Kapittel 22 i boka "I Guds nærhet" av Francis Frangipane (siste kapittel)

Kapittel 22

Jomfruen skal bli med barn

Bibelen er en bok full av motsetninger. Det som er gammelt blir nytt, det døde blir levende, det tapte blir funnet. Selv de usleste syndere blir utrustet med en slik nåde at de blir Jesu Kristi jomfruelige brud.

Jesu jomfruelige brud

Vi er kalt til å bli en hellig brud, Jesu Kristi lyteløse hustru. Men før vi blir brud, må vi bli en jomfru. I Bibelen var ikke en jomfru bare en som ikke hadde erfaring med førekteskapelig seksualitet eller annen umoral. En jomfru var også ”en som var satt til side for en annen”. Menigheten skal bli jomfruelig ved at den holder seg lyteløs, ren og usmittet av verden. I det ligger også at den skal være upåvirket av menneskelige idéer, tradisjoner eller synd. For, åndelig talt, å kunne bli en ren jomfru for Kristus, må menigheten først innvie seg og bare søke Guds vilje (2. Kor. 11,2-3).

Som alltid når det gjelder sann kristendom, er heller ikke menighetens renhet noe den selv kan rose seg av. Den har helt og fullt sitt opphav i Kristus. Det er en sann, levende egenskap, men den er Kristi egenskap. Som du husker, var Jesus også en jomfru. Hans jomfruelighet skal imidlertid ikke var evig; han satte seg selv til side for vår skyld, på samme måte som våre liv skal være en forberedelse for en evighet sammen med ham.

Det var med tanke på Kristi forening med menigheten, bryllupsseremonien mellom Guds Sønn og det gjenfødte mennesket, at Paulus skrev: ”Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken” (Ef. 5,31-32).

Kristus og hans menighet, de to skal bli ett kjød. Apostelen sa: ”Dette er et stort mysterium”. Tro ikke at du fatter dette bare fordi du kan lese. Dette er et stort mysterium. Jesus ga avkall på sin posisjon og sine privilegier som Guds Sønn og ikledde seg menneskelig kjød. På den måten ble han et sant menneske og, gjennom oppstandelsen, kunne han derfor føre menneskeheten inn i sin egen, guddommelige posisjon. De to ble ett. Jesus vil for alltid være Guds Sønn, men i kjærlighet valgte han å holde seg til sin hustru, menigheten. Og samtidig som han for alltid er én Ånd med Faderen, er han for alltid gift med menigheten. Var det ikke nettopp Guds evige plan å fylle menigheten med sin Sønns Ånd? På den måten kunne Gud forme mennesket i sitt eget, guddommelige bilde, og sette det i stand til å gjøre hans gjerninger (1. Mos. 1,26).

Skriften kaller Jesus Kristus for ”den siste Adam” (1. Kor. 15,45). Han er den førstefødte i den nye skapelsen, på samme måte som Adam var den førstefødte i den gamle skapelsen. Men den første Adam falt i synd da han holdt seg til Eva. Kristus har derimot, ved å holde seg til sin menighet, forløst oss og reist oss opp. Han har satt oss med seg selv i det himmelske (Ef. 2,6).

Ekteskapet mellom Adam og Eva, der Eva, bokstavelig talt, steg fram av Adam og ble født med hans vesen, er et profetisk forbilde på menigheten som stiger fram av Kristus og blir født med hans vesen. Paulus forteller oss at våre kropper faktisk er fysiske lemmer på Kristi kropp (1. Kor. 6,15; 12,12). Vi er ikke bare Kristi kropp, billedlig talt; åndelig talt er vi ”ben av (hans) ben og kjøtt av (hans) kjøtt” (1. Mos. 2,23).

Denne sannheten er ingen kjettersk ”New Age” – teologi. Den er en del av Guds uforanderlige Ord. Kristus selv bor i oss. Tror vi ikke det, holder vi ikke fast ved Ordet. Prøven på sann, kristen rettroenhet finner vi i 2. Kor. 13,5: ”Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven”.

Når det gjelder vår posisjon, må vi være klar over følgende: Jesus Kristus er i oss. Det ville være vranglære å si at vi er Kristus, på samme måte som det ville være vranglære å nekte for at han er i oss. Paulus omtaler dette mysterium på følgende måte: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg” (Gal. 2,20).

Hvordan Gud forbereder Kristus-mennesket

Kristus selv er i oss. Men skal han bli synlig i oss, må vi bli en ren jomfru. Vekkelsen kommer som en følge av at Kristus bereder seg et folk. Når han blir opphøyet i dem, drar han alle mennesker til seg. Når Kristi bilde blir synlig i dem, blir det en dør for Jesus, slik at han kan stige inn i verden.

”Derfor sier Kristus ved sitt komme til verden: Slaktoffer og gave ville du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til meg” (Heb. 10.5). Dette verset beskriver det som skjedde ved Jesu første komme. Men det gjelder også hans nærvær i den vekkelse vi nå opplever.

Hold dette klart for deg: Skal Kristi Ånd komme inn i den fysiske verden, må han komme inn gjennom en fysisk kropp. Som vi har slått fast, må det folk, eller den ”kropp” Jesus bruker, nødvendigvis være hellig. Dette folk må på forhånd være istandsatt og satt til side for Herren. Denne ”kroppens” oppgave er ikke å bringe rituelle offer som tilfredsstiller folkets tanker og skikker. Men da Kristus kom inn i verden, sa han i stedet: ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud” (Hebr. 10,7).

Vi må ikke ringeakte den forberedelsestiden vi nå er inne i. Jesus Kristus levde tretti år før han med kraft kunne stå fram som Messias. Selv om Jesus hele tiden var Guds Sønn, gikk han stadig ”fram i alder og visdom” (Luk. 2,52). Datidens rabbinske læreanstalter kunne ikke lære ham noe om Guds rike. Heller ikke kunne noe menneske lære ham det som hadde med under og tegn å gjøre. Alt dette måtte komme direkte fra Faderen selv. Jesus var alltid syndfri og lydig, men Hebr. 5,8-9 forteller oss at ”enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led, (og) da han hadde nådd fullendelsen…”. Den plan Faderen hadde for Jesus, var noe han vokste inn i, nøyaktig slik vi også må vokse inn i Guds plan for våre liv.

Hebreerbrevet forteller klart at Kristus er Skaperen, han som er Gud fra evighet av (Hebr. 1,8). I Jesu jordiske liv var det imidlertid et tidspunkt da hans messianske kall ble forkynt fra Himmelen. Fra dette tidspunkt begynte hans Messias-tjeneste på jorden. Helt til Jesus ble døpt av Johannes, hadde Jesus vært i ”fødselsveer” for å forberede seg på sitt oppdrag. Han var ”svanger” med Guds løfter som sprengte på inn i ham.

Etter vanndåpen, mens Jesus ba, steg Ånden synlig ned over ham med sin kraft. Himmelen åpnet seg og Faderens tordnende stemme lød: ”Dette er min Sønn, den elskede…” – alle disse løftene og drømmene, profetiene og åpenbaringene, disse tretti årene da han hadde lært lydighet og lidelse, sto i respektfull ærefrykt og var vitne til dette utrolige øyeblikk i verdenshistorien – ”…deg har jeg behag i” (Luk. 3,22). I samme øyeblikk strømmet kraften fra Himmelen inn i Jesu Ånd, og Messias-tjenesten var født.

Guds stemme henvendte seg verken til menneskemengden eller til Joannes, men til Jesus. Forberedelsestiden var til ende. Messias-tjenesten var født med kraft på jorden.

Maria, et bilde på menigheten

På et vis var også Maria, Jesu mor, et ”legeme (som Gud) gjorde… i stand” (Hebr. 10,5). Da Jesus ble født her på jorden, var det Maria som fødte ham. Marias liv er et bilde på de egenskaper menigheten må ha for å kunne vandre i Kristi fylde. Hun var ydmyk og så på seg selv som en Herrens tjenerinne. Uten å tvile trodde hun på det som var blitt sagt henne (Luk. 1,34-38). Og Maria var en jomfru. Disse egenskapene gjorde at hun kunne bli brukt av Gud til å bære fram og føde Kristus.

På samme måte som for Maria, er vår ydmyke opplevelse av å være Herrens tjenere, bare en nødvendig forberedelse for at Kristus kan bli synlig i våre liv. Vi har nok blitt tuktet og refset av Herren, men hensikten med dette har ikke først og fremst vært å straffe oss. Målet har vært å rense oss, slik at vi kan være ”uten flekk eller rynke”. Vår renhet, vår åndelige jomfrustand som Kristi kropp, er et uttrykk for en guddommelig forberedelse, slik Maria fikk oppleve det, for at vi skal kunne ”føde fram” Guds Sønns tjeneste. I den jomfruelige menighets åndelige morsliv, vokser Kristi plan fram. Den modnes og gjøres klar til å fødes i kraft når Guds time er inne.

Å hilse fødselsveene velkommen

Vi lever i en tid som Bibelen kaller ”gjenopprettelsens tider” (Apg. 3,21). Siden reformasjonen har menigheten i stadig større grad åpnet seg for Kristus. Når Kristi nærvær, helt fra frafallets mørke tid, har blitt stadig mer åpenbart, er det fordi en ”jomfru-menighet” har vært i fødselssmerter for å gjøre Jesus synlig. Den Hellige Ånd inspirerte mennesker som Martin Luther og John Wesley, en husmor eller en tenåring i Betlehem – personer Gud visste ville si ”ja” til ham. Og alle fikk de del i en åpenbaring av den levende Gud. Åpenbaringen spredte seg til andre og ble prøvet med forfølgelse og renset i ild. Men den fortsatte å spre seg. Riktignok var alle disse menneskene ufullkomne, men på en eller annen måte hadde åpenbaringen av Gud fanget dem. De blir til kvinnen ”som (er) kledd i solen”, den jomfruelige menighet som er ”med barn og (skriker) i barnsnød og fødselsveer” (Åp. 12,1-2).

Etter hvert som hennes tid nærmer seg, legger jomfru-menigheten til side sine mange gjøremål for å kunne konsentrere seg om sitt store oppdrag. Gjennom inderlig bønn og Åndens sukk, som ikke kan uttrykkes i ord, forbereder hun seg for sin forutbestemte oppgave – helt til Kristi egen stemme høres i hennes bønnerop: ”Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud!” Født ved Herrens Ånd og kraft, smeltet sammen i kjærlighet og lidelse, blir dette hellige folket det ”legeme (som Gud har gjort) i stand”.

Men allerede nå skjelver Helvete, og Himmelen betrakter det hele med ærefrykt. Og igjen sier jeg deg: ”Jomfruen er med barn”.

Før Jesus selv kommer igjen, skal denne siste jomfrumenighet bli svanger med Guds løfte. Ut av hennes fødselsveer skal Kristi legeme tre fram og vokse opp til ham som er hodet, Herren Jesus. Som én kropp skal den åpenbares i hellighet, kraft og kjærlighet. Kristi brud skal stige fram, kledd i hvite klær, skinnende og ren. Mens Gud gjør dette, skal jorden bli dekket av et stort mørke. På samme måte som da dommen gikk over Egypt, vil det bli ”et mørke så tett at en kan ta på det”. Men midt i dette mørket skal Jesu Kristi synlige og mektige herlighet hvile over jomfru-menigheten. Folkeslag skal vandre mot dens lys, og konger skal gå mot dens glans. Glansen skal være strålende, for i deres hjerter skal den vakre Morgenstjernen ha sin bolig. I hellig skrud skal Herrens folk komme, som dugg ut av morgenrødens skjød! (Ef. 4,13; Åp. 2,26-27; 2. Mos. 10,21; Jes. 60,1-3; 2. Pet. 1,19; Salme 110,1-3).

Avslutning

La oss ikke glemme at ”Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1. Kor. 4,20). Ord er, i seg selv, bare en illusjon. De er bare etiketter vi bruker for å definere virkeligheten. De er ikke selv den virkelighet de representerer. Husk at den største forskjellen på Guds rike og tradisjonell religion er at Guds rike representerer den virkelighet religionen bare snakker om.

Vårt mål er å søke og finne den hellighet som fører oss inn i Guds sanne nærvær. La oss også huske på at Herren bor i det skjulte. Ingen bok, ingen lærer, ingen enkeltperson kan på våre vegne oppdage det Guds kjærlighet krever at vi selv skal finne ut. Dersom vi vet at vi bør søke Herren, er det vår plikt å søke ham helt til vi finner ham.

Til slutt vil jeg si: Gjør det du vet du må gjøre. Dersom du snubler, så reis deg igjen. Dersom du synder, så omvend deg. Hva du enn gjør, så må du ikke gi slipp på din visjon om å bli lik Kristus, selv om følelsene dine skulle fortelle deg noe annet. Din visjon er ditt sikreste håp. Stå vakt om den. Dersom du er trofast mot ditt mål om å bli lik Kristus, vil Gud gi deg nåde til å leve i samfunn med ham. Og når Kristus, han som er ditt liv, åpenbares, skal du også åpenbares i herlighet, sammen med ham (Kol. 3,3-4).

Francis Frangipane

Kilde: Frangipane, Francis. (1993). I Guds nærhet. Ottestad: Prokla-Media.

Jan Kristian Viumdal som har oversatt boka fra engelsk til norsk, skriver følgende:

-Jeg har oversatt over 80 bøker, men denne boken har vært helt spesiell. Den har gitt meg en helt spesiell følelse av å stå på hellig grunn. Vanligvis oversetter jeg med hjernen, men denne boken har gått veien om hjertet. Den har forandret meg, og Gud taler fortsatt til meg gjennom bokens budskap.