Kapittel 22 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 22

 

Et nytt besøk i Paradiset med mor og datter

 

Ellevte besøk

 

Jeg må tilstå at jeg var så opptatt av Seneca Sodis vidunderlige åpenbaringer, at jeg omtrent ikke kunne tenke på noe annet, verken dag eller natt. Om nettene drømte jeg at jeg var i himmelen og gikk i de samme gatene hvor jeg gikk i visjonen, og når jeg våknet, var jeg skuffet over at jeg ikke var der.

 

Men nå var tiden for hans besøk igjen. Manuskriptet og alt var klart. Jeg ventet ivrig på at han skulle komme og gledet meg til enda en tur i Paradiset for å se mer av hvordan de hellige i himmelen hjalp hverandre. Det banket på døren, og Seneca kom inn.

 

”God kveld,” sa han, og tok min hånd med det spesielle håndtrykket, som bare hånden til en med et åndelig legeme, kan gi deg.

 

Jeg ba ham å sette seg, men han sa: ”Hvor er manuskriptet ditt?” Han så raskt over det med et smil og nikket anerkjennende. ”Men,” sa han, ”jeg er redd vi ikke har belyst meg, med sjel og ånd, som vi burde ha gjort, godt nok.

 

Min interesse og bekymring ønsker jeg prentet inn i alle som leser så de kan kjenne viktigheten av en rett forberedelse til det kommende livet, for de vet ikke hva de gjør når de bagatelliserer og ikke bryr seg om det evige og det som skjer der. Men når du, min kjære sønn, har gjort ditt beste, så vil Gud velsigne dine anstrengelser og mine, for budskapet har blitt sendt.”

 

Etter at jeg igjen hadde forsikret ham om at jeg ville gjøre mitt aller beste for trofast å erklære hans budskap, satte han seg ved siden av meg og begynte som følger:

 

Jeg var ivrig etter å se min gode venn, som var travelt opptatt med tusen andre, som jeg hadde fortalt, og hun var til hjelp for et stort antall sjeler som nettopp var kommet til den himmelske verden fra noen hedenske land, hvor misjonærene hadde vært virksomme for å forkynne Herren Jesus.

 

Og så, mens vi ventet i vognen, så jeg mor og Maria komme forbi i nærheten, og jeg vinket dem til oss. Da jeg fortalte dem om mitt store ønske og Davids vennlige tilbud, tok de straks i mot vår invitasjon om å dra med oss, og de var snart på plass ved vår side.

 

Mor sa med en gang:

 

”Jeg vet godt hvor de er, ved en av de fjerne stasjonene, langt forbi Benjamins port.”

 

Deretter svingte David vognen til høyre, og sa:

 

”Jeg vil ta ned aveny 92 og ut Benjamin-porten.”

 

Ingen behageligere inntrykk hadde fylt min sjel siden vi forlot Juda-porten første gang vi kom inn i Staden, der vi var blitt mottatt og ønsket velkommen av rikets Herre. Tankene om familiens gjenforening var så dyrebare. Mor og datter ved min side, og likeså David, Israels liflige sanger, vår tjener. Han som hadde ledet hæren av Den Høyestes tjenere og kjempet Herrens kriger, var nå vår tjener, og jeg skulle snart få møte min ungdoms hustru, som hadde arbeidet så mange år i de evige regioner i tjeneste for Herren. Å velsignede morgen som det var for meg! Hele min sjel var i henrykkelse ved disse salige tanker.

 

David sa nå:

 

”Er dere klare?”

 

Og vognen beveget seg videre. Vi reiste nå gjennom et område av Staden som var nytt for meg. Mor og Maria syntes vel kjent med ruten og hjemme på den.

 

Far og datter samtaler i Davids vogn

 

Maria talte nå, og sa:

 

”Far, jeg er så glad at du snart kan se kjære mor. Hun har hatt det travelt i det siste, og har ikke hatt tid til å besøke meg, som vi ofte gjør. Men vi vil snart møtes, og da kan jeg introdusere deg. Jeg undres o på om hun vil kjenne deg midt i den travle skaren.”

 

”Kjenne meg! Å, jo, hvordan skulle hun ikke kunne kjenne meg? Jeg har bare forandret meg litt siden vi skiltes. Virkelig, kjære barn, jeg er svært spent på å møte henne selv, mer enn du kan vite, for du har ikke opplevd noen adskillelse fra noen av dine kjære. Heller ikke har du opplevd de sorger og tårer vi har kjent så lenge. Alt dette unngikk du, så vel som verdens mørke synder. Jeg tror ikke vi nå skulle ha sørget så mye som vi gjorde, da du gikk ifra oss, for du var evig trygg fra det øyeblikket.”

 

”Ja, virkelig. Jeg er trygg og lykkelig i mine opplevelser. Jeg vet ingen ting om de sorger og tårer du snakker om. Andre har ofte fortalt meg om deres sørgelige feiltrinn og syndebyrdene i hjertet. Men hvor takknemlig de alle er for vår velsignede Forløser! Uten ham ville jeg selv ha vært fortapt, og jeg ville aldri ha sett eller ha kommet inn i denne himmelske verden.”

 

 

Stadens vakre arkitektur og boliger

 

David begynte å bremse ned på farten på vognen, og idet han kalte på mitt navn, sa han:

 

”Jeg vil at du skal legge merke til hva vi nå passerer.”

 

På begge sider av den store gaten, var det mengde av eiendommelige, vakre boliger.

 

”Disse,” sa David, ”er bygget etter deres smak og fantasi som bor i dem, som i sannhet inneholder de ”mange rom”. Du har uten tvil lagt merke til den store variasjon i landskap og bygninger igjennom hele Staden. Enhver kan velge sin egen, og skifte til en annen om de vil. Gud selv har behag i variasjon, og har ikke laget to gresstrå like eller to støvfnugg eller menneskesjeler. Men de grupper i verden som treffer de samme valg i utdannelse, og det de liker, grupperer seg naturlig sammen her, som du ser av disse eiendommelige husene. Du vil se hvor lykkelige og tilfredse alle synes å være i denne store kolonien.”

 

Mor talte nå, og sa til David:

 

”Jeg har vært her i mange år, og allikevel har jeg ikke sett noen utilfreds eller rastløs eller noen med hjemlengsel. Det ser ut til at vår store Far har forutsatt alle ønskene og begjæringene hos alt sitt folk, og har planlagt og arrangert dette evige riket, så alle får sine ønsker fullt ut tilfredsstilt.”

 

”Staden,” sa David, ”med alle dens variasjoner av arkitektur og konstruksjoner, dens frukt og elver og kilder, er tilpasset alle jordens folk; og fra alle jordens folkeslag, slekter, folk og tungemål, er disse talløse samlet. Skarer av hedningenasjoner er her; deres barn i særdeleshet i store tall er her, for de når ikke samvittighets alderen så tidlig som i kristne land. Disse er frelst i kraft av Forsoneren, inntil de synder mot det evige lys. Så, tusener er samlet her, og de vil vokse i år, og det er de som læres opp av disse trofaste tjenere i de forberedende områder av Paradis, dit vi drar nå.”

 

 

Seneca møter sin ungdoms kjære

 

”Å, David,” sa jeg, ”vil du sette opp farten på vognen, for jeg er så spent på å møte henne som var min elskede livsledsager på jorden.”

 

Med dette fløy vognen som med lydens fart. Gaten var som en fullkommen fornøyelse. Trærne bugnet av moden frukt! Vakre hus av alle beskrivelser! Tusener av lykkelige sjeler som kom og gikk! Og mange hvilte seg på himmelens hvilesteder! Men med denne farten vi nå reiste, fór vi forbi tusener av hus uten å kunne skjelne dem fra hverandre.

 

”Jeg ser porten i det fjerne,” sa Maria.

 

”Er vi nær den store Stadens mur og inngangen til Paradis?” spurte jeg.

 

Jeg så opp for å besiktige den store muren på nytt med dens mangfoldige fargeprakt idet David saknet på farten. Porten sto åpen, som de i virkeligheten alle gjør. Da vi passerte ut Benjamin-porten med dens funklende, store perle og skinnende hengsler av gull, hadde vi bare tid til å kaste et blikk bakover for å si adjø til Staden, inntil vi syntes å være mange mil forbi, langs en av de store veiene i Paradiset.

 

Maria lente hodet mot skulderen min, og sa:

 

”Far, hvordan liker du musikken og summingen i vognhjulene? Til vanlig er de nesten lydløse.”

 

”Å, jeg er helt slått over velden og storheten i himmelen. Mor, hvor snart tror du vi vil nå stedet vårt?”

 

”Å, ganske snart. Jeg synes jeg ser domen og spirene fra misjonsstasjonen nå.”

 

”Ja,” sa Maria. ”De er helt synlige for meg.”

 

”Å ære,” sa jeg. ”Se på fjellene og åsene og dalen som vi passerer. Å, min sjel er fullkommen henrykket. Å, om jeg hadde tusen tunger…”

 

”Bruk den du har,” sa Maria.

 

”Halleluja til Gud!” ropte jeg, da David raskt tok harpen, og vi sang alle om Lammets seire.

 

Vognen sto nå helt stille utenfor en stor buegang som ledet til et av de forberedende avdelingene i Paradiset. Da vi alle steg ut, så jeg til min forundring mer enn hundre meget vakre sjeler som møtte oss, alle med hans lys og ære over seg. Introduseres? Jeg behøvde ikke – særlig ikke når det gjaldt en – den vakreste blant de hundre og helt igjennom skjønn. Hun sprang fra resten, og ropte:

 

”Ære til Gud i det høyeste!”

 

Hun falt meg om halsen, men kunne ikke gråte, heller ikke jeg, for ingen kan gråte i himmelen, men gledens beger var fullt.

 

”Jeg visste du kom,” sa Genevive, ”men jeg visste ikke at David ville bringe deg hit. Å, hvor glad jeg er over at du nå er hjemme! Og er her mor og datter,” sa hun idet hun favnet dem begge i sine armer.

 

”Kjære Genevive, jeg har vært så spent på å treffe deg helt siden jeg kom til Paradis, men jeg kunne ikke nå deg tidligere. Våre drømmer om framtiden, som vi hadde på jorden, er nå oppfylt. Våre bønner er besvart. Hjemme til sist!”

 

Genevive sa:

 

”Jeg har så mye å spørre deg om, så vi vil gå til den gruppen av bygninger der borte.”

 

David sa:

 

”Min tid er til deres disposisjon. Føl dere bare fri!”

 

Som vi vandret sakte av sted, ble jeg introdusert for mange av dem som hadde møtt oss ved inngangsporten. Jeg fant ut at de var fra forskjellige deler av verden, men alle var engasjert i en velsignet tjeneste for vår Herre. Alle syntes fullkommen lykkelige og salige.

 

”Nå,” sa Seneca, må du hvile noen minutter, og mens du hviler, vil du dele frukten i kurven min med meg?” Jeg grep etter noe som syntes å være en herlig appelsin, men var ute av stand til å gripe den. Det virket ydmykende at han kunne spise og ikke jeg.

 

”Hvorfor er det sånn?” spurte jeg.

 

”Denne frukten,” sa han, ”er bare en liten prøve på hva jeg har fortalt deg om. Glem ikke at den himmelske verden er et åndelig kongerike, og at alle ting har en åndelig karakter, og du kan bare spise av denne frukten etter at du har krysset din jordiske boligs grenser.