Kapittel 24 i boka "Paradiset, Den hellige stad og Tronens herlighet", nedskrevet av Elwood Scott

Kapittel 24

 

Vi vender tilbake til Staden

 

Tolvte besøk fortsatt

 

Seneca kom til avtalt tid. Han skyndte seg til sin vanlige plass, for hans historie sluttet med at han satt i vognen i vårt siste møte.

 

”Min sønn, har du alt klart for budskapet?”

 

”Det har jeg,” svarte jeg, og han fortsatte som følger:

 

David sa nå:

 

”Har dere valgt reiserute? Det er tusener av mil mellom oss og Stadens porter.”

 

Genevive talte raskt, og sa:

 

”La oss reise forbi avgrunnen og klippene, for jeg husker at Sodi var meget glad i naturskjønnheten, og særdeleshet det som hadde med fjell og de veldige ting å gjøre.”

 

”Jeg er sikker på, pappa, at ditt ønske vil bli helt ut tilfredsstillet,” sa Maria. ”Jeg kjenner ikke til hva verden var med dens fjell og elver, men jeg har reist denne ruten noen få ganger sammen med mor og bestemor, så vel som andre, og jeg vet at det vil behage deg.”

 

”Virkelig, det er jeg sikker på. Og, Genevive, kjære, jeg er glad for at du husker mine naturlige følelser og har truffet dette valget, for mine naturlige tilbøyeligheter er ennå hos meg.”

 

Davids vogn begynte å skjelve som av liv igjen. Vi vendte oss mot de mange som sto ved porten og sa farvel til vi møtes igjen.

 

Jeg fant ut at Genevive hadde en hærskare av venner, for tusener hadde samlet seg for å se henne av sted og synge en avskjedssang, et kor jeg fremdeles husker:

 

”Vi sier farvel i himmelen,

Bare for å møtes en annen gang.

Må Guds velsignelse lede veien,

Ved fjell, gjennom skog og vang.”

 

Idet vognen beveget seg bort, forsvant de snart ut av syne i det fjerne bak oss. Skjønne marker i det rikeste flor spredte seg ut i dalen foran oss.

 

Mor talte og sa:

 

”Ikke en dråpe av menneskers svette var nødvendig for å frambringe disse markene med gyllen høst. Det finnes ingen forbannelse her, intet ugress eller noen torner. Men vår gode Fars vilje, skaffer alt til veie for oss. Men selv om allting gror i himmelen uten menneskers strev og svette, så er mennesker engasjert her i innhøstingen av denne rike grøde, men arbeidet er som en landtur og fornøyelse.”

 

”Å, hvor mye som er gjemt i Guds kjærlighet for mennesket!” sa jeg.

 

Skjønne blomster i endeløse variasjoner sto langs vognens vei.

 

”Duften av disse markene og blomstene er så oppløftende, og min sjel fylles av henrykkelse og behag,” utbrøt jeg. ”Hvorfor setter mennesker i verden så lite pris på Guds åpenbaring av dette store fornøyelsesstedet med evig fryd? Hvor mange kristne det er som forsøker å tro at himmelen bare er en tilstand av evig hvile for sjelen, og som ikke tenker på den som et slikt sted med storslagen herlighet. Det stjeler fra dem forventningens glede, og håpet er ikke det anker det burde være, om deres tro og håp hadde vært etter Guds idéer og åpenbaring.”

 

Vi kom nå innen synsvidde av vakre bygninger i det fjerne. Så sa jeg til Genevive:

 

”Hva er disse bygninger som vi ser der borte?”

 

”Bare et landsbyparadis,” sa hun. ”Mange av innbyggerne har hus også i Staden, men tilbringer ofte mye tid her, da det settes stor pris på disse fornøyelsesområdene.”

 

David slakket på farten av vognen, idet vi kjørte inn i gatene. Vakre kildevann fantes ved siden av kjøreveien, og også trær med modnende frukt.

 

David stanset vognen ved en sprudlende kilde; og vi sprang alle ned av vognen, og med sølvbegeret forfrisket vi oss med Livets vann.

 

Etter å ha valgt oss ut den frukten vi behøvde, satt vi igjen i vognen som beveget seg videre i nedsatt fart, for synet av stedet var for storslagent til at vi kunne dra forbi i hast.

 

Turen over fjellene

 

Snart kom åssidene og fjellene i det fjerne til syne for oss. En vakker elv slynget seg om foten av fjellpartiene, og kunne også klart sees. Videre gikk det. Veldige fjellkløfter gikk mellom fjellene og ga sin fortryllelse til landskapet. Vognen klatret opp fjellsidene for å dra over de høye fjelldalene.

 

David vendte seg mot meg og sa:

 

”Min sønn, jeg er glad for å ha denne anledningen til å reise gjennom dette veldige fjellområdet, og jeg blir heller aldri trett av det. Det minner meg om den gang jeg bodde i huler og kløfter og i blant fjellene da jeg flyktet for Saul, min forfølger. Jeg har ofte sett etter, men forgjeves håpet å få se Saul komme i en vogn langs en av disse store fjellveiene i Paradiset, men jeg har aldri møtt ham, og heller ikke har jeg hørt ord om hans nærvær innenfor Paradisets porter eller i selve Staden.”

 

”Stakkars Saul,” sa jeg, ”han forkastet Guds ord og nektet å adlyde ham, og straffen må betales.”

 

Jeg så nå opp på de mektige klippeframspringene over oss og ned igjen på den dype dalbunnen tusener av fot under oss. På forskjellige steder langs denne hovedveien, var det vakre forlystelsesområder, slik at når og hvor det måtte ønskes, kunne vi stige ned av vognen og glede oss over spaserturer i naturskjønnheten med alle slags frukttrær. Ved et av disse lot David vognen stanse, og vi samlet oss alle under de vidstrakte grenene til et av Livets trær, hvor vi begynte å sanke av dets frukt. Jeg ble så full av takk til Gud, at jeg nesten ropte:

 

”Hva har ikke Gud frambrakt! Å, David fortell meg, hvor stort er dette veldige Paradiset?”

 

David sa:

 

”Å, det er overflødig rom for alle de millioner som er, eller noensinne vil bli født. Disse forlystelsesområdene er nesten uten grenser. Jeg kjenner ikke de ytterste egner av himmelen. Kanskje Enok, Abraham eller Moses kan fortelle om det. En ting kan jeg si: Det finnes ingen synd, sorg eller død her. Det finnes ingen ondsinnet person i hele dette vidstrakte området, ingen ting som virker ødeleggelse eller løgn får noensinne komme innenfor portene til Staden eller inn i Paradiset.”

 

Ved dette gikk David bort til vognen og brakte med seg harpen, og sa:

 

”Vi må nå slutte oss sammen i en takksigelsessang.”

 

Vi tok raskt våre harper av beltet, og stemte dem med Davids. Han begynte med ordene i den 23. Salme, da han tenkte at jeg kjente den best. Deretter sang vi alle:

 

Rop av fryd for Herren, dere rettferdige!

Det sømmer seg for de oppriktige å synge Herrens pris.

Lovsyng ham til lyren, og spill på tistrenget harpe!

Syng for ham en ny sang; spill vakkert og rop av glede!

 

Da vi hadde avsluttet denne takksigelsessangen, sa David:

 

”Uten tvil vil dere møte Nehemias, en av de kjære himmelens hellige, som dere vil huske skrev under guddommelig inspirasjon på jorden, og sa:

 

”Du alene er Herren; Du har skapt himmelen, den høye himmel og hele dens hær, jorden og alt som er på den, havet og alt som er i det. Du holder liv i alle ting, og himmelhæren tilber deg.” Neh. 9,6.

 

Han fortsatte:

 

”Engler fra denne himmelske verden besøker jorden i stort antall, og noen ganger har hellige også hatt det privilegium, men det vil jeg tale til dere om en annen gang.”

 

”Å, hvor velsignet å vite,” sa jeg, ”at jeg tilhører ham, at jeg ble omvendt og ble som et lite barn, født på ny og mottok evig liv, og nå har opplevd denne store opphøyelsen! Å, halleluja til Gud!” ropte jeg.

 

Genevive sa:

 

”Skal vi ikke reise videre nå, for det er ennå mange ting å se på vei til Staden?”

 

Vi satt snart i vognen, og David rørte ved den magiske knappen, og vognen beveget seg framover og opp den mektige oppstigningen mot fjellets topp. Borte i det fjerne kunne det sees topp etter topp og fjell etter fjell – alt glitret av Guds herlighet. Og fremdeles beveget vi oss videre og steg høyere og høyere, forbi mektige fjellkløfter og sideveier, bygget av Rikets egen Konge. For en som var uvant, kunne det synes både som en svimlende og farlig rute.

 

Jeg sa til Genevive:

 

”Er vi helt ut trygge med slike enorme høyder, og med denne farten?”

 

”Trygg! Farlig rute!” sa hun. ”Det finnes ingen farer i himmelen. Ulykker finnes det ingen av. Og feiltagelsene blir få når vi har lært å kjenne Guds dypere visdom.”

 

Vi passerte mange fullsatte vogner som dro i den retningen vi nettopp var kommet fra. Alle var så opprømte og lykkelige. Vi ga alltid og mottok en god hilsen idet vognene passerte hverandre i nedsatt fart. Nesten alltid ropte nykommere som meg selv og vinket:

 

”Hjemme til sist, hjemme til sist!”

 

Vi møtte en vogn på en fjelltopp i denne store fjellkjeden som hadde Elias som guide. Den var fylt med menn og kvinner og et halvt dusin barn, og alle disse var nylig kommet fra verden. En lykkeligere gruppe har jeg knapt sett. David ga et signal, og begge vognene sto stille side om side. Vi hilste hverandre med håndhilsninger og sanne kjærlighetskyss. Barna var så fulle av fryd og lykkelig undring. Lik meg selv hadde de sin første tur på denne forunderlige ruten iblant fjellene. De stilte mange spørsmål og syntes ivrig etter å komme videre. Uten tanke av frykt, men med fullkommen tillit til de eldre og Elias’ ledende hånd, virket de fullkomment tilfredse. Etter å ha gitt dem en kurv med frukt som vi hadde samlet, takket de oss, og vognen deres beveget seg videre.

 

David sa:

 

”Nå må vi skynde oss, for det er mange interessante ting som ligger foran oss.”

 

Vi dro videre og beveget oss ennå høyere opp. Vi kom snart til en skjønn park på platået høyt oppe på fjellets topp. Inn i den parken ledet David vognen sin.

 

Vi satt et øyeblikk tryllebundet ved det vakre landskapet. Hager med himmelske frukttrær, blomsterprakt av forskjellig slag, veistier som slynget seg i alle retninger, med et stort antall vogner mye lik Davids som sto her og der, mens andre sakte beveget seg omkring, fylt med gledesstrålende sjeler, menn, kvinner og barn. Alle var lykkelige og nøt dette himmelske fornøyelsesstedet til fulle.

 

”Ja, sannelig,” sa jeg, ”hva har ikke Gud gjort for sitt folk!”

 

David stanset vognen. Mange av den store skaren vendte seg mot oss og kjente igjen David, kongen. I løpet av få minutter hadde et stort antall samlet seg i nærheten, og hilste David og oss.

 

”Men hvem er de fremmede?” undret de seg. Vi ble snart introdusert på nytt. David sa nå:

 

”Ta dere fri, og gå hvor dere vil.”

 

Oppholdet på fjelltoppen og møtet med jordiske venner

 

Vi tok en lang spasertur og møtte hundreder, som i likhet med meg selv, var her for første gang. Den store forlystelsesparken var tre kilometer hver vei. Tallrike vannkilder befant seg på de forskjellige steder, og var kildene til de utallige elver og bekker i Paradiset, og en del av det store systemet som flyter ut fra Staden og selve Tronen – både i Den Hellige Stad og ut gjennom hele Paradiset – vokste Livets trær med sine tolv slags frukter. Et bord midt i, var bokstavelig talt dekket med Paradisets deilige frukter, som vi alle spiste fritt av, mens vi nøt dette veldige interessante besøket.

 

”Vel, min sønn,” sa mor, ”blir du lønnet tilbake for dine anstrengelser og din selvfornektelse i Herrens tjeneste på jorden?”

 

”Å, mor, hvorfor stiller du meg dette spørsmålet? Jeg er tusen ganger gjengjeldt allerede. Bare hva jeg ser og nyter her i denne parken, er mer enn belønning god nok for alt slitet på jorden under pilgrimsgangen. Men hvem er de to menn som kommer i mot oss?”

 

Mor sa:

 

”Jeg kjenner dem ikke igjen.”

 

Genevive sa:

 

”De er fremmede, kanskje nylig kommet til Paradiset.”

 

På dette tidspunktet var de kommet nær til oss. De hadde armene i hverandres, og vandret sammen i lykkelig samtale. De tiltrakk min oppmerksomhet, for jeg syntes å gjenkjenne dem begge.

 

”Hallo, god morgen!” Og i et øyeblikk falt vi hverandre i armene og med høylydt lovprisning fra Gud, ropte vi:

 

”Ære være Gud i det høyeste!”

 

Men hvem var de? Bare to av mine venner, som jeg hadde lært å kjenne for mange år siden. En herre Fuggeli fra Stavanger i Norge, og den andre kjære sjelen var min venn, Mr. Ransome, fra London, England.

 

”Å, brødre!” ropte jeg, ”jeg ser dere er her, men jeg hadde ikke hørt at dere hadde forlatt verden. Å, broder Fuggeli, den siste gangen vi møttes på jorden, gråt vi sammen på jernbanestasjonen i din hjemby, og broder Edwin Ransome, du var en far for meg da jeg var i din store by, London. Vel, brødre, jeg er virkelig glad for å møte dere her. Jeg har bare vært her en kort stund og har enda ikke vært ved Tronen; men jeg er overveldet over storheten og herligheten i denne himmelske verden.”

 

Edwin Ransome sa nå:

 

”Vi har vært her en god stund, men har aldri vært i denne forlystelsesparken før. Er det ikke storslagent?” sa han.

 

”Dette overgår fjellene i Norge,” sa broder Fuggeli. ”Jeg mente de var storslagne nok, skjønt snedekket og islagt som de var i den kalde sone midtsommerstid; men her kjenner disse veldige høydene av disse utsøkte fjellene ikke til annet enn de vårlige himmelske morgener. Så visst blåser det ingen kalde vinder over disse fjelltoppene.”

 

”Nei,” ropte jeg, ”for se bare på disse trærne av kjempevekst, som henger ned med sine gylne frukter lik de i de tropiske land på jorden. Ingen vinter kommer noensinne her, det er jeg sikker på.”

 

Ved dette kom en gruppe lykkelige menn, dyrebare sjeler, og passerte forbi oss. Jeg spurte:

 

”Hvem er de?” Og de ble raskt invitert til å stanse et øyeblikk for å bli introdusert. Mine venner, Edwin Ransome og Peter Fuggeli, kjente dem godt, og sa:

 

”De er en gruppe av forkynnere som var bemerket og velkjente i verden. De var meget elsket på jorden, og på samme måte er de også i himmelen. ”

 

Møte med kjente forkynnere fra jorden

 

Jeg ble snart introdusert for Christmas Evans og Rowland Hill fra England. Dr. Guthrie også. Robert Flockhart og John Wesley sto side om side. Dr. Adam Clark og Georg Fox ble også introdusert, og deretter kom Peter Cartwreight og Lorenzo Dow, med mange andre.

 

”Å,” ropte jeg, ”jeg har hørt og lest om alle dere gode menn. Glad, og virkelig glad er jeg for å møte dere alle her. Dette må være forkynnernes utflukt og landtur.” Jeg vinket på mor, Genevive og Maria, som også ble introdusert. Et antall stoler ble brakt og satt under de vidstrakte grenene på treet, og vi satte oss alle ned. Vi så da David komme i mot oss bærende på sin harpe.

 

Da han var kommet nær, reiste alle brødrene seg og hilste ham med en himmelsk velkomst. David bøyde seg meget nådig, og satte seg med et fornøyd smil sammen med oss. Deretter reiste han seg, og idet han tok et overblikk over situasjonen, introduserte han raskt sin gruppe fra vognen igjen; og de reiste seg og ga oss en ny velkomst. Ved dette reiste jeg meg opp, og sa:

 

”Kjære brødre, min sjel er så overveldet av glede og himmelsk fryd, at jeg ikke lenger kan holde mine følelser tilbake.”

 

”Ikke prøv lenger,” sa Rowland Hill, ”men la oss alle prise Gud i sammen.”

 

”Vi knelte, og slik en lovprisnings gudstjeneste har jeg knapt vært vitne til noen gang, i særdeleshet ikke med så intense følelser og henrykkelses gleder. Georg Fox syntes å prise Gud høyere og saligere enn noen annen. Til slutt reiste vi oss, og David stemte i en salme og spilte på sin harpe. Vi sluttet oss alle til og sang med ham.

 

Etter meget samtale besluttet vi at vi alle skulle gå til den borterste enden av parken. David ledet an, og vi fulgte etter. Snart fant vi at mange av disse velsignede menn ikke hadde besøkt dette stedet eller kommet denne veien på lang tid, så det syntes like nytt for dem som for oss. Igjen sa jeg til Genevive:

 

”Jeg er så glad du valgte denne reiseruten tilbake til Staden. Å, slike herlige ting som er beredt oss!”

 

Fjellenes uendelige storhet og skjønnhet

 

Vi kom ganske snart til de ytre områder av parken, hvor vi fant oss selv på selve toppen av en stor fjellkjede i Paradiset. Som vi sto og så langt av sted mot det fjerne, over foten av fjellene og ned gjennom veldige daler og vide sletter, var vi som tapt i undring. I den vidunderlige klare atmosfæren i himmelen, kunne vi se over store distanser og inn i daler mange mil under oss. Veiene slynget seg ned fjellsiden med en slik variasjon av trær på begge sider, og alt det vi så var som uten parallell i skaperverket.

 

Som jeg sto og betraktet dette underet, sa jeg til David, med dronningen av Saba sine ord:

 

”Det halve var meg ikke fortalt” (1. Kongebok 10,7) og igjen ”Hva øyet ikke har sett og øret ikke har hørt, hva Gud har beredt for dem som elsker ham!” (1. Korinterbrev 2,9). Som vi så langt nede i dalen, så vel som langs fjellsidene, kunne vi se utallige hus og midlertidige boliger for dem som ønsket å tilbringe mye av deres tid her i disse områdene. Jeg tenkte igjen på Herrens ord: ”Jeg går for å berede dere et sted, for at dere skal være der hvor jeg er” – og hva har han ikke skaffet tilveie! Joh. 14,2.

 

Genevive kom nå og sa til meg:

 

”Er din nysgjerrighet tilfredsstillet?”

 

”Tilfredsstillet! Er noen sjel ikke tilfreds her? Jeg har klatret til toppen av mange av de høyeste fjellene på jorden, men de var bare som haugene etter muldvarpene i sammenligning med disse Paradisets undere, og tenk bare: disse er her for evig! De er våre til å nyte for alltid.

 

Ingen sykdom, ingen alderdom! Ingen død, ingen sorg eller smerte! Forløst og frelst for evig! Å, Genevive, jeg er glad vi er her. Å, hvilke herlige høyder vi er løftet til! Bare for en liten stund siden var vi i verden og underlagt sykdom, sorg og død. Nå er alt dette forbi. Ikke mer død! Men i himmelen, lik englene, og sammen med de frelste fra alle tider!”

 

David kom nå og sa:

 

”Vi behøver å ta av sted på ferden.”

 

Dermed bød vi farvel til våre hellige brødre, og vendte tilbake til vognen. Etter å ha samlet det nødvendige forråd av frukter igjen, og etter å ha drukket på nytt av det framspringende kildevann, var vi raskt på plass igjen i Davids vogn og forberedt for reisen til Den Store Konges Stad.

 

Vi sang en lovprisningssalme for disse store undrene. Så snart vi hadde begynt å synge, samlet det seg raskt mange hundre da de så David stående i vognen sin med harpen, og de sluttet seg til oss med høye hallelujarop til Gud.

 

I det samme kom to vakre kvinner og inviterte oss til å drøye en stund og spise sammen med dem ved deres bord i nærheten. De kjente David godt, og spurte om oss. Raskt introduserte vi oss, da Maria gjenkjente dem begge og sprang fra vognen og omfavnet dem, og sa:

 

”Å, Emma kjær, og Susie, hvor glad jeg er for å se dere!”

 

Disse fant jeg at de hadde vært hennes venner under barndommen i himmelen.

 

”Å,” sa hun, ”Far, disse var mine lekekamerater da jeg hadde mine opplevelser som liten pike.”

 

Selvsagt ble vi med dem, for de kjente David også.

 

De, som oss, hadde bare en kort piknik på denne fjelltoppen. De hadde samlet mange slags frukter, og et veldekket bord bugnet av alt som en sjel kunne ønske. I sannhet nøt vi dette festmåltidet, som bare de sjeler kan som har passert jordelivets grenser og er kommet i ny forening og fellesskap i det evige liv. Vi takket dem for det behagelige samværet og bød dem farvel så snart vi var i vognen igjen.