwood. (2000). Paradiset, Den Hellige Stad og Tronens Herlighet. Moss: Esca Forlag.