-Frans, sett i stand mitt hus, som du ser forfaller

Høsten 1205 ba Frans en dag som vanlig i den lille forfalne kirken San Damiano utenfor Assisi. Den fattige presten hadde ikke en gang råd til olje for lampen foran bildet av den korsfestede Kristus i bysantinsk stil. Plutselig hørte han at Kristus snakket til ham fra krusifikset tre ganger:

-Frans, sett i stand mitt hus, som du ser forfaller.

Dette krusifikset kan fortsatt ses i kirken Santa Chiara i Assisi. Frans tok budskapet helt bokstavelig. Han dro til farens tøylager, tok med så mange av sin fars tøyruller som en hest kunne bære, solgte rullene og hesten på markedsplassen i Foligno og tok med pengene til den fattige presten i San Damiano, for at han kunne sette i stand kapellet. Han ba presten om å få bo der sammen med ham som oblat. Presten gikk med på det, med han nektet å ta i mot pengene, som Frans derfor la i en vinduskarm.

Men faren ble rasende og stormet ut til kapellet, men Frans hadde gjemt seg. Etter noen døgn med bønn og faste viste han seg igjen, men så vansiret og dårlig kledt at folket kalte ham gal. Den rasende faren dro ham hjem, slo den 25-årige sønnen nådeløst, satte fotjern på ham og stengte ham inne. Men moren slapp ham fri da faren var gått, og Frans vendte tilbake til San Damiano. Men faren fulgte ham dit, slo ham i hodet og insisterte på at han enten skulle bli med hjem eller fraskrive seg all arv og betale tilbake pengene han hadde tatt. Frans hadde ikke noe imot å bli gjort arveløs, men sa at de andre pengene nå tilhørte Gud og de fattige.

Siden Frans nå var oblat, sto han direkte under biskopens jurisdiksjon. Faren stevnet ham da for biskop Guido av Assisi for hans ulydighet. Biskopen ba Frans gi pengene tilbake og stole på Gud. Frans gjorde som han fikk beskjed om. Han sa fra seg arven og ga alt tilbake. Men med sin vanlige hang til å ta alt bokstavelig, la han til:

-Klærne jeg bærer er også hans. Jeg skal gi dem tilbake.

Foran øynene på biskopen og en stor menneskemengde tok han av seg alle klærne og ga dem til faren, og sto der naken. Biskopen fant en kappe som tilhørte en av hans arbeidere og ga til Frans. Han mottok denne sin første almisse med takk, tegnet et kors med kritt på den og dro ut av byen for å "gifte seg med fru Fattigdom". Han erklærte:

-Hittil har jeg kalt Pietro Bernardone min far. Fra nå av sier jeg bare: Fader vår, du som er i himmelen.

Frans var da 25 år gammel, og dette var hans avskjed med samfunnet.

Kilde: http://www.katolsk.no/biografi/frans.htm, lest 14.11.2009